torsdag 8. mai 2014

En arbeidssøkers erkjennelser

Med jevne mellomrom leser jeg intervjuer og artikler om personer med synstap som enten ikke kommer seg ut i arbeid eller som faller ut av arbeidslivet. Det er som oftest trist lesning. Selv har jeg vært yrkesaktiv siden jeg var 21 år, noe som da gir meg en arbeidserfaring på snaut 15 år. Selv om jeg "kun" har vært ansatt to steder i disse årene har jeg opparbeidet meg mange tanker, erfaringer og opplevelser om både det å søke jobb og å fungere i arbeidslivet med et synstap. Noen av disse refleksjonene vil jeg dele med dere nå. Bakgrunnen for at jeg nå deler dette er som mye annet her i livet delt. Dels deler jeg fordi jeg for mange år tilbake begynt på en bok om temaet, og dels deler jeg fordi jeg har blitt oppfordret om å gjøre det. Boka ligger foreløpig på is, men oppfordringen jeg fikk kom for noen måneder siden. Den var både en positiv og vanskelig vekker. I fjor høst så jeg meg, av ulike årsaker, rundt etter en ny jobb. I den forbindelse snakket jeg med andre personer med synstap og forhørte meg blant annet om tilgjengligheten på saksbehandlingssystemene der de var ansatt. Det som overrasket meg var en tilbakemelding om at jeg som var blind burde la være å søke jobber når jeg først hadde kommet meg i arbeid. Prosessen var så vanskelig at jeg ikke burde utfordre skjebnen en gang Til. Det var i allefall slik jeg tolket budskapet. Skulle jeg bli værende bare fordi risikoen med å bytte arbeidsplass var så stor når det kommer til å få tilrettelagt arbeidsplassen og å få det praktiske til å fungere? Kanskje. Kanskje ikke. Jeg forstår på mange måter det som ble sagt. Det er mye som kan gå feil når jeg som blind skal komme i orden på en arbeidsplass. Som oftest handler det om at datasystemene ikke kan brukes, helt eller delvis, sammen med spesialutstyret jeg benytter for å bruke min datamaskin. Likevel klarer jeg ikke forholde meg til et slikt tankesett. Jeg ønsker å jobbe et sted som gir meg noe. Utfordrer meg og utvikler meg. Jeg ønsker å velge arbeidsplass ut i fra interesser og ambisjoner og ikke ut i fra kun trygghet og minsket fare for utilstrekkelig tilrettelegging. Den innstillingen mener jeg bidrar sterkt til at jeg opplever at jeg gjør gode intervjuer og fremstår som en interessant arbeidsøker. Med det utgangspunktet gikk jeg på jobbjakt og fant en spennende stilling nært der jeg nå bor. Nærhet til hjemsted er en viktig faktor når mange velger jobb. Det er det for meg også. Ikke fordi det er vanskelig å komme meg på jobb i Oslo, men fordi reisetiden er lang i forhold til levering og henting i barnehagen. Av erfaring vet jeg at det er helt nødvendig med god research før jeg skal skrive en jobbsøknad. Grunnlaget legges her med tanke på å sette min kompetanse i fokus. Desto sterkere dette fokuset er desto mindre vil opplysningen om at jeg er blind forstyrre en arbeidsgivers vurderinger. Jeg leste meg opp på arbeidsplassen og arbeidsoppgavene som skulle løses. Jeg snakket med folk som kjente til kommunen og kontaktet kolleger som visste mer om nøkkeloppgavene en det jeg gjorde. Jeg ringte også kontaktpersonen i stillingsannonsen. Dette har flere årsaker. For det først vil jeg gjerne høre stemmen på den som skal være leder for meg. Hva slags inntrykk får jeg, og bidrar det til at jeg ønsker å søke? For det andre er det en god måte å komme bak utlysningsteksten og få vite mer om arbeidsoppgavene og hvem de egentlig er ute etter. Sist, men ikke minst, ønsker jeg å gi min skriftelige søknad en stemme. En stemme som forhåpentligvis forsterker inntrykket av meg som en sterk kandidat til stillingen. For at det skal kunne skje er det nok avgjørende at jeg har gjort researchen slik at jeg kan stille de riktige og viktige spørsmålene. Søknadsteksten jobber jeg mye med. Gjenbruker formuleringer og ordbruk fra annonseteksten slik at jeg skaper et samsvar mellom det de søker og det jeg tilbyr. Helt siden jeg først kom i kontakt med arbeidssøkende mennesker med synstap har jeg fått spørsmålet om jeg opplyser at jeg ikke ser når jeg skriver en søknad. Det gjør jeg vanligvis ikke. Først og fremst fordi jeg mener at det kun virker forstyrrende for den som skal lese søknaden. Spesielt om vedkommende ikke vet noe om hvordan en ansatt med synstap skal og kan fungere i arbeid. Jeg vil at arbeidsgiver skal bli nysjerrig på min erfaring og min kompetanse. Det er det som er viktig. Jeg vil komme på intervju og da er alt jeg gjør i forkant med det utgangspunktet at jeg skal fremstå som kvalifisert og spennende. For å sette det på spissen så vil jeg fremstå som både normal og unik. Min søknad ble sendt og kort tid etter ble jeg oppringt fra virksomhetens leder. Som jeg hadde håpet sa hun at jeg var en spennende søker og at de gjerne ville at jeg skulle kommetil en samtale. Vi snakket litt rundt stillingen og min bakgrunn og underveis i samtalen ventet jeg på riktig tidspunkt for å slippe bomben. Bomben i dette tilfellet var at jeg er blind. Når jeg nå var kallt inn til intervju mente jeg det var både rettferdig og nødvendig å informere om dette. Jeg la det frem, slik jeg har gjort det før, på en slik måte at jeg kun fortalte dette nå slik at de fikk tid til å forberede eventuelle spørsmål. Det var nødvendig å si det slik at de ikke skulle få sjokk når jeg ruslet inn til intervju med hvit stokk i hånden, og muligens fremstå som en umulig person å ansette. Jeg mener også at det er rettferdig å si det fordi jeg ikke kan forvente at alle kan forholde seg til mitt synstap på en kunnskapsbasert og reflektert måte. Det mener jeg veldig få mennesker i samfunnet vårt har forutsetninger til å gjøre. Det kan selvsagt diskuteres om det burde være slik og hvem som har ansvar for å rette opp skjevheten. I min jobbsøkingsprosess er jeg kun interessert i å få jobben og da tar jeg ansvaret selv. Det kom nok også overraskende på personen i den andre enden. Gjennom telefonrøret kunne jeg nesten høre haken som datt ned i skrivebordet og jeg syntes også jeg kunne høre at hun svelget tungt. Det jeg tolket som reaksjonen gjorde meg usikker, men jeg passet på å skyte inn at jeg ikke mente at mitt synstap vil være til hinder for at jeg skulle kunne utføre oppgavene på en svært god måte. Samtalen ble etter hvert avsluttet og jeg kunne starte nedtellingen til selve intervjuet. I de følgende dagene leste jeg meg ytterligere opp på internett, i dokumenter og jeg lagde noen punkter som jeg mente var viktig at jeg fikk presentert. Punkter som skulle understreke hvor riktig jeg var for denne stillingen. I tillegg til det faglige oppdaterte jeg meg på mine rettigheter og muligheter i forhold til hjelpemidler og tilrettelegging. Det er spørsmål jeg vet mange arbeidsgivere ikke har et svar på og det var viktig for meg at jeg kunne ufarliggjøre det og presentere både praktiske og økonomiske løsninger på problemstillinger de muligens ville legge frem. Jeg var ute i god tid før intervjuet. Det ville ta seg dårlig ut om jeg kom for sent og jeg hadde tatt en drosje den korte turen fra togstasjonen. I motsetning til de fleste andre dager hadde jeg brukt tid på å plukke ut klærne og skoene jeg skulle ha på. Det skader sjelden å ha klær som matcher og som bidrar til å forsterke inntrykket jeg ønsker å gi. I dette tilfellet ønsket jeg å formidle meg selv som en fresh, blid og sjarmerende mann med en avslappet stil. Utseendet skulle ikke kunne bygge opp om et eventuelt bilde av blinde som bleke, utrente mennesker med liten interesse for klær og hvordan de tar seg ut. Det er vanskelig å si om det er min opplevelse av andres fordommer eller om fordommene er mine egne. Sannheten er hvertfall at jeg har møtt personer med synstap som jeg kunne si at hadde kommet bedre ut av en jobbsøkingsprosess dersom de hadde tatt bedre vare på sitt eget utseende. Jeg mener ikke at klær og kropp er avgjørende for om man får en jobb eller ikke, men det er mye som tyder på at slike ting er med på å påvirke en arbeidsgivers oppfatning av den som intervjues. Dermed tenker jeg at det er ekstra viktig for oss som ikke ser at det ikke i tillegg er andre ting som tar fokus vekk fra den kompetanse og de ferdighetene vi har. Altså sto jeg der og ventet. Ventet og følte meg bra. Jeg var forberedt og klar. Det gikk mennesker forbi meg og jeg var fokusert på de som passerte. Klar for å strekke ut en hånd. Være i forkant slik at jeg unngikk den litt kleine situasjonen der jeg ikke får med meg at en hånd strekkes ut, eller at jeg ikke finner den når jeg skjønner at noen vil hilse. Jeg hørte med et at noen sa "Hei, er du Thomas?" Jeg bekreftet og satt straks i gang med småprat. Kontaktetablering har blitt en av mine sterkeste sider og jeg vil utnytte den for alt den er verdt. Spesielt i slike situasjoner der jeg vet at jeg trolig må overbevise de som skal intervjue meg. Kankje ikke så mye i forhold til om jeg er kvalifisert for jobben, men først og fremst med tanke på at jeg kan passe inn sosialt og fungere praktisk. Når jeg satte meg ned ved bordet følte jeg meg observert. Kanskje tenkte de "kommer han til å velte kaffekoppen», eller "faller han kanskje av stolen?". Jeg vet ikke, men stemningen var nok litt usikker det første minuttene. For alt jeg vet var det første gang de satt i samme rom som noe så eksotisk som en blind mann. Intervjuet og samtalen gikk etter hvert veldig bra. Da vi nærmet oss slutten kom endelig spørsmålet jeg hadde ventet på, "Thomas, hva trenger du av tilrettelegging?". Jeg smilte og svarte at jeg hadde ventet på det spørsmålet. Jeg svarte godt for meg og følte at jeg ufarliggjorde situasjonen. Det var satt av en time til intervjuet og vi brukte over 1,5 time. Det tolket jeg som positivt. Positivt var det. Jeg fikk jobben. Uheldigvis var det stor avstand mellom lønnstilbudet og mitt ønske. Så jeg takket nei. Det kan virke råflott når det er en kjennsgjerning at mange personer med synstap ikke kommer i arbeid. Likevel kan jeg ikke velge å bytte jobb dersom det ikke er en stilling som har de faglige utfordringene og økonomiske rammene som jeg er ute etter. For de fleste andre jobbsøkende i Norge er det på samme måte. Dersom man ikke må bytte jobb eller er arbeidsledig så skal det være mye som er på plass før man bytter jobb. Slik vil jeg at det skal være for meg også. Selv om jeg er blind.Det er en naturlig måte for meg å tenke på. Denne naturligheten gjorde at jeg delte deler av min arbeidssøkende prosess med mine venner på Facebook. Nå kommer jeg til oppfordringen jeg fikk om å dele mine erfaringer. Til min forbauselse var det minst en som rett og slett ble forbannet på min innstilling til jobbsøking. Jeg fikk beskjed om at mange så opp til meg og at det var vanskelig å forholde seg til at det alltid gikk bra for meg. Det var flere ting jeg reagerte på i tilbakemeldingen jeg fikk. For det første kjenner jeg meg ikke igjen i at mange personer med synstap ser opp til meg. For det andre har jeg ikke for vane å legge ut mine problemer og utfordringer på Facebook. Det har med hvordan jeg velger å bruke et sosialt medium å gjøre. Det var nesten provoserende at jeg ble ansvarliggjort for at aandre ikke alltid lykkes. Særlig med tanke på at jeg heller ikke alltid lykkes. Mine bekymringer og utfordringer deler jeg her, og lenker til tekstene deler jeg på facebook. Selv om tilbakemeldingen var til dels vanskelig å svelge tok jeg deler av den til meg. Resultatet av det har du akkurat lest. Det som er viktig for meg ervissheten om at selv om jeg er blind så har jeg fortsatt et stort mulighetsrom. Det avhenger Av min kompetanse, ferdigheter og personlige evner om jeg kan utnytte mulighetene. Noe annet vil jeg ikke være med på. Ordene i denne teksten er ment å beskrive noen av mine tanker rundt dette å søke jobb. Trolig er ikke alle enige i det jeg skriver, men det er bare fint. Det bekrefter allsidigheten som eksisterer i oss som mennesker. Den eneste fellesnevneren vi til dels har er at vi i ulik grad ser mindre enn befolkningen for øvrig. Dermed må vi alle gjøre det beste ut i fra de forutsetningene livet har gitt oss. Også når det kommer til deltakelse i arbeidslivet. Om seks måneder går engasjementet mitt ut her jeg nå er ansatt. Så da følger det kanskje både oppdateringer på Facebook og nye tekster som beskriver en arbeidssøkers erkjennelser og erfaringer 

