Et smell med flere dimensjoner

I det jeg har kommet meg ned de få trappetrinnene hører jeg skrittene. Samtidig som jeg bruker stokken for å orientere meg registerer jeg at støyen fra den raske gangen blir kraftigere. Med ett smeller jeg inn i en kropp. Den varme massen flytter seg et par skritt bakover som en følge av min fart og tyngde. Jeg stopper opp. Forundret, men ikke irritert. Det vil si, jeg ble ikke irritert før jeg forsto hva som hadde skjedd. En halvveis bekjent hadde med vilje plassert seg i veien for meg. Det ble en klein situasjon som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle håndtere. Det fremprovoserte kræsjet var åpenbart et forsøk på humor. Jeg klistret på meg et smil i det jeg fortsatte ferden bortover gangveien. Noen setninger lirte jeg også av meg.De sa noe om at han burde være forsiktig, jeg kunne jo ha slått ham ned. Mest spøk, litt alvor. Trolig var det hele et utslag av vedkommedes usikkerhet i forhold til mitt synstap. Jeg bruker mye humor, og muligens har jeg gitt inntrykk av at et slikt stunt vil være innenfor mine grenser. Det var det ikke. Det tror jeg også ble veldig klart av hele mitt kroppsspråk. Det jeg skulle gjort var nok å stoppe opp. Ta samtalen. Forklare, og få en forklaring. Valget mitt ble derimot å glatte over. LA DET GÅ. Fortsette som om ingenting hadde skjedd. Er det min ambivalens forbundet til mitt eget synstap som nok en gang slår inn? Jeg vil ikke at mitt synstap skal være noe negativt, eller belastende i høyere grad enn nødvendig. Hverken formeg selv, min familie, og ei heller ikke for mennesker rundt meg. Er valget om å ikke konfrontere min menneskelige sperring et valg tatt av feighet, eller skyldes det at jeg ikke vil gjøre ham forlegen? Kanskje frykter jeg at det å eskalere situasjonen vil trekke fokuset i større grad på mitt synstap, mens jeg vil at jeg skal ses på som en av de mange hardt arbeidende pendleren med hovedidentitet som familiefar? Har jeg lagt til meg en vane der jeg er opptatt av å være smilende, høflig og forståelsesfull? Og er disse egenskapene blitt så store deler av meg at jeg ikke kan si fra når jeg blir irritert fordi noen tråkker over mine egne grenser? Dette er relativt store spørsmål som ble utløst av en enkelt episode. Spørsmålene har nok uansett en sentral plass i et hvert menneskes liv. Hvordan tilpasser eg/vi oss for å bli en smidig del av samfunnet rundt? Jeg har ikke svaret. Tankene har jeg, men ingen svar. Tankene tar jeg med meg videre. Lærdommen for alle som vurderer et tilsvarende stunt må vel være, se opp for blinde menn i fart. Dere vet aldri når det smeller.

Millimeter

En kjent norsk musiker sang om at av og til er en millimeter nok. Jeg forstår hva hun mener. Hvertfall hvis vi kan øke det til en centimeter…. I ettermiddagsrushet snirklet jeg meg nedover Universitetsgaten. På vei hjem. Sola varmet ansikt og de bare armene. Fortauet var som vanlig full av mennesker, vogner, skilt og andre hindringer jeg ikke helt vet hva er. Jeg holdt min normale, og relativt høye, gangfart. Midt i en forbikjøring av noen tyske turister kjente jeg det…. Forbikjøringen krevde at jeg tok noen skritt til høyre ut mot fortauskanten. Smerten gjorde at jeg skvatt, stoppet og bannet høyt. Langs fortauskanten hadde det blitt plassert et skilt. Jeg hadde truffet nedre del av skiltet. Den spisse kanten hadde rispet en lang rift i pannen min. Kun en smertefull risping, men ingen kutt. Hadde jeg vært en centimeter høyere hadde nok riftet blitt til et blodig kutt. Dersom jeg hadde vært nærmere to centimeter høyere hadde nok spissen på skiltet borret seg inn i huden. Konsekvensen av det liker jeg ikke å tenke på…. Det er ikke første gang noe slikt har skjedd, og det kommer nok til å skje flere ganger. Selv om det ikke er ofte jeg skader meg, er det nok kun tilfeldigheter og flaks som bidrar til det. Til stadighet fornemmer jeg at jeg har gått akkurat forbi en åpen bildør eller stolpe, og jevnlig merker jeg at jeg med liten margin har gått under markiser, stilaser og lave vegghengte skilt. Selv om noen centimeter til hadde gjort min BMI litt bedre, så er jeg glad jeg ikke er høyere. Synshemmede over 180 cemtimeter burde nok ikke tillates å ferdes ute. Hvertfall ikke uten hjelm… Så en millimeter kan være nok. En centimeter kan virkelig være mer enn nok.

Påminnelsen.

Kjenner du følelsen? Følelsen som kommer av å haste ned til toget en tidlig mandag…. Tankene suser rundt i hodet, mens kroppen blir stadig varmere av rask gange og kompliserte tanker…. Kjenner du følelsen? Følelsen som følger av å være ukonsentrert og lite til stede i verden rundt deg…. Slik var min start på dagen. Disse følelsene dundret rundt i kroppen, og de fikk med ett selskap… Følelsen av forbauselse og redsel skyldte gjennom hode og kropp i det jeg tråkker utenfor kanten…… Jeg husker at jeg tenkte «Hvilken kant er dette?»…. Jeg var ikke lenge i luften… Mitt frie fall var ikke av det lengste… Jeg slo meg ikke nevneverdig…. Hvertfall ikke fysisk. Med en lett skjelving i kroppen registrerte jeg følgende… Jeg sto med et kne i bakken.. Fuglene sang rundt meg, og vinden rusket tak i min tynne jakke.. Jeg hadde glemt å svinge til høyre. I min tilstand av stress og manglende fokus på der jeg fysisk var, hadde jeg satt på en retningsvill autopilot. Det førte meg utenfor en 10 centimeter høy kant ned til parkeringsplassen. Følelsen det ga meg i det jeg tråkket utenfor gjenspeilet nok heller et fall på to meter, men jeg hadde flaks. Nok en gang ble jeg påminnet om at jeg faktisk ikke ser. Selv om jeg er godt kjent, og manøvrerer meg raskt og effektivt, så må jeg følge med. Mitt fokus må være på hver eneste kommende meter, hver enkelt sving, og på hver nærliggende kant. Dette var en god vekker på en mandags morgen. Lev i nuet og ha fokus der jeg er. Beskjed mottatt!