mandag 5. mai 2014

Blind vold

På vei til jobben i dag fikk jeg et spørsmål fra en forbipasserende. Han lurte på om jeg var utrygg der jeg gikk rundt blind og forsvarsløs. Jeg svarte ved å gi ham et kort sammendrag av teksten under: De siste månedene har det vært mange oppslag i media om ransbølger i Oslo. Flere aviser har funnet ut at Oslo er Europas mest utrygge by. Ja, til og med New York skal visstnok være tryggere enn lille Oslo. I disse månedene har jeg ved flere anledninger blitt spurt om jeg som blind føler meg utrygg, når jeg ferdes rundt i byen. Samme type spørsmål fikk jeg også før antall ran i hovedstaden vokste til større og større høyder. Hver gang jeg får spørsmålet må jeg både tenke og kjenne etter. Er jeg utrygg? Er jeg trygg? Jeg lander på det samme svaret hver gang. Jeg føler meg trygg i Oslo. Det er ikke alltid jeg føler meg like vel, eller fortrolig med å ferdes i en folksom by med mye støy og aktivitet. Det handler mer om at slike forhold kan skape ekstra praktiske utfordringer, som igjen tapper meg for energi. Jeg er aldri redd for å være i bybildet. Når jeg tenker tilbake i tid, kan jeg heller ikke huske situasjoner der jeg har tenkt at nå kan jeg kanskje bli utsatt for et ransforsøk eller bli et voldsoffer. Den gangen jeg bestemte meg for å flytte fra lille Ås til store Oslo, var det helt klart stemmer i familien min som syntes at det ikke var en god ide. Oslo kan nok fremstå som utrygg for en blind mann. Innenfor dette temaet kan det helt klart være en ulempe, men faktisk også en fordel å være blind. Synstapet kan nok både skape ekstra utrygghet, men også skjerme meg for skumle tanker og påfølgende uro. Det å ikke kunne se, eller se svært lite, gjør meg og andre til et relativt enkelt offer. Jeg ville ikke kunne identifisere en eventuell raner. Ikke ville jeg kunne forsvare meg mot et plutselig slag. Det vil jeg aldri se komme. Det vil heller ikke være mulig for meg å se potensielt farlige situasjoner på avstand. Hvis det er en tilsynelatende skremmende gjeng med folk som står midt i gata, vil jeg gå rett på dem. Jeg vil uvitende rusle inn i mørke bakgater og andre skumle strøk. Jeg vil aldri kunne vite om noen følger etter meg, observerer meg på avstand, eller sakte, men sikkert omringer meg. På den andre siden gjør mitt synstap at jeg ikke kan tenke på at det er slik det er. Dersom jeg skulle være redd for at folk rundt meg muligens vil rane eller skade meg, da kunne jeg nok ikke gåt ut døren. Likevel er det akkurat det jeg gjør. Jeg går ut døren, og beveger meg nesten daglig i Oslo sentrum. Når jeg er ute på farten har jeg nok med å orientere meg. Jeg ser ikke menn med faretruende kroppsspråk. Det er umulig for meg å vurdere et gatebilde som potensielt truende. Det må jeg, og har jeg, akseptert. Ute av syne kan altså virkelig være ute av sinn. Jeg har hatt en tilknytning til Oslo i omlag 15 år nå. I løpet av disse årene kan jeg bare huske tre situasjoner som jeg vil si var både ubehaglige, og til dels farlige. Sommeren 2001 var en aktiv periode for meg. Jeg jobbet mye, og jeg trente mye. Den dagen jeg nå tenker på var jeg på vei gjennom Slottsparken. Klokka var rundt fem på ettermiddagen, og målet mitt var Friskis og Svettis i Vika. Jeg hadde jobbet til kvart på fem, og jeg rakk ikke spise middag. Derfor hadde jeg tatt turen innom baguette-sjappa i Sporveisgata. Der hadde jeg vært innom mange ganger før. Baguettene var gode, store og relativt billige. Det var en uslåelig kombinasjon for en ung mann i farta. Sulten var stor, og jeg hadde pakket opp baguetten allerede mens jeg var på vei ned den ustødige jerntrappen som førte opp til inngangsdøren. Deretter hadde jeg svingt til venstre, og så til venstre igjen. Da var jeg på god vei langs stikkveien ned til Underhaugsveien. Mens stokken lett pendlet foran meg, gikk jeg og småspiste. Kyllingbaguetten var saftig og god. Like ved Pasta Basta bråstoppet jeg. Det var noe ekkelt i baguetten. Et utrolig langt hårstrå!!! Jeg tenkte tilbake til baguette-sjappa. Det var ei dame som hadde solgt meg maten. Æsj! Jeg ble skikkelig irritert, og kastet den nå motbydelige maten i nærmeste søppelkasse. Jeg kjente på punktklokken min, og fant ut at jeg ikke hadde tid til å gå tilbake for å klage. Det hadde nok uansett hatt liten effekt i og med at jeg hadde kastet baguetten i ren affekt. Jeg gikk videre ned Hegdehausveien. Et stykke lenger ned paserte jeg uteserveringen til Peppes Pizza. Det luktet himmelsk, og aktiverte sultfølelsen min til et ekstremt nivå. Irritasjonen bygget seg opp igjen, og pendlingen med stokken ble nesten litt agressiv. Med høyt tempo krysset jeg Parkveien, og gikk inn i Slottsparken. På begge sider av veien der jeg gikk , var det mange folk som hadde slåt seg til for å nyte solstrålene. Været var deilig, men uheldigvis bedret det ikke humøret mitt. Selv om jeg gikk med hvit stokk hadde jeg en del syn igjen. Stokken ble mest brukt for å signalisere for verden rundt at jeg så dårlig. Det var hvertfall bruksområdet på dagtid. Når kvelden kom ble den mer brukt også til praktisk orientering. Med irritasjon boblende i rkroppen gikk jeg ut av Slottsparken noen minutter senere. Jeg kom meg inn på det ujevne fortauet langs Slottsbakken. Hellene var tidvis svært skjeve, og jeg gikk nå rolig for å ikke snuble. På venstre side var det et lavt kjettinggjerde, og på den andre siden av gjerdet var det grønnt og frodig gress. 25-30 meter foran meg så jeg fem skikkelser. De mer eller mindre blokkerte fortauet. Av og til valgte jeg å gå utenfor slike grupper når jeg møtte de på fortauet. Som oftest var årsaken til det at det var vanskelig å passere en hindring som ikke sto i ro. Når jeg nærmet meg så jeg at det var ungdommer. De sto rolig utn tegn til at de skulle flytte seg. Jeg kunne se at de så i min retning, og det så ut til at de snakket sammen. Skulle jeg gå ned fra fortauet og gå forbi? Irritasjonen min fikk nytt drivstoff. Jeg hørte meg selv halvhøyt si at "ikke faen om jeg skal gå rundt". Jeg økte tempoet. Nå var jeg bare omlag fem meter unna. En lav gutt med mørke klær sa noe høyt. Hva var det han sa? "Buuuu-huuuu. Jeg er blind. Det er synd på meg". Samtidig som han sa dette kunne jeg se at han virret med hodet, og med vilje kræsjet bort i en av kompisene sine. Sinnet bølget opp i meg. Jeg gikk rett mot gutten. Slang fra meg stokken, og tok et godt tak under armene hans. Deretter vred jeg ham, og meg, rundt og vippet han over kjettinggjerdet. Han deiset i bakken. Jeg bøyde meg over ham, og strakk ut armen ned mot ham. Pekefingeren min pekte rett i ansiktet hans. Stemmen min dirret i det jeg mer eller mindre ropte til ham... "Du holder KJEFT!!!". Stillhet. Jeg bråsnudde meg. Med en lang bevegelse bøyde jeg meg ned, og plukket opp stokken, samtidig som jeg begynte å gå videre. Adrenealinet mitt kokte og pulsen slo. Først når jeg nærmet meg overgangsfeltet ved Trondheimsveien snudde jeg meg. Ingen fulgte etter. Heldigvis var det ingen som fulgte etter. Guttene hadde vært 15-16 år gamle, og hadde de slått seg sammen hadde jeg fått juling. Det var min feil at det ble en farlig situasjon. Det var min feil, og jeg hadde flaks. Den andre episoden jeg tenker på som skummel, hendte i samme område av byen. Tidspunktet var denne gang rundt midnatt. Jeg hadde vært på besøk på andre siden av byen, og hadde tatt t-banen til Nationalteateret. Det hadde vært en fin og rolig kveld. Humøret mitt var på topp der jeg rolig ruslet opp Hegdehausveien. Det var ganske mørkt, og jeg brukte stokken aktivt for å holde retningen på fortauet. Bilveien til høyre for meg var stille, og det var lite folk på fortauene. Stille var det ikke utenfor Horrigans. selv om dette var før røykeloven hadde det samlet seg masse folk utenfor inngangen. Høylytte samtaler blandet seg med dunkingen fra kjip dancemusic. Fortauet bar mer eller mindre blokkert. Slik var hvertfall synsinntrykket jeg fikk når jeg skimtet oppover gaten. En bevegelig mørk masse sto frem i lyset fra belysningen omkring. Trolig var det utestedets gjester. Igjen måtte jeg stille meg selv spørsmålet om jeg skulle gå rundt? Denne gangen var det ingen irritasjon eller irrasjonell affekt som styrte valget mitt. det var noe like farlig. En form for vridd logikk hadde tatt kontrollen. Hvis jeg hadde sett normalt, ville jeg gått rundt da? I dag tenker jeg at svaret er ja, jeg ville gått rundt. I den perioden av livet mitt var jeg svært opptatt av å normalisere synstapet mitt. Dermed var det viktig for meg å gjøre som jeg trodde jeg ville gjøre hvis jeg fortsatt hadde "vanlig" syn. Altså gikk jeg rett på . Jeg hadde landet på konklusjonen om at selvsagt ville jeg ikke gått rundt. Lukten av røyk, parfyme og sprit traff neseborene mine. Det var veldig mye folk, og jeg klarte ikke finne en åpning i folkemassen som jeg kunne styre mot. Valget mitt ble derfor å pendle aktivt med stokken. Lage litt lyd, og satse på at noen så det. Forhåpentligvis ville noen flytte seg. Ingen så. Hvertfall var det ingen som flyttet seg. Med ett var jeg omfavnet av folkemengden. Ordene "unnskyld, unnskyld" var på repeat i munnen min. Sakte, men sikkert snek jeg meg mellom menneskene. Stokken måtte jeg holde vertikalt for at den ikke skulle bli tråkket på. Det så ut til å gå greit. Det neste minuttet ble skremmende og kaotisk. Jeg gikk rett inn i en rygg. Det var ikke hardt, men hardt nok til at jeg også dunket litt i bakhodet til personen foran meg. Det var nok ikke vond for noen av oss, men panne mot bakhode legges merke til. Før jeg visste ordet av det lå stokken min på bakken. Den hadde blitt slått ut av hånden min. Jeg kjente nå to hender rundt halsen. Hendene var koblet til en fyr som frådet mot meg. Mannen var hissig. Jeg reagerte instinktivt. Jeg plasserte håndflatene mine på brystkassen hans. Høyrehånden skled litt på det glatte stoffet i dressjakken hans.. Jeg satte høyrefoten litt bak den venstre, og lente meg litt bakover. Deretterdyttet jeg fra. Jeg har aldri vært spesielt sterk, men akkurat benkpress hadde jeg trent en del. Effekten vav presset var god. Hendene slapp halsen min, og fyren føyk inn i folkemengden rundt. Samtidig som han ble kastet vekk, forsvant han også ut av syne for meg. Altså visste jeg ikke hvor han var. Pulsen min hamret i halsen. Jeg forberedte meg på det verste. Kom det