En arbeidssøkers erkjennelser

Med jevne mellomrom leser jeg intervjuer og artikler om personer med synstap som enten ikke kommer seg ut i arbeid eller som faller ut av arbeidslivet. Det er som oftest trist lesning. Selv har jeg vært yrkesaktiv siden jeg var 21 år, noe som da gir meg en arbeidserfaring på snaut 15 år. Selv om jeg "kun" har vært ansatt to steder i disse årene har jeg opparbeidet meg mange tanker, erfaringer og opplevelser om både det å søke jobb og å fungere i arbeidslivet med et synstap. Noen av disse refleksjonene vil jeg dele med dere nå. Bakgrunnen for at jeg nå deler dette er som mye annet her i livet delt. Dels deler jeg fordi jeg for mange år tilbake begynt på en bok om temaet, og dels deler jeg fordi jeg har blitt oppfordret om å gjøre det. Boka ligger foreløpig på is, men oppfordringen jeg fikk kom for noen måneder siden. Den var både en positiv og vanskelig vekker. I fjor høst så jeg meg, av ulike årsaker, rundt etter en ny jobb. I den forbindelse snakket jeg med andre personer med synstap og forhørte meg blant annet om tilgjengligheten på saksbehandlingssystemene der de var ansatt. Det som overrasket meg var en tilbakemelding om at jeg som var blind burde la være å søke jobber når jeg først hadde kommet meg i arbeid. Prosessen var så vanskelig at jeg ikke burde utfordre skjebnen en gang Til. Det var i allefall slik jeg tolket budskapet. Skulle jeg bli værende bare fordi risikoen med å bytte arbeidsplass var så stor når det kommer til å få tilrettelagt arbeidsplassen og å få det praktiske til å fungere? Kanskje. Kanskje ikke. Jeg forstår på mange måter det som ble sagt. Det er mye som kan gå feil når jeg som blind skal komme i orden på en arbeidsplass. Som oftest handler det om at datasystemene ikke kan brukes, helt eller delvis, sammen med spesialutstyret jeg benytter for å bruke min datamaskin. Likevel klarer jeg ikke forholde meg til et slikt tankesett. Jeg ønsker å jobbe et sted som gir meg noe. Utfordrer meg og utvikler meg. Jeg ønsker å velge arbeidsplass ut i fra interesser og ambisjoner og ikke ut i fra kun trygghet og minsket fare for utilstrekkelig tilrettelegging. Den innstillingen mener jeg bidrar sterkt til at jeg opplever at jeg gjør gode intervjuer og fremstår som en interessant arbeidsøker. Med det utgangspunktet gikk jeg på jobbjakt og fant en spennende stilling nært der jeg nå bor. Nærhet til hjemsted er en viktig faktor når mange velger jobb. Det er det for meg også. Ikke fordi det er vanskelig å komme meg på jobb i Oslo, men fordi reisetiden er lang i forhold til levering og henting i barnehagen. Av erfaring vet jeg at det er helt nødvendig med god research før jeg skal skrive en jobbsøknad. Grunnlaget legges her med tanke på å sette min kompetanse i fokus. Desto sterkere dette fokuset er desto mindre vil opplysningen om at jeg er blind forstyrre en arbeidsgivers vurderinger. Jeg leste meg opp på arbeidsplassen og arbeidsoppgavene som skulle løses. Jeg snakket med folk som kjente til kommunen og kontaktet kolleger som visste mer om nøkkeloppgavene en det jeg gjorde. Jeg ringte også kontaktpersonen i stillingsannonsen. Dette har flere årsaker. For det først vil jeg gjerne høre stemmen på den som skal være leder for meg. Hva slags inntrykk får jeg, og bidrar det til at jeg ønsker å søke? For det andre er det en god måte å komme bak utlysningsteksten og få vite mer om arbeidsoppgavene og hvem de egentlig er ute etter. Sist, men ikke minst, ønsker jeg å gi min skriftelige søknad en stemme. En stemme som forhåpentligvis forsterker inntrykket av meg som en sterk kandidat til stillingen. For at det skal kunne skje er det nok avgjørende at jeg har gjort researchen slik at jeg kan stille de riktige og viktige spørsmålene. Søknadsteksten jobber jeg mye med. Gjenbruker formuleringer og ordbruk fra annonseteksten slik at jeg skaper et samsvar mellom det de søker og det jeg tilbyr. Helt siden jeg først kom i kontakt med arbeidssøkende mennesker med synstap har jeg fått spørsmålet om jeg opplyser at jeg ikke ser når jeg skriver en søknad. Det gjør jeg vanligvis ikke. Først og fremst fordi jeg mener at det kun virker forstyrrende for den som skal lese søknaden. Spesielt om vedkommende ikke vet noe om hvordan en ansatt med synstap skal og kan fungere i arbeid. Jeg vil at arbeidsgiver skal bli nysjerrig på min erfaring og min kompetanse. Det er det som er viktig. Jeg vil komme på intervju og da er alt jeg gjør i forkant med det utgangspunktet at jeg skal fremstå som kvalifisert og spennende. For å sette det på spissen så vil jeg fremstå som både normal og unik. Min søknad ble sendt og kort tid etter ble jeg oppringt fra virksomhetens leder. Som jeg hadde håpet sa hun at jeg var en spennende søker og at de gjerne ville at jeg skulle kommetil en samtale. Vi snakket litt rundt stillingen og min bakgrunn og underveis i samtalen ventet jeg på riktig tidspunkt for å slippe bomben. Bomben i dette tilfellet var at jeg er blind. Når jeg nå var kallt inn til intervju mente jeg det var både rettferdig og nødvendig å informere om dette. Jeg la det frem, slik jeg har gjort det før, på en slik måte at jeg kun fortalte dette nå slik at de fikk tid til å forberede eventuelle spørsmål. Det var nødvendig å si det slik at de ikke skulle få sjokk når jeg ruslet inn til intervju med hvit stokk i hånden, og muligens fremstå som en umulig person å ansette. Jeg mener også at det er rettferdig å si det fordi jeg ikke kan forvente at alle kan forholde seg til mitt synstap på en kunnskapsbasert og reflektert måte. Det mener jeg veldig få mennesker i samfunnet vårt har forutsetninger til å gjøre. Det kan selvsagt diskuteres om det burde være slik og hvem som har ansvar for å rette opp skjevheten. I min jobbsøkingsprosess er jeg kun interessert i å få jobben og da tar jeg ansvaret selv. Det kom nok også overraskende på personen i den andre enden. Gjennom telefonrøret kunne jeg nesten høre haken som datt ned i skrivebordet og jeg syntes også jeg kunne høre at hun svelget tungt. Det jeg tolket som reaksjonen gjorde meg usikker, men jeg passet på å skyte inn at jeg ikke mente at mitt synstap vil være til hinder for at jeg skulle kunne utføre oppgavene på en svært god måte. Samtalen ble etter hvert avsluttet og jeg kunne starte nedtellingen til selve intervjuet. I de følgende dagene leste jeg meg ytterligere opp på internett, i dokumenter og jeg lagde noen punkter som jeg mente var viktig at jeg fikk presentert. Punkter som skulle understreke hvor riktig jeg var for denne stillingen. I tillegg til det faglige oppdaterte jeg meg på mine rettigheter og muligheter i forhold til hjelpemidler og tilrettelegging. Det er spørsmål jeg vet mange arbeidsgivere ikke har et svar på og det var viktig for meg at jeg kunne ufarliggjøre det og presentere både praktiske og økonomiske løsninger på problemstillinger de muligens ville legge frem. Jeg var ute i god tid før intervjuet. Det ville ta seg dårlig ut om jeg kom for sent og jeg hadde tatt en drosje den korte turen fra togstasjonen. I motsetning til de fleste andre dager hadde jeg brukt tid på å plukke ut klærne og skoene jeg skulle ha på. Det skader sjelden å ha klær som matcher og som bidrar til å forsterke inntrykket jeg ønsker å gi. I dette tilfellet ønsket jeg å formidle meg selv som en fresh, blid og sjarmerende mann med en avslappet stil. Utseendet skulle ikke kunne bygge opp om et eventuelt bilde av blinde som bleke, utrente mennesker med liten interesse for klær og hvordan de tar seg ut. Det er vanskelig å si om det er min opplevelse av andres fordommer eller om fordommene er mine egne. Sannheten er hvertfall at jeg har møtt personer med synstap som jeg kunne si at hadde kommet bedre ut av en jobbsøkingsprosess dersom de hadde tatt bedre vare på sitt eget utseende. Jeg mener ikke at klær og kropp er avgjørende for om man får en jobb eller ikke, men det er mye som tyder på at slike ting er med på å påvirke en arbeidsgivers oppfatning av den som intervjues. Dermed tenker jeg at det er ekstra viktig for oss som ikke ser at det ikke i tillegg er andre ting som tar fokus vekk fra den kompetanse og de ferdighetene vi har. Altså sto jeg der og ventet. Ventet og følte meg bra. Jeg var forberedt og klar. Det gikk mennesker forbi meg og jeg var fokusert på de som passerte. Klar for å strekke ut en hånd. Være i forkant slik at jeg unngikk den litt kleine situasjonen der jeg ikke får med meg at en hånd strekkes ut, eller at jeg ikke finner den når jeg skjønner at noen vil hilse. Jeg hørte med et at noen sa "Hei, er du Thomas?" Jeg bekreftet og satt straks i gang med småprat. Kontaktetablering har blitt en av mine sterkeste sider og jeg vil utnytte den for alt den er verdt. Spesielt i slike situasjoner der jeg vet at jeg trolig må overbevise de som skal intervjue meg. Kankje ikke så mye i forhold til om jeg er kvalifisert