et slag? Jeg rakk ikke tenke noe mer før jeg hørte noen rope. «Vent! Han er blind!». Så ble det stille. Jeg følte hundre øyne stirre på meg, og alt jeg hørte var refrenget til enmiddelmådig låt fra Madonna. Jeg nølte litt før jeg bøyde meg ned for å finne stokken. Den bar borte. Hånden min famlet rundt på fortauet, mens jeg samtidig holdt fokus på folkemengden rundt meg. Lavt hørte jeg noen si «Her», og så fikk jeg stokken i hånden min. Sakte reiste jeg meg. Uten et ord fortsatte jeg opp Hegdehausveien. Jeg var skjelven. Hjerteslagene roet seg ikke før jeg gikk inn i Sporveisgaten. Følelsen av at det hadde vært nære på noe tragisk var stor. Han kunne ha slått, han kunne hatt kniv, men også denne gangen gikk det bra. Den siste hendelsen jeg har i tankene, var trolig ikke farlig. Jeg tror hvertfall ikke at den var det. Likevel følte jeg meg svært urolig for at noe kunne komme til å skje. Det var en varm maidag. Jeg gikk rolig, men målrettet opp Karl Johan. Jeg skulle på jobb. Selv om jeg gikk behersket opp gaten, var det et yrende liv av tanker og kroppslige reaksjoner inne i meg. Bak meg gikk nemlig en høylytt, og trolig rusa, mann. Han ropte skjellsord etter meg, og oppførte seg truende. Turen opp Karl Johan hadde først fortonet seg som normalt. Jeg hadde gått av bussen på Jernbanetorget. Gatene var relativt tomme. Det var nok ikke unaturlig, i og med at klokka bare var ti på sju på morgenen. Som vanlig på denne tiden av døgnet var jeg trøtt. Jeg hadde mer enn nok med å holde fokuset oppe, og orientere meg effektivt på denne etappen frem til jobb. Slik jeg husker det hadde jeg så vidt passert uteserveringen til Peppes Pizza da jeg hørte ham første gang. «Er du blind?» Hverken tonefallet eller dialekten hans lar seg gjengi i tekst. Jeg ble urolig bare ved å høre ordene han ytret. Stemmen kom fra et sted like bak meg og til venstre. Enten hadde jeg passert ham, eller så hadde han kanskje startet å gå i det han så meg gå forbi. «Er du blind?», gjentok han med høynet stemme. Mens jeg fortsatt gikk fremover, snudde jeg mot lyden, og svarte bekreftende. Han fortsate å følge etter meg. Av en eller annen grunn hadde han et behov for å skjelle meg ut. Ordene han brukte egner seg ikke på trykk, så jeg skal ikke gjengi de. Det var likevel ikke ordene, men kraften i budskapet som traff noe i meg. I det jeg gikk forbi Burger King på min venstre side, ble begeret mitt fyllt opp. Da sa han noe som trigget sterke følelser hos meg. «Stakkars blinde faen!». Reaksjonen jeg fikk var et kokende sinne. Jeg hadde mest lyst til å stoppe. Stoppe opp og snu meg mot ham. Konfrontere ham slik machomenn gjør. I motsetning til de tidligere situasjonene brukte jeg et par sekunder ekstra på å tenke. Hva ville jeg oppnå ved å stoppe? Hva skulle jeg si, og hva skulle jeg gjøre? Hva ville han eventuelt gjøre hvis jeg tok til motmæle? Jeg fikk ingen gode svar på mine spørsmål. Dermed gikk jeg bare videre. Taktikken min var å holde et jevnt tempo opp bakken vi nå var i bunnen av. Jeg nektet å løpe, men vurderte det slik at jeg kunne gå fra ham, og samtidig beholde verdigheten. Det gikk fint. Han holdt ikke følge opp bakken. Snart var jeg på toppen, krysset gaten, og gikk til høyre mot Stotorget. Denne gangen var det mer fornuft enn flaks som hindret en farlig situasjon. I løpet av mine snaut 15 år med daglig besøk, i det som nå er Europas farligste by, har jeg kunne vært involvert i disse tre hendelsene. To av hendelsene gikk jeg mer eller mindre inn i selv. Den siste kunne jeg enkelt løst raskt ved å øke tempoet mitt. Staheten hindret meg i det. Så svaret er nei. Jeg er ikke redd, og jeg føler meg ikke utrygg. Det skyldes nok at jeg ikke føler at jeg har hatt grunn til å skulle kjenne på slike tanker. Det viktigste er nok likevel at jeg ikke kan tillate meg å tenke på eventuelle farlige situasjoner som kan oppstå. Hvis jeg gjør det, vil jeg da tørre å gå ut min egen inngangsdør…? Jeg var nemlig ikke helt alene på min ferd opp byens paradegate.

søndag 4. mai 2014

Noen tanker om blind tillitt

Det var varmt. Veldig varmt. Heldigvis fungerte airconditionen i drosjen slik den skulle. Så kanskje var det mer spenningen i kroppen som gjorde at jeg følte meg så varm? Det er vanskelig å si, men tankene mine vekslet mellom varmen og det som kanskje skulle skje om kort tid. Her satt jeg altså. I en drosje på vei til en del av Oslo som jeg ikke kjenner godt. Drosjen snirklet seg lydløst rundt i Oslos gater på vei til en adresse. Adressen og det som befant seg der gjorde at drosjesjåføren fikk en overrasket tone på stemmen da jeg fortalte hvor jeg skulle. Drosjen senket farten, svingte og stanset brått. Vi var visst fremme. Sjåføren spratt ut av bilen og jeg ble sittende. Enkelte sjåfører blir litt urolige når jeg åpner døren selv. Jeg hadde for øyeblikket ikke overskudd til å ta den lille kampen det ville være med å forklare at jeg klarte helt fint å komme meg alene ut av en bil selv om jeg var blind. Døren åpnet seg og jeg svingte meg ut. Bilen var høy så jeg nærmest skled ned fra setet og ned på asfalten. Det sterke lyset snek seg inn bak solbrillene og forsterket inntrykket av den flotte sommeren vi nå hadde. Av gammel vane fra mine seende dager snudde jeg hodet til høyre og venstre for å se meg om. Naturlig nok så jeg ingenting. Ingenting som i alle fall kunne si noe om hvor jeg skulle gå. Brått ble jeg oppmerksom på to ting. Nesa plukket opp en smått ubehagelig lukt av urin som ble varmet opp av solen. Senere skulle den lukten få sin forklaring. Det andre jeg registrerte var noen fete gitarriff som kom fra et sted til høyre for meg. Lyset reflekterte kraftig i det jeg antok var veggen rett frem. Jeg tenkte at fargen på veggen nok er lys slik som den speiler sollyset. Jeg flyttet litt på føttene og merket en nedsenkning i asfalten på fortauet. Det kjentes ut som gammeldagse rennesteiner og jeg fastslo at vi nok var i et eldre område av Oslo. Jeg ble dratt ut av tankerekken min da jeg hørte sjåføren mumle noe på sitt uklare, men svært livlige, forsøk på norsk. Han tok tak i overarmen min og vi gikk oppover gaten til venstre. Både lukten av urin og lyden av rock ble med et svakere. Etter noen meter svingte vi til høyre, og jeg snublet litt i noen trappetrinn som førte oss opp til en stor dør. At døren var stor forsto jeg ut i fra smellet og vibrasjonene den ga fra seg i det sjåføren dro i døra og konstanterte at den var låst. Han virret litt til både høyre og venstre mens han gjentok adressen jeg hadde gitt ham. Uten forvarsel gikk han ned fra trinnene. Jeg hang med som en litt ustabil sykkel som fraktes ned en trapp. Jeg var nå litt retningsvill, men kjente raskt den syrlige lukten og lyden fra musikken ble sterkere. Det ble rask gange før sjåføren ba meg passe på hodet. Deretter bar det ned en tre-fire trappetrinn. Jeg ble halvveis skjøvet inn i et svalt rom. Gjennom den pumpende rocken hørte jeg at sjåføren mumlet at dette var riktig sted. Han klappet meg på skulderen og forsvant opp trinnen og ut i varmen. Sekunder senere hørte jeg en bildør som ble åpnet og raskt lukket. I sekundene som fulgte rakk jeg å registrere at jeg nå sto svett og forfjamset i et ukjent lokale som jeg måtte stole på var dit jeg hadde ønsket å dra. Etter registreringen kom refleksjonen. Som blind er jeg prisgitt andres velvilje og valg. Hvert fall i mange situasjoner. Jeg var nå fraktet gjennom byen uten at jeg hadde kontroll på hvor jeg havnet. Heldigvis gjør teknologien sitt til at jeg alltids skulle finne ut hvor jeg var og hvor jeg skulle gå ved å bruke GPS. Likevel må jeg ha en stor grad av tillitt til menneskene rundt meg. Uten den tillitten ville jeg nok hatt en stor grad av uro og bekymring i forhold til alt mulig som kan skje en godtroende blind mann fra landsbygda. Det ble ikke lang tid til refleksjon og undring. I et rolig parti av en, for meg ukjent, trashmetal-låt ble jeg oppmerksom på en dyp stemme som snakket til meg. Han gjentok setningen og me en interessant engelsk, som var en blanding av britisk, amerikansk og østeuropeisk, ble jeg ønsket velkommen. Det var Ivan. Jeg var på rett sted. Noen timer tidligere hadde jeg ringt rundt til ulike steder og forhørt meg om ledig kapasitet, pris og tanker de hadde om det jeg ønsket meg. Det jeg ønsket meg var en tatovering. Det er mulig at du som leser dette nå stusser over at en blind mann ønsker seg en tatovering. Hva er poenget med å pryde kroppen med noe man selv ikke kan se? Vel, for meg var det mer snakk om symbolikken. Motivet jeg ønsket meg knyttet seg til å markere at jeg var far til to flotte gutter som jeg ønsket det beste i verden. Jeg ønsket meg to Koi-fisker på armen. Naturlig nok hadde jeg ikke mulighet til å bla gjennom bildene som var lagt ut på nettsidene til ulike tatoveringssjapper. Det jeg måtte basere meg på var førsteinntrykket jeg fikk av de jeg snakket med på telefonen. Videre måtte jeg stole på magefølelsen når vi snakket sammen om tatoveringene jeg så for meg. Til syvende og sist handlet det om at jeg måtte få tillitt til den jeg snakket med. Tillitten skulle på mange måter erstatte det jeg mistet ved at jeg selv ikke kunne vurdere kvaliteten på arbeidet de tidligere hadde gjort. Valget ble egentlig ganske enkelt. Det ble Bad Boys Tattoo. Årsaken til det var en umiddelbar tillitt jeg følte når jeg snakket med eieren. Hun var imøtekommende, vennlig og interessert. Samtidig stilte hun noen konstruktive og kritiske spørsmål til det jeg hadde sett for meg. Jeg fulgte magefølelsen, og noen timer senere stå jeg altså foran Ivan Kaska. Han hadde en stemme som kunne skremme vannet av de fleste hvis den ble brukt på riktig måte i en god thriller. Stemmen, suplert av den røffe musikken, gjordeat jeg fikk litt kalde føtter når jeg sank ned i den kjølige og smått klamme skinnsofaen. Med min rustne engelsk startet vi samtalen som skulle lede frem til at jeg valgte tatovering. I samtalen sjedde det noe. Min skepsis minket. Ordvalgene hans mildnet det harde uttrykket som stemmen hans formidlet. Interessen han viste for mine tanker om hva jeg ville med min tatovering skygget for uroen jeg følte rundt det å skulle velge noe som var så varig som en tatovering. Spesielt med tanke på at valget skulle tas uten å selv ha sett forslaget. Til slutt var vi enige. Han beskrev og forklarte. Tegnet med fingeren sin på armen og skulderen min. Jeg fikk nok informasjon til at jeg kunne danne meg et bilde av hva han så for seg. Prosessen førte til tillitt. Jeg kunne ikke avgjøre visuelt om motivet så bra ut, men jeg stolte på hans vurdering. Jeg stolte på at han valgte noe som ville passe for meg og for det jeg ville ha ut av tatoveringen. 