for jobben, men først og fremst med tanke på at jeg kan passe inn sosialt og fungere praktisk. Når jeg satte meg ned ved bordet følte jeg meg observert. Kanskje tenkte de "kommer han til å velte kaffekoppen», eller "faller han kanskje av stolen?". Jeg vet ikke, men stemningen var nok litt usikker det første minuttene. For alt jeg vet var det første gang de satt i samme rom som noe så eksotisk som en blind mann. Intervjuet og samtalen gikk etter hvert veldig bra. Da vi nærmet oss slutten kom endelig spørsmålet jeg hadde ventet på, "Thomas, hva trenger du av tilrettelegging?". Jeg smilte og svarte at jeg hadde ventet på det spørsmålet. Jeg svarte godt for meg og følte at jeg ufarliggjorde situasjonen. Det var satt av en time til intervjuet og vi brukte over 1,5 time. Det tolket jeg som positivt. Positivt var det. Jeg fikk jobben. Uheldigvis var det stor avstand mellom lønnstilbudet og mitt ønske. Så jeg takket nei. Det kan virke råflott når det er en kjennsgjerning at mange personer med synstap ikke kommer i arbeid. Likevel kan jeg ikke velge å bytte jobb dersom det ikke er en stilling som har de faglige utfordringene og økonomiske rammene som jeg er ute etter. For de fleste andre jobbsøkende i Norge er det på samme måte. Dersom man ikke må bytte jobb eller er arbeidsledig så skal det være mye som er på plass før man bytter jobb. Slik vil jeg at det skal være for meg også. Selv om jeg er blind.Det er en naturlig måte for meg å tenke på. Denne naturligheten gjorde at jeg delte deler av min arbeidssøkende prosess med mine venner på Facebook. Nå kommer jeg til oppfordringen jeg fikk om å dele mine erfaringer. Til min forbauselse var det minst en som rett og slett ble forbannet på min innstilling til jobbsøking. Jeg fikk beskjed om at mange så opp til meg og at det var vanskelig å forholde seg til at det alltid gikk bra for meg. Det var flere ting jeg reagerte på i tilbakemeldingen jeg fikk. For det første kjenner jeg meg ikke igjen i at mange personer med synstap ser opp til meg. For det andre har jeg ikke for vane å legge ut mine problemer og utfordringer på Facebook. Det har med hvordan jeg velger å bruke et sosialt medium å gjøre. Det var nesten provoserende at jeg ble ansvarliggjort for at aandre ikke alltid lykkes. Særlig med tanke på at jeg heller ikke alltid lykkes. Mine bekymringer og utfordringer deler jeg her, og lenker til tekstene deler jeg på facebook. Selv om tilbakemeldingen var til dels vanskelig å svelge tok jeg deler av den til meg. Resultatet av det har du akkurat lest. Det som er viktig for meg ervissheten om at selv om jeg er blind så har jeg fortsatt et stort mulighetsrom. Det avhenger Av min kompetanse, ferdigheter og personlige evner om jeg kan utnytte mulighetene. Noe annet vil jeg ikke være med på. Ordene i denne teksten er ment å beskrive noen av mine tanker rundt dette å søke jobb. Trolig er ikke alle enige i det jeg skriver, men det er bare fint. Det bekrefter allsidigheten som eksisterer i oss som mennesker. Den eneste fellesnevneren vi til dels har er at vi i ulik grad ser mindre enn befolkningen for øvrig. Dermed må vi alle gjøre det beste ut i fra de forutsetningene livet har gitt oss. Også når det kommer til deltakelse i arbeidslivet. Om seks måneder går engasjementet mitt ut her jeg nå er ansatt. Så da følger det kanskje både oppdateringer på Facebook og nye tekster som beskriver en arbeidssøkers erkjennelser og erfaringer 

Blind vold

På vei til jobben i dag fikk jeg et spørsmål fra en forbipasserende. Han lurte på om jeg var utrygg der jeg gikk rundt blind og forsvarsløs. Jeg svarte ved å gi ham et kort sammendrag av teksten under: De siste månedene har det vært mange oppslag i media om ransbølger i Oslo. Flere aviser har funnet ut at Oslo er Europas mest utrygge by. Ja, til og med New York skal visstnok være tryggere enn lille Oslo. I disse månedene har jeg ved flere anledninger blitt spurt om jeg som blind føler meg utrygg, når jeg ferdes rundt i byen. Samme type spørsmål fikk jeg også før antall ran i hovedstaden vokste til større og større høyder. Hver gang jeg får spørsmålet må jeg både tenke og kjenne etter. Er jeg utrygg? Er jeg trygg? Jeg lander på det samme svaret hver gang. Jeg føler meg trygg i Oslo. Det er ikke alltid jeg føler meg like vel, eller fortrolig med å ferdes i en folksom by med mye støy og aktivitet. Det handler mer om at slike forhold kan skape ekstra praktiske utfordringer, som igjen tapper meg for energi. Jeg er aldri redd for å være i bybildet. Når jeg tenker tilbake i tid, kan jeg heller ikke huske situasjoner der jeg har tenkt at nå kan jeg kanskje bli utsatt for et ransforsøk eller bli et voldsoffer. Den gangen jeg bestemte meg for å flytte fra lille Ås til store Oslo, var det helt klart stemmer i familien min som syntes at det ikke var en god ide. Oslo kan nok fremstå som utrygg for en blind mann. Innenfor dette temaet kan det helt klart være en ulempe, men faktisk også en fordel å være blind. Synstapet kan nok både skape ekstra utrygghet, men også skjerme meg for skumle tanker og påfølgende uro. Det å ikke kunne se, eller se svært lite, gjør meg og andre til et relativt enkelt offer. Jeg ville ikke kunne identifisere en eventuell raner. Ikke ville jeg kunne forsvare meg mot et plutselig slag. Det vil jeg aldri se komme. Det vil heller ikke være mulig for meg å se potensielt farlige situasjoner på avstand. Hvis det er en tilsynelatende skremmende gjeng med folk som står midt i gata, vil jeg gå rett på dem. Jeg vil uvitende rusle inn i mørke bakgater og andre skumle strøk. Jeg vil aldri kunne vite om noen følger etter meg, observerer meg på avstand, eller sakte, men sikkert omringer meg. På den andre siden gjør mitt synstap at jeg ikke kan tenke på at det er slik det er. Dersom jeg skulle være redd for at folk rundt meg muligens vil rane eller skade meg, da kunne jeg nok ikke gåt ut døren. Likevel er det akkurat det jeg gjør. Jeg går ut døren, og beveger meg nesten daglig i Oslo sentrum. Når jeg er ute på farten har jeg nok med å orientere meg. Jeg ser ikke menn med faretruende kroppsspråk. Det er umulig for meg å vurdere et gatebilde som potensielt truende. Det må jeg, og har jeg, akseptert. Ute av syne kan altså virkelig være ute av sinn. Jeg har hatt en tilknytning til Oslo i omlag 15 år nå. I løpet av disse årene kan jeg bare huske tre situasjoner som jeg vil si var både ubehaglige, og til dels farlige. Sommeren 2001 var en aktiv periode for meg. Jeg jobbet mye, og jeg trente mye. Den dagen jeg nå tenker på var jeg på vei gjennom Slottsparken. Klokka var rundt fem på ettermiddagen, og målet mitt var Friskis og Svettis i Vika. Jeg hadde jobbet til kvart på fem, og jeg rakk ikke spise middag. Derfor hadde jeg tatt turen innom baguette-sjappa i Sporveisgata. Der hadde jeg vært innom mange ganger før. Baguettene var gode, store og relativt billige. Det var en uslåelig kombinasjon for en ung mann i farta. Sulten var stor, og jeg hadde pakket opp baguetten allerede mens jeg var på vei ned den ustødige jerntrappen som førte opp til inngangsdøren. Deretter hadde jeg svingt til venstre, og så til venstre igjen. Da var jeg på god vei langs stikkveien ned til Underhaugsveien. Mens stokken lett pendlet foran meg, gikk jeg og småspiste. Kyllingbaguetten var saftig og god. Like ved Pasta Basta bråstoppet jeg. Det var noe ekkelt i baguetten. Et utrolig langt hårstrå!!! Jeg tenkte tilbake til baguette-sjappa. Det var ei dame som hadde solgt meg maten. Æsj! Jeg ble skikkelig irritert, og kastet den nå motbydelige maten i nærmeste søppelkasse. Jeg kjente på punktklokken min, og fant ut at jeg ikke hadde tid til å gå tilbake for å klage. Det hadde nok uansett hatt liten effekt i og med at jeg hadde kastet baguetten i ren affekt. Jeg gikk videre ned Hegdehausveien. Et stykke lenger ned paserte jeg uteserveringen til Peppes Pizza. Det luktet himmelsk, og aktiverte sultfølelsen min til et ekstremt nivå. Irritasjonen bygget seg opp igjen, og pendlingen med stokken ble nesten litt agressiv. Med høyt tempo krysset jeg Parkveien, og gikk inn i Slottsparken. På begge sider av veien der jeg gikk , var det mange folk som hadde slåt seg til for å nyte solstrålene. Været var deilig, men uheldigvis bedret det ikke humøret mitt. Selv om jeg gikk med hvit stokk hadde jeg en del syn igjen. Stokken ble mest brukt for å signalisere for verden rundt at jeg så dårlig. Det var hvertfall bruksområdet på dagtid. Når kvelden kom ble den mer brukt også til praktisk orientering. Med irritasjon boblende i rkroppen gikk jeg ut av Slottsparken noen minutter senere. Jeg kom meg inn på det ujevne fortauet langs Slottsbakken. Hellene var tidvis svært skjeve, og jeg gikk nå rolig for å ikke snuble. På venstre side var det et lavt kjettinggjerde, og på den andre siden av gjerdet var det grønnt og frodig gress. 25-30 meter foran meg så jeg fem skikkelser. De mer eller mindre blokkerte fortauet. Av og til valgte jeg å gå utenfor slike grupper når jeg møtte de på fortauet. Som oftest var årsaken til det at det var vanskelig å passere en hindring som ikke sto i ro. Når jeg nærmet meg så jeg at det var ungdommer. De sto rolig utn tegn til at de skulle flytte seg. Jeg kunne se at de så i min retning, og det så ut til at de snakket sammen. Skulle jeg gå ned fra fortauet og gå forbi? Irritasjonen min fikk nytt drivstoff. Jeg hørte meg selv halvhøyt si at "ikke faen om jeg skal gå rundt". Jeg økte tempoet. Nå var jeg bare omlag fem meter unna. En lav gutt med mørke klær sa noe høyt. Hva var det han sa? "Buuuu-huuuu. Jeg er blind. Det er synd på meg". Samtidig som han sa dette kunne jeg se at han virret med hodet, og med vilje kræsjet bort i en av kompisene sine. Sinnet bølget opp i meg. Jeg gikk rett mot gutten. Slang fra meg stokken, og tok et godt tak under armene hans. Deretter vred jeg ham, og meg, rundt og vippet han over kjettinggjerdet. Han deiset i bakken. Jeg bøyde meg over ham, og strakk ut armen ned mot ham. Pekefingeren min pekte rett i ansiktet hans. Stemmen min dirret i det jeg mer eller mindre ropte til ham... "Du holder KJEFT!!!". Stillhet. Jeg bråsnudde meg. Med en lang bevegelse bøyde jeg meg ned, og plukket opp stokken, samtidig som jeg begynte å gå videre. Adrenealinet mitt kokte og pulsen slo. Først når jeg nærmet meg overgangsfeltet ved Trondheimsveien snudde jeg meg. Ingen fulgte etter. Heldigvis var det ingen som fulgte etter. Guttene hadde vært 15-16 år gamle, og hadde de slått seg sammen hadde jeg fått juling. Det var min feil at det ble en farlig situasjon. Det var min feil, og jeg hadde flaks. Den andre episoden jeg tenker på som skummel, hendte i samme område av byen. Tidspunktet var denne gang rundt midnatt. Jeg hadde vært på besøk på andre siden av byen, og hadde tatt t-banen til Nationalteateret. Det hadde vært en fin og rolig kveld. Humøret mitt var på topp der jeg rolig ruslet opp Hegdehausveien. Det var ganske mørkt, og jeg brukte stokken aktivt for å holde retningen på fortauet. Bilveien til høyre for meg var stille, og det var lite folk på fortauene. Stille var det ikke utenfor Horrigans. selv om dette var før røykeloven hadde det samlet seg masse folk utenfor inngangen. Høylytte samtaler blandet seg med dunkingen fra kjip dancemusic. Fortauet bar mer eller mindre blokkert. Slik var hvertfall synsinntrykket jeg fikk når jeg skimtet oppover gaten. En bevegelig mørk masse sto frem i lyset fra belysningen omkring. Trolig var det utestedets gjester. Igjen måtte jeg stille meg selv spørsmålet om jeg skulle gå rundt? Denne gangen var det ingen irritasjon eller irrasjonell affekt som styrte valget mitt. det var noe like farlig. En form for vridd logikk hadde tatt kontrollen. Hvis jeg hadde sett normalt, ville jeg gått rundt da? I dag tenker jeg at svaret er ja, jeg ville gått rundt. I den perioden av livet mitt var jeg svært opptatt av å normalisere synstapet mitt. Dermed var det viktig for meg å gjøre som jeg trodde jeg ville gjøre hvis jeg fortsatt hadde "vanlig" syn. Altså gikk jeg rett på . Jeg hadde landet på konklusjonen om at selvsagt ville jeg ikke gått rundt. Lukten av røyk, parfyme og sprit traff neseborene mine. Det var veldig mye folk, og jeg klarte ikke finne en åpning i folkemassen som jeg kunne styre mot. Valget mitt ble derfor å pendle aktivt med stokken. Lage litt lyd, og satse på at noen så det. Forhåpentligvis ville noen flytte seg. Ingen så. Hvertfall var det ingen som flyttet seg. Med ett var jeg omfavnet av folkemengden. Ordene "unnskyld, unnskyld" var på repeat i munnen min. Sakte, men sikkert snek jeg meg mellom menneskene. Stokken måtte jeg holde vertikalt for at den ikke skulle bli tråkket på. Det så ut til å gå greit. Det neste minuttet ble skremmende og kaotisk. Jeg gikk rett inn i en rygg. Det var ikke hardt, men hardt nok til at jeg også dunket litt i bakhodet til personen foran meg. Det var nok ikke vond for noen av oss, men panne mot bakhode legges merke til. Før jeg visste ordet av det lå stokken min på bakken. Den hadde blitt slått ut av hånden min. Jeg kjente nå to hender rundt halsen. Hendene var koblet til en fyr som frådet mot meg. Mannen var hissig. Jeg reagerte instinktivt. Jeg plasserte håndflatene mine på brystkassen hans. Høyrehånden skled litt på det glatte stoffet i dressjakken hans.. Jeg satte høyrefoten litt bak den venstre, og lente meg litt bakover. Deretterdyttet jeg fra. Jeg har aldri vært spesielt sterk, men akkurat benkpress hadde jeg trent en del. Effekten vav presset var god. Hendene slapp halsen min, og fyren føyk inn i folkemengden rundt. Samtidig som han ble kastet vekk, forsvant han også ut av syne for meg. Altså visste jeg ikke hvor han var. Pulsen min hamret i halsen. Jeg forberedte meg på det verste. Kom det et slag? Jeg rakk ikke tenke noe mer før jeg hørte noen rope. «Vent! Han er blind!». Så ble det stille. Jeg følte hundre øyne stirre på meg, og alt jeg hørte var refrenget til enmiddelmådig låt fra Madonna. Jeg nølte litt før jeg bøyde meg ned for å finne stokken. Den bar borte. Hånden min famlet rundt på fortauet, mens jeg samtidig holdt fokus på folkemengden rundt meg. Lavt hørte jeg noen si «Her», og så fikk jeg stokken i hånden min. Sakte reiste jeg meg. Uten et ord fortsatte jeg opp Hegdehausveien. Jeg var skjelven. Hjerteslagene roet seg ikke før jeg gikk inn i Sporveisgaten. Følelsen av at det hadde vært nære på noe tragisk var stor. Han kunne ha slått, han kunne hatt kniv, men også denne gangen gikk det bra. Den siste hendelsen jeg har i tankene, var trolig ikke farlig. Jeg tror hvertfall ikke at den var det. Likevel følte jeg meg svært urolig for at noe kunne komme til å skje. Det var en varm maidag. Jeg gikk rolig, men målrettet opp Karl Johan. Jeg skulle på jobb. Selv om jeg gikk behersket opp gaten, var det et yrende liv av tanker og kroppslige reaksjoner inne i meg. Bak meg gikk nemlig en høylytt, og trolig rusa, mann. Han ropte skjellsord etter meg, og oppførte seg truende. Turen opp Karl Johan hadde først fortonet seg som normalt. Jeg hadde gått av bussen på Jernbanetorget. Gatene var relativt tomme. Det var nok ikke unaturlig, i og med at klokka bare var ti på sju på morgenen. Som vanlig på denne tiden av døgnet var jeg trøtt. Jeg hadde mer enn nok med å holde fokuset oppe, og orientere meg effektivt på denne etappen frem til jobb. Slik jeg husker det hadde jeg så vidt passert uteserveringen til Peppes Pizza da jeg hørte ham første gang. «Er du blind?» Hverken tonefallet eller dialekten hans lar seg gjengi i tekst. Jeg ble urolig bare ved å høre ordene han ytret. Stemmen kom fra et sted like bak meg og til venstre. Enten hadde jeg passert ham, eller så hadde han kanskje startet å gå i det han så meg gå forbi. «Er du blind?», gjentok han med høynet stemme. Mens jeg fortsatt gikk fremover, snudde jeg mot lyden, og svarte bekreftende. Han fortsate å følge etter meg. Av en eller annen grunn hadde han et behov for å skjelle meg ut. Ordene han brukte egner seg ikke på trykk, så jeg skal ikke gjengi de. Det var likevel ikke ordene, men kraften i budskapet som traff noe i meg. I det jeg gikk forbi Burger King på min venstre side, ble begeret mitt fyllt opp. Da sa han noe som trigget sterke følelser hos meg. «Stakkars blinde faen!». Reaksjonen jeg fikk var et kokende sinne. Jeg hadde mest lyst til å stoppe. Stoppe opp og snu meg mot ham. Konfrontere ham slik machomenn gjør. I motsetning til de tidligere situasjonene brukte jeg et par sekunder ekstra på å tenke. Hva ville jeg oppnå ved å stoppe? Hva skulle jeg si, og hva skulle jeg gjøre? Hva ville han eventuelt gjøre hvis jeg tok til motmæle? Jeg fikk ingen gode svar på mine spørsmål. Dermed gikk jeg bare videre. Taktikken min var å holde et jevnt tempo opp bakken vi nå var i bunnen av. Jeg nektet å løpe, men vurderte det slik at jeg kunne gå fra ham, og samtidig beholde verdigheten. Det gikk fint. Han holdt ikke følge opp bakken. Snart var jeg på toppen, krysset gaten, og gikk til høyre mot Stotorget. Denne gangen var det mer fornuft enn flaks som hindret en farlig situasjon. I løpet av mine snaut 15 år med daglig besøk, i det som nå er Europas farligste by, har jeg kunne vært involvert i disse tre hendelsene. To av hendelsene gikk jeg mer eller mindre inn i selv. Den siste kunne jeg enkelt løst raskt ved å øke tempoet mitt. Staheten hindret meg i det. Så svaret er nei. Jeg er ikke redd, og jeg føler meg ikke utrygg. Det skyldes nok at jeg ikke føler at jeg har hatt grunn til å skulle kjenne på slike tanker. Det viktigste er nok likevel at jeg ikke kan tillate meg å tenke på eventuelle farlige situasjoner som kan oppstå. Hvis jeg gjør det, vil jeg da tørre å gå ut min egen inngangsdør…? Jeg var nemlig ikke helt alene på min ferd opp byens paradegate.