20 minutter senere var han i gang. Jeg var godt plassert i noe som kunne minne om en liten tannlegestol. Luften var fyllt med lukten av kjemikalier. Jeg satt i bar overkropp og armen min var nettopp blitt barbert. Det første stikket var mer ubehaglig enn jeg hadde tenkt meg, og jeg smilte skjevt mens jeg tenkte at dette kan bli interesant. Dette var snakk om en prosess som i første omgang ville ta tre timer. Og det var da kun snakk om grunnarbeidet. Fargeleggingen skulle gjøres om noen uker. I timene som fulgte fikk jeg god tid til å tenke. Etter hvert som huden på armen ble nummen klarte jeg å vende fokuset vekk fra ubehaget til noe litt mer filosofisk. Jeg vendte tilbake til mine tidligeretanker om tillitt og hvor avhengig jeg tidvis er av folk rundt meg. Det er hvertfall slik i mange situasjoner. Situasjonen jeg nå befannt meg i var nok et ekstremt tilfelle. Jeg stolte på at en mann jeg ikke kjenner skulle forevige et fargerikt bilde av to fisker på armen min, og jeg hadde utrolig nok tillitt til at det han gjorde var bra. Et ekstremt eksempel på noe som skjer meg så å si hver dag. Rekken av situasjoner der jeg må stole på andre er nærmest uendelig. Jeg må stole på at ansatte plukker ut frukt som ser bra ut, velger pizzastykker og boller som er de ferskeste, og at de ikke alltid gir meg det dyreste alternativet når det er mulighet for valg mellom tilsvarende produkter. Jeg må ha tillitt til at frisøren klipper meg på en måte som gjør at jeg ser bra ut. Jeg må tro på selgere når de sier at bukser og jakker sitter fint og at fargene kler meg. Når jeg skal på en buss eller trikk må jeg forholde meg til svaret jeg får fra mennesker rundt meg, og satse på at de gir meg et svar som er basert på at de faktisk vet eller har sett etter om det er riktig buss. Enkelte ganger får jeg spørsmål fra forbipasserende om jeg trenger hjelp til å finne frem. De gangen jeg trenger hjelp må jeg ha tillitt til at de fører meg til riktig sted. Skulle jeg tenkt på at de muligens vil rane meg så hadde det vært utfordrende å ferdes der ute i den store verden. Listen over situasjoner er som sagt lang, men listen forteller meg likevel noe som er felles. På grunn av at jeg har mistet synet må jeg både forholde meg til mennesker rundt meg på en annen måte enn tidligere, og jeg må føle meg trygg på at folk vil meg vel. Det gjør jeg. Jeg tror folk flest vil meg vel. Jeg tror at de gjør det beste for at jeg skal få det jeg trenger og for at jeg skal ha det bra. Det er muligens naivt, men jeg liker den måten å tenke på. På mange måter handler det nok om minst to ting. Mitt menneskesyn er slik at jeg har troen på det gode i alle mennesker. Videre er det en tillitt jeg må ha fordi jeg vet at jeg til dels er forsvarsløs der ute i den store verden. Tillitten jeg har til verden og menneskene rundt meg gjør at jeg beveger meg avslappet rundt i Oslo. Jeg tror at dersom jeg har behov for hjelp så får jeg det. Jeg tror også at hjelpen jeg får er ekte og oppriktig. Et slikt tankesett gjør at jeg føler at det er enklere å leve som blind enn jeg nok hadde tenkt før jeg mistet synet. Forklaringen på det er nok lett å se dersom jeg tenker meg at jeg ikke hadde den tillitten. Da er jeg usikker på om jeg ville våget meg utenfor husets fire vegger. Dessverre er det slik at mange blinde og sterkt svaksynte faktisk ikke tør gå ut døren hjemme. Tanken på det gjør meg trist. Jeg var ferdig med refleksjonene mine og døste i stolen mens jeg lyttet til musikken. Med ett tasset det inn en fransk bulldog etterfulgt av en stemme jeg kjente igjen. Det var eieren av Bad Boys Tattoo. Hennes impulsive respons på arbeidet Ivan hadde gjort så langt på armen min underbygget tillitten jeg hadde gitt ham. Hun var mildt sagt positiv. Bulldogen var hennes og var nok opphavet til lukten som hadde møtt meg da jeg kom ut av drosjen tidligere den etter middagen. Omsider var dagens arbeid på armen over. Det var på tide å komme meg hjem. Jeg betalte kontant og stolte på at jeg fikk riktig beløp tilbake. Drosjen ble bestillt og jeg gikk rolig ut i sommervarmen som fortsatt fyllte lufta. Sårheten jeg kjennte i armen plaget meg lite. Denne kvelden var det bare en meget synlig bekreftelse på at blind tillitt ofte lønner seg. Det skulle vise seg at drosjesjåføren satte meg av på feil sted i forhold til det jeg ba om, men selv en slik utfordring rokket ikke ved min nå forsterkede tro på menneskeheten og at det går meg godt så lenge jeg stoler på folk. For øvrig vil jeg anbefale Bad Boys Tattoo til både blinde og seende som kunne tenke seg et varig kunstverk på kroppen.

lørdag 3. mai 2014

Synstap er ingen dødsdom.

Det er Oslo, september 2000. En ung mann har akkurat kommet av scenen på Konserthuset. På scenen sto han sammen med Tande P foran snaut 1000 mennesker, og var med på opptakene av Norges Blindeforbunds markering av 100 år med blindesaksarbeid i Norge. Den unge mannen var blitt intervjuet av Tande P, og han hadde nøkternt sagt at han regnet med å bli blind i løpet av de neste 4-5 årene. Han skulle få rett i det. Sendingen skulle sendes dagen etter, og det skulle vise seg at omlag 800 000 mennesker så showet. Etter å ha bidratt med sitt på scenen ble han kort etter intervjuet av Norges Blindeforbunds medlemsavis. Den da unge mannen var meg. 13 år etter er det fortsatt uklart om det var adrenelinet som gjorde meg offensiv og litt eplekjekk. Jeg hadde nettopp stått på en scene og fortalt at jeg så dårlig, og at jeg kom til å bli blind. For veldig mange ville dette komme som et sjokk. Mitt synstap hadde jeg nemlig forsøkt å skjule i nærmere 10 år. Eller var det mangel på innsikt i hva som ventet av utfordringer i årene som skulle komme som gjorde meg selvsikker? Med bestemt stemme, og ståltro på mine egne ord fortalte jeg intervjueren at det å miste synet på ingen måte var en dødsdom. Livet både kunne, og skulle, leves så fullt som mulig selv om synet forsvant. Det er slik jeg husker situasjonen. I en alder av 22 år sto jeg i mørk dress, kortklippet hår og med tv-sminket ansikt, og fortalte omverden at livet ikke var over selv om jeg kom til å bli blind. På det tidspunktet hadde jeg allerede opparbeidet meg litt kunnskap om mulighetene til å leve et liv som blind. Jeg hadde i et snaut år vært ansatt ved Norges Blindeforbunds rehabiliteringsavdeling, og der hadde jeg truffet mange voksne mennesker med full jobb og familie. Ikke bare hadde de de ytre markørene på et normalt liv, men de satte også ord på glede over livet. Min tanke ble fort at dersom andre klarte det, så kunne jeg ikke forstå at ikke også jeg skulle få til et aktivt liv med meningsfyllt innhold. Kanskje var det den bestemtheten som kom til overflatn når jeg ble intervjuet? 13 år etter mener jeg det samme som jeg gjorde da. Livet kan leves med glede selv om jeg nå er blind.Samtidig har disse årene også gitt meg mange erfaringer, opplevelser og ny kunnskap som nyanserer bildet jeg malte den gang. Synstap er ikke en dødsdom i den forstand at jeg dør av det. Synstap kan derimot være en dødsdom for det livet jeg ønsket å leve. En dødsdom for den jeg ønsket å være. Livet uten syn kan bety døden for alt du trodde du var, og alt som var verdifullt for deg.Sterkt redusert syn, eller blindhet, kan oppleves som døden for de drømmene og forhåpningene vi har for våre barn dersom det er de som mister synet. Så vidt jeg vet er det ingen som dør som en direkte følge av at de mister synet. Ulykker kan skje som en konsekvens av at man ikke ser, og det kan være sykdommer som fører til død og hvor synstap er en del av sykdomsbildet.Altså dør vi ikke av å miste synet helt eller delvis. I noen år nå har jeg vært ansatt i Helsedirektoratets avdeling for rehabilitering og sjeldne tilstander. Det har utvidet horisonten min på veldig mange områder. Et av disse områdene er bredden i hva som kan skje med oss. Sykdommer, skader og medfødte tilstander rammer veldig mange mennesker hvert år. Det skaper både store og små utfordringer for den som blir berørt, enten det er deg selv eller noen du kjenner. Jeg tenker stadig at sammenlignet med mange av disse diagnosene er jeg heldig som kun har mistet synet. Det er relativt konkret og håndterlig. Det er praktiske utfordringer og tidvis følelsesmessige opp og nedturer.Likevel vil jeg ikke si at jeg opplever lidelse, og det er helt klart ingen fysisk smerter som følger med synstapet. Det vil si, jeg smeller stadig inn i ting, men det lever jeg greit med. Andre tilstander, skader og sykdommer medfører død, eller påfører så store lidelser at jeg uten å blunke kan forstå at døden kan virke som et ønsket alternativ. Synstap medfører altså ikke fysisk død. Det dreper deg ikke og de færreste opplever store smerter og somatiske lidelser. men det kan likevel sies å ta livet av noen sider ved deg. Avhengig av når, hvordan og hvor raskt synstapet inntreffer vil det påvirke deg. Det vil innvirke på din personlighet, dine veivalg i livet og hvordan du forholder deg til verden rundt deg. «Fordi jeg ikke kan se, er jeg annerledes». Dette er sannheter som er reell i ulik grad for forskjellige mennesker, men jeg vil påstå at det stemmer for veldig mange. Et kraftig synstap vil endre de fleste. Den du var før synstapet, kan sies å dø. På noen områder kan du ikke lenger være den samme. Mulighetene som lå der mens du så er ikke lenger til stede. Egenskaper og ferdigheter som er med på å definere deg som menneske er endret, og dermed kan det oppleves som den du engang var nå er borte. Det er enkelt å se for seg at en praktisk anlagt mann som arbeidet som håndverker mister mye av seg selv dersom synet forsvinner. Kontrasten blir stor i spennet mellom å bygge et hus, og ikke lenger kunne lage sin egen mat eller finne veien til toalettet. Det kan høres ekstremt ut, men i en fase kan det være en virkelighet for mange. Andelen personer som mister syn grunnet diabetes øker, og mange av disse menneskene mister synet relativt raskt. I slike tilfeller kan forskjellen på den man var, og den man ble virke utrolig stor. For menneskene rundt en mann eller kvinne som blir blind eller sterkt svaksynt, kan opplevelsen av det som skjer være svært brutal og fortvilende.Sympatien for den som mister synet er stor, og sorgen over det som nå muligens forsvinner kan føles som kraftig og overveldende. Hvem er hun nå som hun ikke lenger ser? Hvordan skal hun klare seg uten å se? Hvordan skal livet vårt bli nå som han ikke lenger kan gjøre det han gjorde før?Den selvstendige er nå hjelpetrengende i forhold til både store og små oppgaver. Mannen hun giftet seg med er ikke lenger den samme. Virkelighetsbildet er endret, og den nye hverdagen kan sies å ha tatt livet av verden slik de kjente den. Sjokket er ofte stort for foreldre som får et synshemmet barn. Enten ved fødsel eller ved at barnet har en progredierende diagnose som fører til sterkt synstap og/eller blindeht.Som pappa kjenner jeg selv på uroen for at noe skal skje med barna mine. Det var mange tanker før vi bestemte oss for å få barn, og tankene økte i takt med at svangerskapet skred frem. Var alt bra med barnet? Vil det være friskt når det ble født? Nå som jeg har hatt barn i noen år vet jeg at mine tanker om fremtiden er mange, og mine ønsker for deres utvikling og velvære er sterke. Så hvordan oppleves det å føde et barn som ikke ser, eller som mister synet? Det vet jeg ikke av egen erfaring, men jeg har hatt mange samtaler med sjokkerte foreldre som er knust på sitt barns vegene. Eller kanskje ikke bare på barnets vegne, men også på sine egne. Et synstap vil for mange foreldre si det samme som at livet de så for seg for sine barn ikke lenger er mulig. De kan ikke tro at livet for barnet sitt vil bli annet enn vanskelig og fyllt med utfordringer. Drømmene oppleves som døde. Synstapet tok livet av mulighetene for lykke og mestring. Min øyediagnose kan være arvelig. Derfor har jeg det i bakhodet at kanskje et av, eller begge, barna også utvikler et