Noen tanker om blind tillitt

Det var varmt. Veldig varmt. Heldigvis fungerte airconditionen i drosjen slik den skulle. Så kanskje var det mer spenningen i kroppen som gjorde at jeg følte meg så varm? Det er vanskelig å si, men tankene mine vekslet mellom varmen og det som kanskje skulle skje om kort tid. Her satt jeg altså. I en drosje på vei til en del av Oslo som jeg ikke kjenner godt. Drosjen snirklet seg lydløst rundt i Oslos gater på vei til en adresse. Adressen og det som befant seg der gjorde at drosjesjåføren fikk en overrasket tone på stemmen da jeg fortalte hvor jeg skulle. Drosjen senket farten, svingte og stanset brått. Vi var visst fremme. Sjåføren spratt ut av bilen og jeg ble sittende. Enkelte sjåfører blir litt urolige når jeg åpner døren selv. Jeg hadde for øyeblikket ikke overskudd til å ta den lille kampen det ville være med å forklare at jeg klarte helt fint å komme meg alene ut av en bil selv om jeg var blind. Døren åpnet seg og jeg svingte meg ut. Bilen var høy så jeg nærmest skled ned fra setet og ned på asfalten. Det sterke lyset snek seg inn bak solbrillene og forsterket inntrykket av den flotte sommeren vi nå hadde. Av gammel vane fra mine seende dager snudde jeg hodet til høyre og venstre for å se meg om. Naturlig nok så jeg ingenting. Ingenting som i alle fall kunne si noe om hvor jeg skulle gå. Brått ble jeg oppmerksom på to ting. Nesa plukket opp en smått ubehagelig lukt av urin som ble varmet opp av solen. Senere skulle den lukten få sin forklaring. Det andre jeg registrerte var noen fete gitarriff som kom fra et sted til høyre for meg. Lyset reflekterte kraftig i det jeg antok var veggen rett frem. Jeg tenkte at fargen på veggen nok er lys slik som den speiler sollyset. Jeg flyttet litt på føttene og merket en nedsenkning i asfalten på fortauet. Det kjentes ut som gammeldagse rennesteiner og jeg fastslo at vi nok var i et eldre område av Oslo. Jeg ble dratt ut av tankerekken min da jeg hørte sjåføren mumle noe på sitt uklare, men svært livlige, forsøk på norsk. Han tok tak i overarmen min og vi gikk oppover gaten til venstre. Både lukten av urin og lyden av rock ble med et svakere. Etter noen meter svingte vi til høyre, og jeg snublet litt i noen trappetrinn som førte oss opp til en stor dør. At døren var stor forsto jeg ut i fra smellet og vibrasjonene den ga fra seg i det sjåføren dro i døra og konstanterte at den var låst. Han virret litt til både høyre og venstre mens han gjentok adressen jeg hadde gitt ham. Uten forvarsel gikk han ned fra trinnene. Jeg hang med som en litt ustabil sykkel som fraktes ned en trapp. Jeg var nå litt retningsvill, men kjente raskt den syrlige lukten og lyden fra musikken ble sterkere. Det ble rask gange før sjåføren ba meg passe på hodet. Deretter bar det ned en tre-fire trappetrinn. Jeg ble halvveis skjøvet inn i et svalt rom. Gjennom den pumpende rocken hørte jeg at sjåføren mumlet at dette var riktig sted. Han klappet meg på skulderen og forsvant opp trinnen og ut i varmen. Sekunder senere hørte jeg en bildør som ble åpnet og raskt lukket. I sekundene som fulgte rakk jeg å registrere at jeg nå sto svett og forfjamset i et ukjent lokale som jeg måtte stole på var dit jeg hadde ønsket å dra. Etter registreringen kom refleksjonen. Som blind er jeg prisgitt andres velvilje og valg. Hvert fall i mange situasjoner. Jeg var nå fraktet gjennom byen uten at jeg hadde kontroll på hvor jeg havnet. Heldigvis gjør teknologien sitt til at jeg alltids skulle finne ut hvor jeg var og hvor jeg skulle gå ved å bruke GPS. Likevel må jeg ha en stor grad av tillitt til menneskene rundt meg. Uten den tillitten ville jeg nok hatt en stor grad av uro og bekymring i forhold til alt mulig som kan skje en godtroende blind mann fra landsbygda. Det ble ikke lang tid til refleksjon og undring. I et rolig parti av en, for meg ukjent, trashmetal-låt ble jeg oppmerksom på en dyp stemme som snakket til meg. Han gjentok setningen og me en interessant engelsk, som var en blanding av britisk, amerikansk og østeuropeisk, ble jeg ønsket velkommen. Det var Ivan. Jeg var på rett sted. Noen timer tidligere hadde jeg ringt rundt til ulike steder og forhørt meg om ledig kapasitet, pris og tanker de hadde om det jeg ønsket meg. Det jeg ønsket meg var en tatovering. Det er mulig at du som leser dette nå stusser over at en blind mann ønsker seg en tatovering. Hva er poenget med å pryde kroppen med noe man selv ikke kan se? Vel, for meg var det mer snakk om symbolikken. Motivet jeg ønsket meg knyttet seg til å markere at jeg var far til to flotte gutter som jeg ønsket det beste i verden. Jeg ønsket meg to Koi-fisker på armen. Naturlig nok hadde jeg ikke mulighet til å bla gjennom bildene som var lagt ut på nettsidene til ulike tatoveringssjapper. Det jeg måtte basere meg på var førsteinntrykket jeg fikk av de jeg snakket med på telefonen. Videre måtte jeg stole på magefølelsen når vi snakket sammen om tatoveringene jeg så for meg. Til syvende og sist handlet det om at jeg måtte få tillitt til den jeg snakket med. Tillitten skulle på mange måter erstatte det jeg mistet ved at jeg selv ikke kunne vurdere kvaliteten på arbeidet de tidligere hadde gjort. Valget ble egentlig ganske enkelt. Det ble Bad Boys Tattoo. Årsaken til det var en umiddelbar tillitt jeg følte når jeg snakket med eieren. Hun var imøtekommende, vennlig og interessert. Samtidig stilte hun noen konstruktive og kritiske spørsmål til det jeg hadde sett for meg. Jeg fulgte magefølelsen, og noen timer senere stå jeg altså foran Ivan Kaska. Han hadde en stemme som kunne skremme vannet av de fleste hvis den ble brukt på riktig måte i en god thriller. Stemmen, suplert av den røffe musikken, gjordeat jeg fikk litt kalde føtter når jeg sank ned i den kjølige og smått klamme skinnsofaen. Med min rustne engelsk startet vi samtalen som skulle lede frem til at jeg valgte tatovering. I samtalen sjedde det noe. Min skepsis minket. Ordvalgene hans mildnet det harde uttrykket som stemmen hans formidlet. Interessen han viste for mine tanker om hva jeg ville med min tatovering skygget for uroen jeg følte rundt det å skulle velge noe som var så varig som en tatovering. Spesielt med tanke på at valget skulle tas uten å selv ha sett forslaget. Til slutt var vi enige. Han beskrev og forklarte. Tegnet med fingeren sin på armen og skulderen min. Jeg fikk nok informasjon til at jeg kunne danne meg et bilde av hva han så for seg. Prosessen førte til tillitt. Jeg kunne ikke avgjøre visuelt om motivet så bra ut, men jeg stolte på hans vurdering. Jeg stolte på at han valgte noe som ville passe for meg og for det jeg ville ha ut av tatoveringen. 20 minutter senere var han i gang. Jeg var godt plassert i noe som kunne minne om en liten tannlegestol. Luften var fyllt med lukten av kjemikalier. Jeg satt i bar overkropp og armen min var nettopp blitt barbert. Det første stikket var mer ubehaglig enn jeg hadde tenkt meg, og jeg smilte skjevt mens jeg tenkte at dette kan bli interesant. Dette var snakk om en prosess som i første omgang ville ta tre timer. Og det var da kun snakk om grunnarbeidet. Fargeleggingen skulle gjøres om noen uker. I timene som fulgte fikk jeg god tid til å tenke. Etter hvert som huden på armen ble nummen klarte jeg å vende fokuset vekk fra ubehaget til noe litt mer filosofisk. Jeg vendte tilbake til mine tidligeretanker om tillitt og hvor avhengig jeg tidvis er av folk rundt meg. Det er hvertfall slik i mange situasjoner. Situasjonen jeg nå befannt meg i var nok et ekstremt tilfelle. Jeg stolte på at en mann jeg ikke kjenner skulle forevige et fargerikt bilde av to fisker på armen min, og jeg hadde utrolig nok tillitt til at det han gjorde var bra. Et ekstremt eksempel på noe som skjer meg så å si hver dag. Rekken av situasjoner der jeg må stole på andre er nærmest uendelig. Jeg må stole på at ansatte plukker ut frukt som ser bra ut, velger pizzastykker og boller som er de ferskeste, og at de ikke alltid gir meg det dyreste alternativet når det er mulighet for valg mellom tilsvarende produkter. Jeg må ha tillitt til at frisøren klipper meg på en måte som gjør at jeg ser bra ut. Jeg må tro på selgere når de sier at bukser og jakker sitter fint og at fargene kler meg. Når jeg skal på en buss eller trikk må jeg forholde meg til svaret jeg får fra mennesker rundt meg, og satse på at de gir meg et svar som er basert på at de faktisk vet eller har sett etter om det er riktig buss. Enkelte ganger får jeg spørsmål fra forbipasserende om jeg trenger hjelp til å finne frem. De gangen jeg trenger hjelp må jeg ha tillitt til at de fører meg til riktig sted. Skulle jeg tenkt på at de muligens vil rane meg så hadde det vært utfordrende å ferdes der ute i den store verden. Listen over situasjoner er som sagt lang, men listen forteller meg likevel noe som er felles. På grunn av at jeg har mistet synet må jeg både forholde meg til mennesker rundt meg på en annen måte enn tidligere, og jeg må føle meg trygg på at folk vil meg vel. Det gjør jeg. Jeg tror folk flest vil meg vel. Jeg tror at de gjør det beste for at jeg skal få det jeg trenger og for at jeg skal ha det bra. Det er muligens naivt, men jeg liker den måten å tenke på. På mange måter handler det nok om minst to ting. Mitt menneskesyn er slik at jeg har troen på det gode i alle mennesker. Videre er det en tillitt jeg må ha fordi jeg vet at jeg til dels er forsvarsløs der ute i den store verden. Tillitten jeg har til verden og menneskene rundt meg gjør at jeg beveger meg avslappet rundt i Oslo. Jeg tror at dersom jeg har behov for hjelp så får jeg det. Jeg tror også at hjelpen jeg får er ekte og oppriktig. Et slikt tankesett gjør at jeg føler at det er enklere å leve som blind enn jeg nok hadde tenkt før jeg mistet synet. Forklaringen på det er nok lett å se dersom jeg tenker meg at jeg ikke hadde den tillitten. Da er jeg usikker på om jeg ville våget meg utenfor husets fire vegger. Dessverre er det slik at mange blinde og sterkt svaksynte faktisk ikke tør gå ut døren hjemme. Tanken på det gjør meg trist. Jeg var ferdig med refleksjonene mine og døste i stolen mens jeg lyttet til musikken. Med ett tasset det inn en fransk bulldog etterfulgt av en stemme jeg kjente igjen. Det var eieren av Bad Boys Tattoo. Hennes impulsive respons på arbeidet Ivan hadde gjort så langt på armen min underbygget tillitten jeg hadde gitt ham. Hun var mildt sagt positiv. Bulldogen var hennes og var nok opphavet til lukten som hadde møtt meg da jeg kom ut av drosjen tidligere den etter middagen. Omsider var dagens arbeid på armen over. Det var på tide å komme meg hjem. Jeg betalte kontant og stolte på at jeg fikk riktig beløp tilbake. Drosjen ble bestillt og jeg gikk rolig ut i sommervarmen som fortsatt fyllte lufta. Sårheten jeg kjennte i armen plaget meg lite. Denne kvelden var det bare en meget synlig bekreftelse på at blind tillitt ofte lønner seg. Det skulle vise seg at drosjesjåføren satte meg av på feil sted i forhold til det jeg ba om, men selv en slik utfordring rokket ikke ved min nå forsterkede tro på menneskeheten og at det går meg godt så lenge jeg stoler på folk. For øvrig vil jeg anbefale Bad Boys Tattoo til både blinde og seende som kunne tenke seg et varig kunstverk på kroppen.

Synstap er ingen dødsdom.

Det er Oslo, september 2000. En ung mann har akkurat kommet av scenen på Konserthuset. På scenen sto han sammen med Tande P foran snaut 1000 mennesker, og var med på opptakene av Norges Blindeforbunds markering av 100 år med blindesaksarbeid i Norge. Den unge mannen var blitt intervjuet av Tande P, og han hadde nøkternt sagt at han regnet med å bli blind i løpet av de neste 4-5 årene. Han skulle få rett i det. Sendingen skulle sendes dagen etter, og det skulle vise seg at omlag 800 000 mennesker så showet. Etter å ha bidratt med sitt på scenen ble han kort etter intervjuet av Norges Blindeforbunds medlemsavis. Den da unge mannen var meg. 13 år etter er det fortsatt uklart om det var adrenelinet som gjorde meg offensiv og litt eplekjekk. Jeg hadde nettopp stått på en scene og fortalt at jeg så dårlig, og at jeg kom til å bli blind. For veldig mange ville dette komme som et sjokk. Mitt synstap hadde jeg nemlig forsøkt å skjule i nærmere 10 år. Eller var det mangel på innsikt i hva som ventet av utfordringer i årene som skulle komme som gjorde meg selvsikker? Med bestemt stemme, og ståltro på mine egne ord fortalte jeg intervjueren at det å miste synet på ingen måte var en dødsdom. Livet både kunne, og skulle, leves så fullt som mulig selv om synet forsvant. Det er slik jeg husker situasjonen. I en alder av 22 år sto jeg i mørk dress, kortklippet hår og med tv-sminket ansikt, og fortalte omverden at livet ikke var over selv om jeg kom til å bli blind. På det tidspunktet hadde jeg allerede opparbeidet meg litt kunnskap om mulighetene til å leve et liv som blind. Jeg hadde i et snaut år vært ansatt ved Norges Blindeforbunds rehabiliteringsavdeling, og der hadde jeg truffet mange voksne mennesker med full jobb og familie. Ikke bare hadde de de ytre markørene på et normalt liv, men de satte også ord på glede over livet. Min tanke ble fort at dersom andre klarte det, så kunne jeg ikke forstå at ikke også jeg skulle få til et aktivt liv med meningsfyllt innhold. Kanskje var det den bestemtheten som kom til overflatn når jeg ble intervjuet? 13 år etter mener jeg det samme som jeg gjorde da. Livet kan leves med glede selv om jeg nå er blind.Samtidig har disse årene også gitt meg mange erfaringer, opplevelser og ny kunnskap som nyanserer bildet jeg malte den gang. Synstap er ikke en dødsdom i den forstand at jeg dør av det. Synstap kan derimot være en dødsdom for det livet jeg ønsket å leve. En dødsdom for den jeg ønsket å være. Livet uten syn kan bety døden for alt du trodde du var, og alt som var verdifullt for deg.Sterkt redusert syn, eller blindhet, kan oppleves som døden for de drømmene og forhåpningene vi har for våre barn dersom det er de som mister synet. Så vidt jeg vet er det ingen som dør som en direkte følge av at de mister synet. Ulykker kan skje som en konsekvens av at man ikke ser, og det kan være sykdommer som fører til død og hvor synstap er en del av sykdomsbildet.Altså dør vi ikke av å miste synet helt eller delvis. I noen år nå har jeg vært ansatt i Helsedirektoratets avdeling for rehabilitering og sjeldne tilstander. Det har utvidet horisonten min på veldig mange områder. Et av disse områdene er bredden i hva som kan skje med oss. Sykdommer, skader og medfødte tilstander rammer veldig mange mennesker hvert år. Det skaper både store og små utfordringer for den som blir berørt, enten det er deg selv eller noen du kjenner. Jeg tenker stadig at sammenlignet med mange av disse diagnosene er jeg heldig som kun har mistet synet. Det er relativt konkret og håndterlig. Det er praktiske utfordringer og tidvis følelsesmessige opp og nedturer.Likevel vil jeg ikke si at jeg opplever lidelse, og