synstap. Samtidig som jeg vet at livet er verdt å leve selv med redusert syn, så gir det meg en liten klump i magen når jeg tenker på de ulike utfordringene de kan stå ovenfor om noen år. Det eneste jeg vet er at jeg skal stå i det sammen med dem dersom det er den veien vi må gå. Jeg har tenkt til å skrive egne tekster om ulike reaksjoner på et synstap, men også i denne refleksjonen vil jeg nevne at en eventuell opplevelse av at livet er over ved et synstap nok relaterer seg til relativt vanlige sorgreaksjoner. Trolig vil de fleste med tiden finne en positiv vinkling på livet med synstap. Det er ikke alt som er svart og vanskelig. Livet er ikke over selv om man blir blind. Et barn kan oppleve både glede og mestring i sin oppvekst. Det samme gjelder for voksne og eldre. Det handler mye om å få informasjon om muligheter, tilbud, og komme i kontakt med andre som vet hva som kan være mulig. For enkelte personer er det å miste synet likevel så brutalt at livet ikke synes verdt å leve. I min tid i Norges Blindeforbund hadde jeg mange samtaler med mennesker som ønsket å ta sitt eget liv.Flere av samtalene foregikk på telefon. Noen fellesnevnere var det, selv om hver enkelt samtale og historie hadde sin egen hjerteskjærende brutalitet.Det var ofte voksne mennesker som hadde enten fått en diagnose som ville medføre kraftig synstap, eller som for kort tid siden hadde opplevd å miste mye syn. Samtalene kom ofte sent på fredag ettermiddag, eller i høytidene. De satte ord på en dyp fortvilelse og en sterk redsel. Det var ikke håndterbart å forholde seg til at de ikke lenger kunne se som før. Alle store og små dagligdagse gjøremål syntes umulige å gjennomføre. Livet fremsto som så vanskelig at det hadde på mange måter mistet sin verdi. Jeg hadde også samtaler med mennesker som hadde levd med en synsnedsettelse i mange år, også helt fra fødselen. Noen svaksynte, noen blinde. Årene som synshemmet hadde ikke vært gode. Synstapet hadde bidratt til å lede dem inn på stier i livet som førte dem til steder de ikke ville være. Ensomhet, misnøye, bitterhet og frustrasjon var noe flere satte ord på. Også for disse menneskene var vekten mellom et verdifullt liv, og et liv uten betydning, til slutt blitt skjevt fordelt. Slike opplevelser kom frem i organiserte samtaler, men oftest i uformelle situasjoner. Opparbeidet tillitt gjorde trolig sitt til at noen åpnet seg for meg. Jeg vet lite om hva som skjedde med menneskene jeg møtte enten på telefon eller ansikt til ansikt. Telefonsamtalene ble ofte avsluttet ved at hun eller han som ringte meg la på. Jeg ble sittende igjen i uvisshet. Med andre ord vet jeg ikke om de tok sitt eget liv. Naturlig nok håper jeg at de ikke gjorde det. Jeg håper at de gjenvant balansen, og fikk tak i opplevelsen av at livet var verdt å leve til tross for situasjonen de nå befannt seg i. Jeg håper at det ble slik, men nylig leste jeg en artikkel som rystet meg, og ga meg forståelsen av at enkelte mennesker aldri kommer ut av sjokket og sorgen.Artikkelen omhandlet en kvinne i Holland som var innvilgett aktiv dødshjelp. Hun hadde flere ganger forsøkt å ta sitt eget liv, og selvmordsforsøkene var visstnok relatert til fortvilelsen og belastningene ved å ikke se.Teksten sa ingenting om kvinnen var ensom, om det var andre forhold rundt henne som forsterket hennes vanskelige situasjon, eller hva som var gjort for å hjelpe henne ut av sin krevende livssituasjon.Det som nok skremte meg var at samfunnet til en viss grad mente at blindhet var så forferdelig, så vanskelig og så ekstremt at det kunne rettferdiggjøres å hjelpe denne kvinnen til å dø. Hvor mange mennesker i Norge er det som sitter med samme dramatiske opplevelse av sitt eget liv? Og hvor mange i det norske samfunnet ville vært med på å hjelpe en blind person til å dø? Jeg vet ikke. For å være ærlig vet jeg heller ikke om jeg vil tåle å høre svaret på spørsmålene. Det kan hende at svaret ville sjokkere meg. Enkelte undersøkelser har vist at nest etter demens, så er synstap/blindhet det folk flest frykter at skal ramme dem. Hva skyldes motløsheten? Hvorfor er synstap ofte forbundet med redsel og frustrasjon? Som blind eller sterkt svaksynt må man i større eller mindre grad forholde seg til mennesker og situasjoner på en annen måte. De aller fleste av oss vet ikke hvordan livet kan leves uten syn. Ingen vet hvordan det kan gjøres dersom vi ikke har forkunnskaper. Enten av faglig eller personlig art. Opplevelsen av det fryktelige baserer seg nok for de fleste som bunnløst umulig. For hvordan kan en som nylig har sett, eller som ser normalt, forstå hvordan livet kan leves uten syn hvis det nærmeste de kommer/har vært er å lukke øynene?Med lukkede øyne blir verden kaotisk og skremmende. Særlig hvis du vet at det ikke hjelper å lukke øynene opp igjen. Det er fortsatt svart uansett hva du gjør. Med det som utgangspunkt er det vanskelig å se for seg noe annet enn en hjelpetrengende hverdag. Et liv uten selvstendighet. Det kan fremstå som et evig liv som annerledes. Til en viss grad stemmer disse og andre forestillinger om hvordan det kan være å leve som sterkt synshemmet. For noen er det slik livet oppleves. For andre er det kun et minne fra en vanskelig periode som det har klart å komme seg videre fra. Hva kan gjøres for at de som selv opplever å miste synet ikke blir sittende fast i sjokket og fortvilelsen? Svaret på det er sammensatt og nyansert. Trolig gjelder de samme faktorene også for familier som får et synshemmet barn. Det jeg har lært, både av personlig og faglig erfaring, er at fotfestet må gjenvinnes. Balansen mellom det positive og det negative i livet må på plass. Gjennom et mylder av utfordringer må hver enkelt kunne skimte mulighetene som helt klart er der. Med muligheter tenker jeg på veier inn til et selvstendig liv. Fyllt med aktivitet og verdi. For at hver og en av oss skal kunne bryte ut av en boble som kan oppstå når en livskrise, som et synstap er, inntreffer er det en ting som må være til stede. Aksept. Intet mer og intet mindre. Så enkelt, og så utrolig vanskelig. Hvordan kan noen akseptere noe som for mange er det verste og mest fryktelige de kunne tenke seg at skulle hende seg selv eller noen de er glade i? Veien til aksept er ikke ensartet. Det er helt klart stor forskjell i det å akseptere now som skjer deg selv, eller noe som skjer noen du er glad i. Det er forskjell å skulle akseptere noe som skjer over natten, satt opp mot det å miste syn over tid. Veien til aksept blir nok også ulik ut fra den livskunnskapen og ballasten man har med seg når synstapet oppstår. Slik jeg opplever det handler ikke aksept direkte om å godta med glede at livet nå er endret. Likevel handler det nok om å ta konsekvensen av at synet nå er helt eller delvis borte. Til en viss grad tor jeg at vi som opplever et synstap, enten hos oss selv eller være kjære, må kunne si til oss selv: - Jeg er svaksynt, og synet kommer ikke til å bli bedre. - Jeg er blind, og synet kommer ikke til å bli bedre. - Mannen min ser dårlig, og synet hans blir ikke bedre. - Barnet mitt ser ikke normalt, og det er ingenting noen kan gjøre med synet hennes. Når en slik aksept er til stede vil mange kunne tenke en ny tanke. Hvordan kan jeg gjøre det beste ut av denne vanskelige situasjonen? Et slikt spørsmål kan være et første skritt i retningen mot håp. Håp om et liv som både er mulig og verdt å leve. Håpet må pleies, styrkes og følges opp. Mitt utvilsomme råd til alle som blir berørt av et synstap er å snakke med andre som også har opplevd det. For meg er det disse samtalene som for det første ga meg håp, og i ettertid har de også gitt meg tro og styrke når jeg skulle finne min egen vei videre i mitt nye liv. Et liv som nok alltid vil preges av at jeg ikke ser. Synstapet blir ikke borte. Det trenger jeg heller ikke at skjer for at jeg skal finne verdi og glede i mitt eget liv. Verdiene og gledene må jeg finne og holde fast ved til tross for at jeg ikke ser. Jeg må gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med. Det andre vil alltid være der, men jeg nekter å la det styre meg mer en helt nødvendig. Så jeg gjentar det gjerne. Synstap er ingen dødsdom. Synstap dreper deg ikke. Det er mulig å leve et svært lykkelig liv selv uten syn. Forestillingene om et ønsket liv kan dø når synstapet blir en del av hverdagen. Livet kan virke umulig og meningsløst.Det vil være tunge stunder og utfordrende situasjoner. Slik er livet, og slik er absolutt livet med et synstap. Drømmene og målene du hadde for deg selv, eller for dine barn, kan virke uoppnålige nå som synstapet er inne i bildet. Det kan virke slik, men det er ikke sikkert at det faktisk er nødt til å være slik. Kanskje er det bare snakk om at livet må leves litt annerledes enn først tenkt. Veien mot drømmene og målene er ikke den samme som du først hadde sett for deg. Likevel finnes veiene, og mulighetene er der. Den nye veier krever kanskje ekstra mot, ekstra støtte, ekstra kunnskap og ekstra vilje. Kanskje krever det mer, men det er mulig. Gi ikke slipp på drømmene. Ikke for deg selv, og ikke for dine barn. Jeg har på mange måter nådd mine mål,og oppfyllt mange av mine drømmer. Veien hit har til tider vært tung. Jeg har vært trist og sliten, men jeg har aldri tenkt at jeg ville dø. Jeg forstår at deler av den jeg var nå er borte, men samtidig har jeg utviklet nye sider ved meg og mitt liv som jeg muligens ikke ville hatt dersom livet ikke hadde blitt slik det ble. Min nøkkel til å leve dette livet er å akseptere at det er slik det er. Jeg gjør det meste ut av de rammene livet har tildelt meg, og av og til utvider jeg disse rammene. Min lykke i livet øker når jeg utfordrer meg selv, og når jeg trår ut av komfortsonen. I årene som kommer vil jeg helt sikkert få perioder der jeg igjen blir trist og sliten. Det er en del av livet, og jeg vet at jeg kan stå i det og komme meg videre. Mine egne erfaringer samsvarer i stor grad med de faktorene jeg kan knytte til andre personer med synstap som uttrykker livsglede. Gjennomjobben i Norges Blindeforbund fulgte jeg mange mennesker i reisen fra den dypeste sorg til et nytt syn på livet. Fellesnevnerene fremstår som ganske klare. Det er nødvendig med mange møter med andre som opplever et synstap, enten selv eller som nærperson. Det er avgjørende med tidlig og riktig rehabilitering. Det ser også ut til at det å kunne snakke om sitt synstap på en naturlig og konstruktiv måte er avgjørende for å normalisere annerledesheten. Annerledesheten synstapet kan føre til for den som ser dårlig, og for de som er rundt og som man møter på sin vei gjennom livet. Jeg skulle ønske at kvinnen i Holland, og menneskene jeg snakket om dødsønsker med, hadde disse tingene på plass. Jeg skulle ønske at alle som mister synet, og deres nærpersoner, så raskt som mulig fikk tilgang på nødvendig informasjon, støttende likemenn og rehabilitering med god kvalitet. Det ville nok gitt mindre lidelse og sorg. Det ville nok bidratt til økt selvstendighet og opplevelsen av at et liv er verdt å leve. Vi får alle gjøre det vi kan for å sørge for at mennesker som opplever en livskrise får den støtten de trenger. Vi må se menneskene rundt oss og være der for de som trenger oss. Sammen både kan vi, og må vi, gå de første skrittene i retningen av håp. Ut fra håpet er alt mulig.