det er helt klart ingen fysisk smerter som følger med synstapet. Det vil si, jeg smeller stadig inn i ting, men det lever jeg greit med. Andre tilstander, skader og sykdommer medfører død, eller påfører så store lidelser at jeg uten å blunke kan forstå at døden kan virke som et ønsket alternativ. Synstap medfører altså ikke fysisk død. Det dreper deg ikke og de færreste opplever store smerter og somatiske lidelser. men det kan likevel sies å ta livet av noen sider ved deg. Avhengig av når, hvordan og hvor raskt synstapet inntreffer vil det påvirke deg. Det vil innvirke på din personlighet, dine veivalg i livet og hvordan du forholder deg til verden rundt deg. «Fordi jeg ikke kan se, er jeg annerledes». Dette er sannheter som er reell i ulik grad for forskjellige mennesker, men jeg vil påstå at det stemmer for veldig mange. Et kraftig synstap vil endre de fleste. Den du var før synstapet, kan sies å dø. På noen områder kan du ikke lenger være den samme. Mulighetene som lå der mens du så er ikke lenger til stede. Egenskaper og ferdigheter som er med på å definere deg som menneske er endret, og dermed kan det oppleves som den du engang var nå er borte. Det er enkelt å se for seg at en praktisk anlagt mann som arbeidet som håndverker mister mye av seg selv dersom synet forsvinner. Kontrasten blir stor i spennet mellom å bygge et hus, og ikke lenger kunne lage sin egen mat eller finne veien til toalettet. Det kan høres ekstremt ut, men i en fase kan det være en virkelighet for mange. Andelen personer som mister syn grunnet diabetes øker, og mange av disse menneskene mister synet relativt raskt. I slike tilfeller kan forskjellen på den man var, og den man ble virke utrolig stor. For menneskene rundt en mann eller kvinne som blir blind eller sterkt svaksynt, kan opplevelsen av det som skjer være svært brutal og fortvilende.Sympatien for den som mister synet er stor, og sorgen over det som nå muligens forsvinner kan føles som kraftig og overveldende. Hvem er hun nå som hun ikke lenger ser? Hvordan skal hun klare seg uten å se? Hvordan skal livet vårt bli nå som han ikke lenger kan gjøre det han gjorde før?Den selvstendige er nå hjelpetrengende i forhold til både store og små oppgaver. Mannen hun giftet seg med er ikke lenger den samme. Virkelighetsbildet er endret, og den nye hverdagen kan sies å ha tatt livet av verden slik de kjente den. Sjokket er ofte stort for foreldre som får et synshemmet barn. Enten ved fødsel eller ved at barnet har en progredierende diagnose som fører til sterkt synstap og/eller blindeht.Som pappa kjenner jeg selv på uroen for at noe skal skje med barna mine. Det var mange tanker før vi bestemte oss for å få barn, og tankene økte i takt med at svangerskapet skred frem. Var alt bra med barnet? Vil det være friskt når det ble født? Nå som jeg har hatt barn i noen år vet jeg at mine tanker om fremtiden er mange, og mine ønsker for deres utvikling og velvære er sterke. Så hvordan oppleves det å føde et barn som ikke ser, eller som mister synet? Det vet jeg ikke av egen erfaring, men jeg har hatt mange samtaler med sjokkerte foreldre som er knust på sitt barns vegene. Eller kanskje ikke bare på barnets vegne, men også på sine egne. Et synstap vil for mange foreldre si det samme som at livet de så for seg for sine barn ikke lenger er mulig. De kan ikke tro at livet for barnet sitt vil bli annet enn vanskelig og fyllt med utfordringer. Drømmene oppleves som døde. Synstapet tok livet av mulighetene for lykke og mestring. Min øyediagnose kan være arvelig. Derfor har jeg det i bakhodet at kanskje et av, eller begge, barna også utvikler et synstap. Samtidig som jeg vet at livet er verdt å leve selv med redusert syn, så gir det meg en liten klump i magen når jeg tenker på de ulike utfordringene de kan stå ovenfor om noen år. Det eneste jeg vet er at jeg skal stå i det sammen med dem dersom det er den veien vi må gå. Jeg har tenkt til å skrive egne tekster om ulike reaksjoner på et synstap, men også i denne refleksjonen vil jeg nevne at en eventuell opplevelse av at livet er over ved et synstap nok relaterer seg til relativt vanlige sorgreaksjoner. Trolig vil de fleste med tiden finne en positiv vinkling på livet med synstap. Det er ikke alt som er svart og vanskelig. Livet er ikke over selv om man blir blind. Et barn kan oppleve både glede og mestring i sin oppvekst. Det samme gjelder for voksne og eldre. Det handler mye om å få informasjon om muligheter, tilbud, og komme i kontakt med andre som vet hva som kan være mulig. For enkelte personer er det å miste synet likevel så brutalt at livet ikke synes verdt å leve. I min tid i Norges Blindeforbund hadde jeg mange samtaler med mennesker som ønsket å ta sitt eget liv.Flere av samtalene foregikk på telefon. Noen fellesnevnere var det, selv om hver enkelt samtale og historie hadde sin egen hjerteskjærende brutalitet.Det var ofte voksne mennesker som hadde enten fått en diagnose som ville medføre kraftig synstap, eller som for kort tid siden hadde opplevd å miste mye syn. Samtalene kom ofte sent på fredag ettermiddag, eller i høytidene. De satte ord på en dyp fortvilelse og en sterk redsel. Det var ikke håndterbart å forholde seg til at de ikke lenger kunne se som før. Alle store og små dagligdagse gjøremål syntes umulige å gjennomføre. Livet fremsto som så vanskelig at det hadde på mange måter mistet sin verdi. Jeg hadde også samtaler med mennesker som hadde levd med en synsnedsettelse i mange år, også helt fra fødselen. Noen svaksynte, noen blinde. Årene som synshemmet hadde ikke vært gode. Synstapet hadde bidratt til å lede dem inn på stier i livet som førte dem til steder de ikke ville være. Ensomhet, misnøye, bitterhet og frustrasjon var noe flere satte ord på. Også for disse menneskene var vekten mellom et verdifullt liv, og et liv uten betydning, til slutt blitt skjevt fordelt. Slike opplevelser kom frem i organiserte samtaler, men oftest i uformelle situasjoner. Opparbeidet tillitt gjorde trolig sitt til at noen åpnet seg for meg. Jeg vet lite om hva som skjedde med menneskene jeg møtte enten på telefon eller ansikt til ansikt. Telefonsamtalene ble ofte avsluttet ved at hun eller han som ringte meg la på. Jeg ble sittende igjen i uvisshet. Med andre ord vet jeg ikke om de tok sitt eget liv. Naturlig nok håper jeg at de ikke gjorde det. Jeg håper at de gjenvant balansen, og fikk tak i opplevelsen av at livet var verdt å leve til tross for situasjonen de nå befannt seg i. Jeg håper at det ble slik, men nylig leste jeg en artikkel som rystet meg, og ga meg forståelsen av at enkelte mennesker aldri kommer ut av sjokket og sorgen.Artikkelen omhandlet en kvinne i Holland som var innvilgett aktiv dødshjelp. Hun hadde flere ganger forsøkt å ta sitt eget liv, og selvmordsforsøkene var visstnok relatert til fortvilelsen og belastningene ved å ikke se.Teksten sa ingenting om kvinnen var ensom, om det var andre forhold rundt henne som forsterket hennes vanskelige situasjon, eller hva som var gjort for å hjelpe henne ut av sin krevende livssituasjon.Det som nok skremte meg var at samfunnet til en viss grad mente at blindhet var så forferdelig, så vanskelig og så ekstremt at det kunne rettferdiggjøres å hjelpe denne kvinnen til å dø. Hvor mange mennesker i Norge er det som sitter med samme dramatiske opplevelse av sitt eget liv? Og hvor mange i det norske samfunnet ville vært med på å hjelpe en blind person til å dø? Jeg vet ikke. For å være ærlig vet jeg heller ikke om jeg vil tåle å høre svaret på spørsmålene. Det kan hende at svaret ville sjokkere meg. Enkelte undersøkelser har vist at nest etter demens, så er synstap/blindhet det folk flest frykter at skal ramme dem. Hva skyldes motløsheten? Hvorfor er synstap ofte forbundet med redsel og frustrasjon? Som blind eller sterkt svaksynt må man i større eller mindre grad forholde seg til mennesker og situasjoner på en annen måte. De aller fleste av oss vet ikke hvordan livet kan leves uten syn. Ingen vet hvordan det kan gjøres dersom vi ikke har forkunnskaper. Enten av faglig eller personlig art. Opplevelsen av det fryktelige baserer seg nok for de fleste som bunnløst umulig. For hvordan kan en som nylig har sett, eller som ser normalt, forstå hvordan livet kan leves uten syn hvis det nærmeste de kommer/har vært er å lukke øynene?Med lukkede øyne blir verden kaotisk og skremmende. Særlig hvis du vet at det ikke hjelper å lukke øynene opp igjen. Det er fortsatt svart uansett hva du gjør. Med det som utgangspunkt er det vanskelig å se for seg noe annet enn en hjelpetrengende hverdag. Et liv uten selvstendighet. Det kan fremstå som et evig liv som annerledes. Til en viss grad stemmer disse og andre forestillinger om hvordan det kan være å leve som sterkt synshemmet. For noen er det slik livet oppleves. For andre er det kun et minne fra en vanskelig periode som det har klart å komme seg videre fra. Hva kan gjøres for at de som selv opplever å miste synet ikke blir sittende fast i sjokket og fortvilelsen? Svaret på det er sammensatt og nyansert. Trolig gjelder de samme faktorene også for familier som får et synshemmet barn. Det jeg har lært, både av personlig og faglig erfaring, er at fotfestet må gjenvinnes. Balansen mellom det positive og det negative i livet må på plass. Gjennom et mylder av utfordringer må hver enkelt kunne skimte mulighetene som helt klart er der. Med muligheter tenker jeg på veier inn til et selvstendig liv. Fyllt med aktivitet og verdi. For at hver og en av oss skal kunne bryte ut av en boble som kan oppstå når en livskrise, som et synstap er, inntreffer er det en ting som må være til stede. Aksept. Intet mer og intet mindre. Så enkelt, og så utrolig vanskelig. Hvordan kan noen akseptere noe som for mange er det verste og mest fryktelige de kunne tenke seg at skulle hende seg selv eller noen de er glade i? Veien til aksept er ikke ensartet. Det er helt klart stor forskjell i det å akseptere now som skjer deg selv, eller noe som skjer noen du er glad i. Det er forskjell å skulle akseptere noe som skjer over natten, satt opp mot det å miste syn over tid. Veien til aksept blir nok også ulik ut fra den livskunnskapen og ballasten man har med seg når synstapet oppstår. Slik jeg opplever det handler ikke aksept direkte om å godta med glede at livet nå er endret. Likevel handler det nok om å ta konsekvensen av at synet nå er helt eller delvis borte. Til en viss grad tor jeg at vi som opplever et synstap, enten hos oss selv eller være kjære, må kunne si til oss selv: - Jeg er svaksynt, og synet kommer ikke til å bli bedre. - Jeg er blind, og synet kommer ikke til å bli bedre. - Mannen min ser dårlig, og synet hans blir ikke bedre. - Barnet mitt ser ikke normalt, og det er ingenting noen kan gjøre med synet hennes. Når en slik aksept er til stede vil mange kunne tenke en ny tanke. Hvordan kan jeg gjøre det beste ut av denne vanskelige situasjonen? Et slikt spørsmål kan være et første skritt i retningen mot håp. Håp om et liv som både er mulig og verdt å leve. Håpet må pleies, styrkes og følges opp. Mitt utvilsomme råd til alle som blir berørt av et synstap er å snakke med andre som også har opplevd det. For meg er det disse samtalene som for det første ga meg håp, og i ettertid har de også gitt meg tro og styrke når jeg skulle finne min egen vei videre i mitt nye liv. Et liv som nok alltid vil preges av at jeg ikke ser. Synstapet blir ikke borte. Det trenger jeg heller ikke at skjer for at jeg skal finne verdi og glede i mitt eget liv. Verdiene og gledene må jeg finne og holde fast ved til tross for at jeg ikke ser. Jeg må gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med. Det andre vil alltid være der, men jeg nekter å la det styre meg mer en helt nødvendig. Så jeg gjentar det gjerne. Synstap er ingen dødsdom. Synstap dreper deg ikke. Det er mulig å leve et svært lykkelig liv selv uten syn. Forestillingene om et ønsket liv kan dø når synstapet blir en del av hverdagen. Livet kan virke umulig og meningsløst.Det vil være tunge stunder og utfordrende situasjoner. Slik er livet, og slik er absolutt livet med et synstap. Drømmene og målene du hadde for deg selv, eller for dine barn, kan virke uoppnålige nå som synstapet er inne i bildet. Det kan virke slik, men det er ikke sikkert at det faktisk er nødt til å være slik. Kanskje er det bare snakk om at livet må leves litt annerledes enn først tenkt. Veien mot drømmene og målene er ikke den samme som du først hadde sett for deg. Likevel finnes veiene, og mulighetene er der. Den nye veier krever kanskje ekstra mot, ekstra støtte, ekstra kunnskap og ekstra vilje. Kanskje krever det mer, men det er mulig. Gi ikke slipp på drømmene. Ikke for deg selv, og ikke for dine barn. Jeg har på mange måter nådd mine mål,og oppfyllt mange av mine drømmer. Veien hit har til tider vært tung. Jeg har vært trist og sliten, men jeg har aldri tenkt at jeg ville dø. Jeg forstår at deler av den jeg var nå er borte, men samtidig har jeg utviklet nye sider ved meg og mitt liv som jeg muligens ikke ville hatt dersom livet ikke hadde blitt slik det ble. Min nøkkel til å leve dette livet er å akseptere at det er slik det er. Jeg gjør det meste ut av de rammene livet har tildelt meg, og av og til utvider jeg disse rammene. Min lykke i livet øker når jeg utfordrer meg selv, og når jeg trår ut av komfortsonen. I årene som kommer vil jeg helt sikkert få perioder der jeg igjen blir trist og sliten. Det er en del av livet, og jeg vet at jeg kan stå i det og komme meg videre. Mine egne erfaringer samsvarer i stor grad med de faktorene jeg kan knytte til andre personer med synstap som uttrykker livsglede. Gjennomjobben i Norges Blindeforbund fulgte jeg mange mennesker i reisen fra den dypeste sorg til et nytt syn på livet. Fellesnevnerene fremstår som ganske klare. Det er nødvendig med mange møter med andre som opplever et synstap, enten selv eller som nærperson. Det er avgjørende med tidlig og riktig rehabilitering. Det ser også ut til at det å kunne snakke om sitt synstap på en naturlig og konstruktiv måte er avgjørende for å normalisere annerledesheten. Annerledesheten synstapet kan føre til for den som ser dårlig, og for de som er rundt og som man møter på sin vei gjennom livet. Jeg skulle ønske at kvinnen i Holland, og menneskene jeg snakket om dødsønsker med, hadde disse tingene på plass. Jeg skulle ønske at alle som mister synet, og deres nærpersoner, så raskt som mulig fikk tilgang på nødvendig informasjon, støttende likemenn og rehabilitering med god kvalitet. Det ville nok gitt mindre lidelse og sorg. Det ville nok bidratt til økt selvstendighet og opplevelsen av at et liv er verdt å leve. Vi får alle gjøre det vi kan for å sørge for at mennesker som opplever en livskrise får den støtten de trenger. Vi må se menneskene rundt oss og være der for de som trenger oss. Sammen både kan vi, og må vi, gå de første skrittene i retningen av håp. Ut fra håpet er alt mulig.