fredag 2. mai 2014

Kalde fakta

Jeg er blind. Det er ingen hemmelighet. De som kjenner meg vet det. De som kjenner navnet mitt vet nok også at jeg er blind. I 13 år har jeg sett så lite at jeg har gått inn under kriteriene for å få innvilgett førerhund.Det betyr at jeg lenge har sett svært dårlig. Jeg aksepterer at jeg er blind. Jeg lever med det. Faktisk vil jeg gå så langt å si at jeg lever godt med mitt synstap. Vel, stort sett lever jeg godt med det. I dag opplevde jeg at min tilsynelatende urokkelige selvfølelse nok en gang ble rokket ved. I dag ble jeg en av mange. I dag følte jeg meg litt liten. I dag fikk jeg bekreftet at jeg er blind. Det gjorde noe med meg. Det har tatt meg omtrent to år å komme til avgjørelsen om at jeg ønsker meg en ny førerhund. Det er også omtrent to år siden jeg pensjonerte min første lille hjelper. Avgjørelsen måtte følges opp med en søknad, og søknaden må underbygges med dokumentasjon. Blant det jeg nå må dokumentere er at jeg ser så dårlig at jeg innfrir kravene til å innvilges dette fantastiske hjelpemiddelet. En slik bekreftelse måtte jeg også ha for 13 år siden da jeg for første gang søkte om førerhund. Synet mitt har på ingen måte blitt bedre siden år 2000. Det har blitt mye dårligere. Likevel må søknaden dokumentere at jeg er sterkt synshemmet. Jeg blir både lattermild og oppgitt på samme tid når jeg tenker på tiden, pengene og ressursbruken som følger med fordi en blind mann må dokumentere at han fortsatt er blind. Likevel er det slik det er. Jeg fikk relativt raskt time hos øyelege, etter å ha blitt henvist av fastlegen min i forrige uke. Jeg har kun vært hos en øyelege siden jeg ble sterkt svaksynt, og etterhvert blind. Det var derfor naturlig for meg å ta turen til samme øyelegesenter denne gangen. En annen vesentlig årsak til at jeg valgte samme sted var at jeg til dels er kjent der. Det hjelper når jeg skal manøvrere meg rundt alene. For å spare tid tok jeg en taxi fra jobb, og det tok ikke mange minuttene før jeg gikk ut av drosjen. Det er både fasinerende og urovekkende at et så stort øyelegesenter har så lite fokus på universell utforming. I det minste skulle jeg tro at de tenkte på at kundegruppen ser dårlig. Min tanke ville da vært at de hadde fokus på godt lys og tydelige kontraster. Kanskje også en ledelinje, syntetisk tale i heisen, og muligens punktskrift på heisknappene. Det har de tidligere ikke vært gode på. Det skulle vise seg at det var de heller ikke nå. Heldigvis var min sjåfør en hyggelig og hjelpsom fyr. Når jeg spurte hvor trappen inn til bygget var, var han med en gang på tilbudssiden.Trengte jeg hjelp til å finne frem? Helt sikker kunne jeg ikke være, men tiltroen til et særdeles tilgjenglig bygg var ikke til stede. Altså takket jeg ja. Dermed tok han meg i armen. Mer nøyaktig, så tok han tak rundt håndleddet mitt. Rolig, men bestemt trakk han min 85 kilo tunge kropp opp trinnene. Det gikk sakte, og han telte trinnene med urolig stemme. Trolig var han urolig for at jeg skulle falle. Den spesielle, men ikke uvanlige, ledsagerteknikken fortsatte når vi var på toppen av trappen. I et lite øyeblikk måtte jeg smile. Det føltes som om jeg var et lite barn som bestemt ble fulgt av sin mor eller far fordi jeg ikke hadde hørt etter. Det var litt merkelig, men forbausende lite ubehagelig å bli ledet slik. Det har nok sammenheng med at jeg ikke kunne høre noen stemmer rundt meg, og fordi ikke mange kunne observere denne pussige polinesen lot jeg det gå. Med ett var vi inne i et stort rom, og føttene mine merket overgangen fra glatte fliser til gulvteppe. Det fulgte vi noen få meter. Så stanset vi brått og en dør ble åpnet. I det døren ble åpnet dyttet han meg forsiktig på plass inn i heisen. Jeg hørte at han bekreftende sa at jeg skulle til femte etasje. han trykket på knappen. Jeg takket for hjelpen, og døren gled igjen. Sekundet senere beveget heisen seg opp over. Knirkende og sakte. Som for å konstantere det opplagte, lot jeg fingrene gli over etasjeknappene. Ingen punktskrift. Heisen stoppet. Jeg hørte at døren gled opp, men oppfattet at lyden kom fra et sted bak meg. Derfor snudde jeg meg, og strakk ut hånden for å finne dørkarmen. der var det bare en vegg. Hadde jeg hørt feil? Litt stresset snudde jeg meg raskt rundt, strakk ut hånden og tok et skritt frem. Stengt. Nå gikk jeg fra litt stresset til veldig stresset. Hvordan skulle jeg komme meg ut? Hvis heisen nå startet igjen ville jeg ikke vite hvilken etasje jeg havnet i. selvsagt kunne jeg bare spørre de som hadde tilkallt heisen, men en slik rasjonell tanke fikk ikke plass i en hektisk hjerne. Et klikk bak meg. Deretter en rolig stemme. "Du skal ut denne veien"». Nesten momentant kjente jeg kroppen slappe av, og jeg smilte skjevt. Smilte og mumlet halvhøyt en forklaring. En helt klart unødvendig forklaring. Trolig trengte den vennlige stemmen ingen bakgrunn for hvorfor jeg surret rundt i en stillestående heis. Han så helt klart den hvite stokken. Årsaken til fomlingen var nok åpenbar. Likevel følte jeg et behov for å si noe om det. Jeg ristet av meg flauheten og gikk ut av heisen. Min reddende engel steg inn, og heisen startet raskt sin ferd ned igjen. Hånden min gled over den kalde og rue betongveggen. Først til høyre, og så tilbake til venstre. hvor var døren? Fingertuppene traff kjølig metall, og automatisk fulgte hånden metallet nedover. Jeg husket riktig. Dørhåndtaket var på høyre side. Jeg åpnet forsiktig døren og steg med to korte skritt inn i rommet. Det første jeg la merke til var noen kraftige taklys. Deretter fokuserte jeg på lydbilddet.Rolig. Dempede stemmer et stykke unna. Summing fra det som nok var ventilasjonsanlegget. Skrått til høyre for meg hørte jeg to kvinner som pratet rolig sammen. Det vil si den ene stemmen hørtes ut som en voksen kvinne. Den andre minnet meg mer om ei av jentene som var innom på Halloween og var på godisjakt. med andre ord hørtes hun veldig ung ut. Det tok ikke lang tid før den voksne stemmen henvendte seg til meg og sa at resepsjonen var der hun satt. Jeg vendte meg mot stemmen og gikk nærmere. Stokken traff det som viste seg å være resepsjonen. På oppfordring oppga jeg mitt navn, og navnet til øyelegenn som skulle kikke på meg. Timen ble funnet, og jeg fikk vite at jeg skulle undersøkes og tas bilde av før jeg kom inn til legen. Det vil si, øynene skulle undersøkes og tas bilde av. Første stopp var en form for screening. Maskinen husket jeg fra forrige besøk, og den hadde ikke endret plassering. Den sto fortsatt ved enden av resepsjonsdisken.Jeg tok stokken i høyre hånd og lot venstre hånd følge disken. Det var bare noen meter frem. Hånden traff screeningmaskinen med et lett dunk og jeg stoppet. Korte instruksjoner fulgte fra den voksne stemmen og fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Stolen sto rett frem. Haken skulle plasseres på platen. Øynene skulle se frem. Den siste delen er vanskelig å få til, og det er noe jeg misliker. Etterhvert som synet mitt har blitt dårligere, og nå nesten er helt borte, har øynene startet sitt eget regime. Jeg har ikke lenger kontroll på hvor de kikker. Høyre? Venstre? Opp? Ned? Det er ganske ubehaglig å skulle forsøke å se frem når jeg vet at øynene vandrer. En ting er i det daglige. Da tenker jeg lite på det. I denne situasjonen visste jeg at hun bak disken hadde fokus på mitt manglende fokus med øynene. Jeg følte meg rar. Følelsen av annerledeshet boblet opp i magen. Den rakk å ta seg en tur opp i nakken også før jeg tok til fornuft. Dette var jobben hennes. Hun så øyne i alle forfatninger hele dagen. Uansett var det lite å gjøre med hvordan øynene mine oppførte seg. Det har jeg egentlig akseptert. Så er det det med aksept. Den er for meg skiftende i styrke fra situasjon til situasjon. Etter et par minutter fikk maskinen det den ville. Som belønning fikk jeg sviende øyedråper Dryppet i begge øynene. Det var et slags vorspiel til fotograferingen av netthinnen. Det er et effektivt øyelegesenter,og med en rask bevegelse var jeg på beina igjen. På vei til neste stopp. Samlebåndet var velsmurt, og sekunder senere satt jeg plassert på venterommet. Turen fra stol til stol var ikke lang. Bare 10-15 meter. Likevel var den innholdsrik. I det jeg hadde reist meg fra stolen forberedte jeg meg på en mulig flau situasjon. Det var helt klart at jeg ville trenge ledsaging frem til venterommet. For kort tid siden hadde jeg latt meg lede etter håndleddet fra drosjen til heisen. Rundt meg var det nå trolig flere mennesker som kunne observere meg. Derfor trengte jeg en viss verdighet. I dette tilfellet betyr det at jeg ville at ledsagingen skulle se bra ut og følge boka. Sakte og forsiktig løftet jeg min venstre hånd slik at den var i litt under 90 graders vinkel. Forsiktigheten er basert på uheldige erfaringer. Jeg vet sjelden hvor høy personen som skal ledsage meg er. Lite vet jeg om i hvilken vinkel han eller hun står i. Det kan også være kinkig å beregne avstanden mellom oss. Selv om de fleste som skal ledsage en blind person nok vil ha forståelse for at det skjer, er det likevel kleint å komme bort i rompe, pupper, lår eller enda mer intime områder. Denne gangen var min bekymring unødvendig. Nesten momentant traff fingerspissene albuen hennes Jeg tok et lett tak og omtrent samtidig beveget hun på seg. I det fingrene mine tok rundt hennes overarm registrerte jeg to ting. For det første merket jeg at huden hennes vkjentes veldig varm ut. Så trolig var jeg ganske kald på hendene. Det likte jeg dårlig. Jeg vil gjerne at det skal oppleves mest mulig ok for den som ledsager meg. En ting er å dra rundt på meg, men i tillegg må hun tolerere mine iskalde fingre. Jeg vet at det kan høres ut som en liten detalj, men for meg er det en skjørhet knyttet til om en ledsagningssituasjon oppleves greit eller ei. Det andre jeg la merke til var vinkelen på armen som jeg holdt i. Det fremsto som klart for meg at hun var vant til å ledsage, men det var også tydelig at hun ikke hadde terpet på detaljene. Overarmen sto ganske langt ut fra kroppen, og underarmen pekte fremover. Hun beveget kroppen uanstrengt, mens hennes høyre arm var stiv. det er ganske vanlig for ufaglærte. Hun manøvrerte meg bort til stolen, og nok en gang kom det korte, men presise beskjeder som gjorde at jeg uten problemer fant stolsetet. Så var hun borte. Etter noen få minutter var jeg i gang med en tankerekke om hvor meningsløst det var at jeg satt der og brukte tid på å få bekreftet noe som er opplagt. Før jeg rakk å frustrere meg i særlig stor grad hørte jeg den unge stemmen. Lydløst hadde hun nærmet seg meg, og nå sa hun navnet mitt. Mer presist er det vel at hun sa navnet jeg brukte første gang jeg var der for 13 år siden. Altså vasket de ikke sine registere mot Folkeregisteret. En nerdete og unødvendig kunnskap, men slike automatiske assosiasjoner lar seg ikke så lett kontrollere. Jeg snudde meg litt i stolen, vinklet hodet opp mot stemmen og smilte.Hun var litt mer forsiktig enn den voksne stemmen, men beskjeden var likevel klar. Det var hun som skulle ta bildene, og nå var det min tur. I en rolig bevegelse reiste jeg meg, samtidig som jeg gjentok øvelsen med hånden.Sakte opp, og fokus på å unngå pinlige kræsj. Også denne gangen ble jeg møtt med en albue som var på tilbudssiden. Herlig! Hendene mine hadde fått tilbake varmen, så nå føltes det helt greit å ta tak rundt nedre del av hennes overarm. En særdeles tynn overarm som sto i stil med den unge stemmen. Teknikken hennes var den samme som den voksne kollegaen hadde benyttet. Albuen vinklet ut fra kroppen, og hun holdt hånden sin fremover. Stivt, og litt angstrengt kroppsstilling. Hun hadde helt klart fått samme opplæring som den voksne stemmen, men det var også påfallende at det gikk vesentlig saktere. Hun var nok hakket mer uerfaren, og dermed også en smule usikker. Farten ble ytterligere senket i det vi skulle trå over en dørkarm som trolig var 2 centimeter høy. Etter å ha ruslet rundt i Jotunheimen på fottur, er ikke dørkarmer det jeg frykter mest av hindringer. Det kunne selvsagt ikke hun vite. Det hadde sikkert vært greit om jeg hadde sagt fra, men det følte jeg ikke for der og da. Vi økte tempoet et lite knepp, og etter noen meter endret underlaget seg. Fra glatte fliser tråkket jeg nå på et tykt teppe. En tykk matte er kanskje en mer dekkende beskrivelse. Jeg hadde merket denne samme matten ved resepsjonen, så kanskje var vi i ferd med å passere den nå? Det rakk jeg ikke bekrefte eller avkrefte. Etter noen skritt til var vi på flisene igjen. Akustikken i rommet ble endret. Rommet åpnet seg. Romfølelsen gikk fra tett og dempet til luftig og klar. Det ble tydelig av lydbildet jeg fanget opp. Trolig var det enda et venterom på min venstre side. Jeg kunne høre flere stemmer i gang med rolige samtaler. Jeg hørte også en dør som åpnet seg på min høyre side. Det hørtes ut som døren jeg hadde gått inn for 15 minutter siden. Den unge stemmen gjorde meg oppmerksom på nok en truende dørkarm, og vi senket farten. Vi steg inn i et ganske lite rom. Det var hvertfall følelsen jeg fikk. Det var tett luft, og lyden var dempet. Automatisk kikket jeg meg rundt for å se om det var noe jeg kunne fange opp. Lyset i taket var skarpt og litt plagsomt. Blendet meg nesten. Til venstre for meg skimtet jeg noe mørkt som var formet som en vinkel. Synsinntrykket mitt, godt hjulpet av fri tolkning, bestemte seg for at det var et skrivebord. Skrått til høyre skimtet jeg noe stort. Hva det var, og hvor stort det egentlig var, ante jeg ikke. Det var visst dit jeg skulle for det var den veien jeg ble ledet. Foran den uformelige haugen sto det noe mørkt som var mye lavere enn kolossen. Jeg tippet at det var en stol, og jeg fikk rett. Det ble litt fomling med hendene før jeg fant stolryggen. Når det var gjort satt jeg meg ned. Brettet stokken og vendte kroppen og ansiktet mot der jeg antok at hun sto. Jeg bommet med omlag en meter, og sakte vendte jeg ansiktet mitt mot der lyden av stemmen kom fra. Jeg fikk vite at hun nå skulle ta bilder av netthinnen. bildene skulle øyelegen vurdere for å se på utviklingen av synstapet mitt. Greit nok. Neste skritt var å plassere mitt venstre øye foran et lite hull i den store boksen jeg nå satt klint inntil. Stolen jeg var plassert i var så lav at jeg måtte virkelig strekke hals for å nå opp. Til slutt var jeg der, og øyet mitt skimtet lys inne i boksen. Et skarpt lys som føltes ubehaglig for øyet. Nå begynte noen interessante minutter. Meningen var nemlig at øyet mitt skulle kikke rett på et punkt der inne. Dette var nødvendig for at maskinen skulle få tatt et godt fotografi.. Som befalt presset jeg ansiktet inn mot maskinen slik at øyet kom lengst mulig inn i det lille hullet. Det ble stille i rommet. Veldig stille. Deretter en kort setning fra den unge stemmen. Hun lurte på om jeg kunne holde øyet i ro. Ubehaget steg opp i kroppen. Det startet som så mange ganger før i magen og stormet opp til nakken, og satte seg så i hele hodet. Jeg ble varm i ansiktet, og kroppen stivnet til. Hun satt nå og så på øyet mitt som trolig virret forvirret rundt på skjermen hennes. Annerledesheten sto for meg som en diger elefant i rommet. Den var der, men det ble ikke sagt noe. Grunnen til at det ikke ble sagt noe om annerledeshet er nok at for henne var det trolig ikke første gang hun så noe slikt. For meg handlet det om at jeg ikke visste helt hva jeg skulle si om det. Jeg visste jo at øyet mitt vandret, men det tenker jeg som nevnt lite på. Jeg trakk pusten, og sa at etter at synet mitt var blitt så dårlig som det var nå har jeg ikke helt kontroll på hvor det ser. Spesielt ikke når det er sterkt lys. Da orienterer det seg rundt etter eget velbefinnende. Jeg merket at hun la hånden på hodet mitt. En liten hånd. Det var kansje ikke så rart at den var liten, med tanke på den tynne armen jeg hadde holdt i for kort stund siden. Jeg merket at jeg smilte. Smilet hadde kommet som et resultat av en kjapp assosiasjon. Den unge stemmen, og den trolig lille og tynne kroppen, tilhørte kanskje ikke ei ung jente. Kanskje var det heller Linni Meister som hadde startet i ny jobb? Jeg har aldri sett Linni Meister, men jeg har blitt fortalt subjektive beskrivelser av hennes utseende. Beskrivelsene sto i stil med det jeg hadde hørt og kjent av min hyggelige ledsager. Smilet mitt ble mindre når hun fortalte at hun ikke var så flink med dette aparatet, men at hun skulle forsøke å styre hodet mitt på plass slik at bildet kunne tas. Jeg sa at det måtte hun bare gjøre. Dermed dro hun litt, dyttet litt, nølte litt og holdt meg til slutt fast. Et par klikk kunne høres borte ved tastaturet, og så var bildene tatt. Igjen ble det stille i rommet. Linni satt sikkert og vurderte resultatet av fotograferingen. Nølende sa hun at hun ikke var sikker på om det var godt nok det hun hadde gjort. Hun ville høre med en kollega. Med raske og lette skritt marsjerte hun over gulvet, åpnet døren og ble borte. Jeg satt igjen med hodet trykket inn mot den digre maskinen. I lett frykt for at jeg skulle gjøre noe galt ble jeg sittende slik uten å røre på meg. Jeg hørte noen stemmer som nærmet seg, og like etter hørtes skritt. Trolig hadde de gått over matten ved resepsjonen. Linni og den voksne stemmen kom inn i rommet. Umiddelbart tok den voksne stemmen kommandoen. Hun kikket på bildene. Taushet. Så gikk hun mot meg, la hånden på bakhodet mitt og dyttet lett mot venstre. Hun ba meg se rett frem. Jeg gjentok min forklaring, og hun dyttet videre. Det ble flere runder med manøvrering før Linni fikk beskjed om å ta bilder. Det var en merkelig følelse å sitte der. Både følte jeg meg litt mislykket som ikke engang klarte å se rett frem. Det var heller ikke fritt for at jeg følte at jeg satt på utstilling. Det var lite igjen av en vanligvis selvsikker Thomas. Her var jeg tilsynelatende kun et øye. Ikke minst var jeg kun et øye som i tillegg ikke fungerte. Jeg var ødelagt. Heldigvis gikk det bedre med høyre øye. Jeg ser ikke noe særlig mer på det, men motorisk sett så har det fortsatt bedre funksjon. Jeg opplever at jeg stort sett kan styre det dit jeg vil. Den voksne stemmen hadde forlatt Linni og meg, og jeg hadde reist meg. I det hun fortalte at jeg nå skulle sitte og vente på øyelegen, tok jeg opp stokken og brettet den ut igjen. Linni stillte seg opp foran meg og jeg hektet meg på overarmen hennes. Jeg var nesten utmattet. Det hadde tatt på å ta bilder. Det var nok både energitappende å forsøke og styre øynene, samtidig som det mentalt sett var tungt å få en følelse av å være ødelagt. Det var derfor helt greit at det gikk sakte.Farten var rolig over dørstokken, og det var også et lavt tempo over flisene, over teppet og tilbake på flisene. Det hadde kommet mange andre pasienter. Det preget lydbildet, og nå hørte jeg folk over alt. En ny dørstokk ble forsert og jeg tror vi var tilbake i rommet der jeg hadde blitt hentet. Det var noe med akustikken der inne, kombinert med et glorete taklys som ga meg den følelsen. Vi gikk videre inn i lokalet. Det var smalt, og jeg merket veggene på begge sider av meg. Selv om jeg ikke hørte noen som snakket fikk jeg også med meg at det satt mennesker på mange av stolene vi passerte. Jeg hørte pust, bevegelser og musikk fra øretelefoner. Kroppslukt og parfyme fyllte også de trange gangene. Kneet mitt strøyk bort i et par andre knær i det vi svingte mot høyre. Jeg var med andre ord langt fra alene her. Linni senket farten ytterligere og informerte meg om at øyelegens kontor nå var til venstre for meg. Jeg kikket i den retningen og ble positivt overrasket. Døren var mørk, og utgjorde en god kontrast til den lyse veggen. Det samme gjaldt rekken me stoler som var på min høyre side. Mørke stoler mot lys vegg. Jeg slapp armen hennes og strakk hånden min fremover. Den traff en plakat av noe slag. Fingrene mine gled nedover plakaten og traff en ruere flate. Muligens murvegg.Like etter fant fingrene mine toppen på stolryggen, og jeg orienterte meg i forhold til den. Et par sekunder senere satt jeg tryggtt på plass. Jeg takket for hjelpen mens Linni lente seg forbi meg og la noe i en hylle. Jeg gikk ut i fra at det var bildene mine. Hun ønsket meg lykke til og forsvant i den retningen vi hadde kommet fra. Jeg tok opp telefonen og hørte hvor mye klokken var. Det var et kvarter til jeg hadde time. Jeg pustet ut og nærmest sank på plass i stolen. Det var så rart å sitte der. I løpet av en kort halvtime følte jeg at jeg hadde vært gjennom så mye. I dagliglivet tenker jeg ikke så ofte på at jeg ikke ser. Hverdagen min er på mange områder tilpasset synstapet, og det aller meste fungerer bra. Her jeg nå satt var alt annet enn synstapet mitt uinteressant. Alt det jeg får til, og alt det jeg er verdt, var som visket bort. Igjen satt kun et par øyne uten funksjon og praktisk verdi. screeningen og fotograferingen hadde vært objektive målinger på en del av mine muligheter til å fungere som menneske. Målingene hadde gitt meg strykkarakter, og det var tungt å svelge. Selv om det var opplagt fra før. Lite visste jeg at jeg skulle få denne opplagte sannheten ytterligere presisert og understreket. Det ble min tur. To minutter over avtalt tid, men slikt godtar jeg uten å blunke. Nå var jeg uansett mest interessert i å få hele dette opplegget overstått. Det var en gjenkjennelse i stemmen hennes da øyelegen sa navnet mitt, samtidig som hun kikket ned på meg. Jeg brettet ut stokken mens jeg reiste meg. Høyre hånd strakk jeg frem for å hilse.Øyelegen tok hånden min og ga meg et fast og varmt håndtrykk. Med stor ro i stemmen sa hun at hun alltid lurte på om blinde hadde en favoritt side å ledsages på. Jeg svarte med et lite smil, og en liten risting på hodet. For meg spillte det liten rolle. Hun dultet sin høyre albue mot min venstre hånd og jeg tok tak. I motsetning til den voksne stemmen og frøken Meister, var hun ikledd en langermet skjorte. de andre kvinnene hadde hatt på seg kortermede overdeler i likt stoff. Kanskje en form for uniform? Øyelegen var også stødig og effektiv i sin ledsaging. Med meg på slep hadde hun armen hengende inntil kroppen. Hånden pekte nedover og hun virket helt avslappet. Raske skritt førte oss over gulvet i det dunkle kontoret. Mens resten av lokalet jeg hadde vært innom var preget av et, for meg, sterkt lys var det ganske mørkt her inne. Jeg registrerte to lyskilder i taket, og de pekte på hvert sitt punkt i gulvet. Det skulle raskt vise seg at det var henholdsvis hennes og min plass som ble opplyst. Jeg ble sluppet av ved stolen slik at jeg kjente stolsetet mot mitt høyre ben. En rask bevegelse ned med høyre arm og jeg fant armelenet. Deretter dumpet jeg ned i den store stolen. Jeg vendte oppmerksomheten mot lyden av papirer som ble bladd i, kun avbrutt av noen tastetrykk på et tastatur. Jeg forble taus. Vanligvis liker jeg smaltalk i slike situasjoner, men akkurat nå hadde jeg ingenting å komme med. Jeg bare var, og det var mer enn nok for øyeblikket. Tausheten føltes tyngende, men den ble med ett brutt. Jeg fikk noen spørsmål. Hun lurte blant annet på om alt synet nå var borte. Det opplevdes mer som at hun konstanterte det, men formulerte det som et spørsmål. Jeg kjente et stikk i magen. Det var noe unormalt ekkelt ved denne situasjonen. Jeg har både tenkt på dette før, og jeg har svart på det spørsmålet uten problemer når andre jeg kjenner har lurt på det samme. Kan det være at jeg kjente igjen spørsmålene fra tidligere besøk hos henne? De første timene hadde jeg hatt mer syn, og det var en viss redsel hos meg de gangene jeg tok nye synsmålinger. Hvor mye hadde jeg igjen nå? den dag i dag tenker jeg ikke på det. I relativt mange år har jeg hatt så lite syn at jeg ikke har merket noen særlig forskjell i synsfunksjonen. Jeg er blind, og lever som jeg er blind. Så jeg svarte henne som sant var at jeg ikke hadde merket så stor forskjell siden sist gang jeg var der. Hun noterte. Med en rask bevegelse strakk hun seg til venstre for meg og dro frem noe. Det viste seg å være et apparat til bruk under synsmålinger. For tredje gang i dag fikk jeg beskjed om å legge haken på platen og se rett frem. Deretter skulle jeg se til høyre og så til venstre. Det skulle etterfølges av blikk oppover og blikk nedover. Som en maskin fulgte jeg alle hennes kommandoer. Lydløst og presist. Jeg fikk beskjed om å sette meg tilbake som normalt i stolen. Hun fjernet apparatet, og slo så av lyset i rommet. Neste kontante beskjed var at jeg skulle holde hånden foran mitt venstre øye. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Hun lyste inn i øyet mitt og jeg ble bedt om å si fra når jeg så lyset. Det var også meningen at jeg skulle melde fra når jeg så at lyset beveget på seg. Hvis det hadde vært oppkjøring til sertifikatet jeg hadde vært i ferd med å gjennomføre, hadde jeg strøket på stedet. Jeg registrerte såvidt lyset, og det var minimalt med bevegelse jeg kunne melde tilbake om. Det samme gjentok seg med hvenstre øyet. Det var lite lys å skimte i den tunnelen, og det var temmelig klart at jeg ikke kunne se at lyset beveget seg. Testen ble avsluttet. Stillheten tok igjen rommet. Jeg var trist. Hun sa det jeg visste hun kom til å si. Det var blitt borte en del syn siden sist. Hun sa det enkelt og rett frem. "Nei, du ser ikke stort». Det hadde hun rett i. Det stemte på en prikk, og jeg har vært klar over det lenge. Likevel var det vondt å høre. Det var som om jeg nå skjønnte at jeg også kan miste det lille jeg har av synsrest. Rent praktisk har det nok ikke mye å si, men det gjorde noe med meg å få bekreftet at det både er ille, og det kommer til å bli verre. Øyelegen skrev ut dokumentasjonen som jeg trengte for å søke om førerhunden.Det ble et lett ordskifte om hvilke hunderaser som ble benyttet til det formålet, og hvilke som egnet seg best. Så var smaltalken over. Vi hadde begge viktigere ting å gjøre. Jeg hektet meg på overarmen hennes. I god fart, og med målrettede steg, gikk vi mot resepsjonen. Føttene mine steg opp på matten, og like etter var vi fremme. Det var kø. I en lang setning informerte øyelegen både meg, og menneskene bak disken, om hva som skulle gjøres. Et kort håndtrykk senere var legen forsvunnet videre til neste pasient. Hendene mine hvilte på den glatte og solide resepsjonsdisken. Jeg merket at jeg var blitt kald på hendene igjen. Denne gang tror jeg ikke det hadde noe med kulden ute å gjøre. Dette hadde nok mere med en form for innvendig frost. Min indre gnist hadde fått litt juling, og mesteparten av energien min ble brukt til å fordøye og sortere. dermed var det nok ikke mye energi igjen til å varme fingre og tær. Den unge stemmen snakket til meg. Kortterminalen var plassert på andre enden av disken. Nå sto jeg rett ved screeningmaskinen. En lang, og sakte bevegelse førte meg i retning av stemmen. Fingrene gled langs det glatte treverket. Det var omlag fem meter bort. Hånden traff stativet som terminalen sto på, og rett bak den hørte jeg Linni taste inn det som trolig var beløpet. Hun lurte på om jeg trengte hjelp med kortet slik at jeg fikk satt det riktig på plass. Kanskje var det vissheten om at jeg snart var på vei vekk fra dette stedet som gjorde at jeg fikk et bluss av godt humør. Uansett hva det var, lirte jeg av meg en halvmorsom setning om at om det var noe jeg kunne så var det å bruke penger. Lett latter hørtes fra bak terminalen. Selv kronet jeg kommentaren min med et lite smil. Regningen var nå betalt. Neste oppgave var å finne utgangsdøren. Jeg orket ikke å lete etter den selv, og spurte derfor om hun kunne dytte meg i riktig retning. «Naturligvis», sa stemmen bak disken. I løpet av noen sekunder hadde Linni rundet resepsjonen og jeg holdt tak i armen hennes. Det viste seg å være bare noen korte skritt fra der jeg sto og til døren. Heisen sto der når vi kom ut i trappegangen. Klangen i rommet var hul. Stemmen min hørtes påtatt glad ut når jeg ba henne pent om å trykke på riktig knapp i heisen. Det gjorde hun med et verbalt smil, mens hun holdt døren åpen for meg. Jeg steg inn i heisen, takket for hjelpen og lukket øynene. Linni hadde sagt hadet, og jeg var nå alene med lyden av knirkende heis. Det var godt. Øynene mine var fortsatt lukket når heisen stoppet. Den indre døren åpnet seg, og jeg åpnet øynene. Jeg tok et kort skritt frem og strakk ut hånden for å dytte den ytre døren opp.Om ikke de er gode på universell utforming i det bygget, så var de hvertfall flinke til å smøre dørene. Den ytre døren hadde nemlig blitt åpnet allerede. Det medførte at jeg såvidt klasket bort i ansiktet til en eller annen som var på vei inn. Jeg unnskyldte meg, men fikk ingen respons. Flauheten gled av meg også denne gangen. Jeg var nå ute i et stort åpent rom. Noen meter foran meg hørte jeg susingen fra trafikken. Det var et glimrende lydfyr, og jeg satte kursen mot døra. Bekreftelsen på at jeg var på riktig vei fikk jeg når jeg satte føttene ned på den tykke matten som jeg hadde blitt slept over for en time siden. Jeg stanset på toppen av trappen. Stoppet og tenkte. Stoppet og følte. Hvordan hadde jeg det? Jeg var sliten, lei og litt forundret over at det var slik jeg hadde det. Det hadde jeg ikke forutsett når jeg satte meg i drosjen på vei opp hit. dette skulle være en rutineundersøkelse som skulle konstantere det selvsagte. det ble mer enn det. Denne timen hadde rystet meg. Ikke voldsomt, men nok til at jeg var preget. Tankene surret rundt i hodet, og jeg kjente at kroppen min var anspent. I tillegg hadde jeg en dundrende hodepine. Jeg hadde lyst til å reise hjem. Reise hjem tidlig og slenge meg på sofaen og sove. Lade batteriene i et par timer før jeg hentet barna i barnehagen. Jeg ringte etter en drosje. Samtidig som jeg lyttet til summetonen kikket jeg ut over noe jeg ikke kunne se. Jeg så på deler av en by mine øyne ikke kunne kjenne igjen, men som jeg visste var der. En stemme brøt den monotone lyden av summetonen. Valget ble med ett enkelt. Jeg måtte tilbake på jobb. Dit måtte jeg ikke bare fordi jeg hadde mye å gjøre. Enda viktigere var det å dra dit fordi jeg hadde vurdert å reise hjem. Det å velge passivitet når noe var tungt var, og er fortsatt, en vei jeg ikke kan gå. Den kan lede til mørke stunder. De resterende timene på jobb gjorde meg godt. Selv om hendelsene i dag hadde preget Meg, merket jeg at effekten ble vannet ut time for time. Time for time gjorde jeg nemlig noe av det som gir meg verdi og glede. Time for time ble fokuset på at jeg er blind mindre og mindre. Arbeidsdagen, og hverdagslivet, bekrefter nemlig alt det som er større enn mitt synstap.Jeg er mye mer enn blind. Timen hos øyelegen hadde gitt meg de kalde fakta. Jeg er blind. Det er ingen hemmelighet. Det vil aldri forandre seg i positiv retning. Kalde fakta kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg kan gjøre noe med hvordan jeg lever med dem.. Det gjør jeg. Dag for dag. Time for time. Det er de viktigste faktaene for meg.