Et smell med flere dimensjoner

I det jeg har kommet meg ned de få trappetrinnene hører jeg skrittene. Samtidig som jeg bruker stokken for å orientere meg registerer jeg at støyen fra den raske gangen blir kraftigere. Med ett smeller jeg inn i en kropp. Den varme massen flytter seg et par skritt bakover som en følge av min fart og tyngde. Jeg stopper opp. Forundret, men ikke irritert. Det vil si, jeg ble ikke irritert før jeg forsto hva som hadde skjedd. En halvveis bekjent hadde med vilje plassert seg i veien for meg. Det ble en klein situasjon som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle håndtere. Det fremprovoserte kræsjet var åpenbart et forsøk på humor. Jeg klistret på meg et smil i det jeg fortsatte ferden bortover gangveien. Noen setninger lirte jeg også av meg.De sa noe om at han burde være forsiktig, jeg kunne jo ha slått ham ned. Mest spøk, litt alvor. Trolig var det hele et utslag av vedkommedes usikkerhet i forhold til mitt synstap. Jeg bruker mye humor, og muligens har jeg gitt inntrykk av at et slikt stunt vil være innenfor mine grenser. Det var det ikke. Det tror jeg også ble veldig klart av hele mitt kroppsspråk. Det jeg skulle gjort var nok å stoppe opp. Ta samtalen. Forklare, og få en forklaring. Valget mitt ble derimot å glatte over. LA DET GÅ. Fortsette som om ingenting hadde skjedd. Er det min ambivalens forbundet til mitt eget synstap som nok en gang slår inn? Jeg vil ikke at mitt synstap skal være noe negativt, eller belastende i høyere grad enn nødvendig. Hverken formeg selv, min familie, og ei heller ikke for mennesker rundt meg. Er valget om å ikke konfrontere min menneskelige sperring et valg tatt av feighet, eller skyldes det at jeg ikke vil gjøre ham forlegen? Kanskje frykter jeg at det å eskalere situasjonen vil trekke fokuset i større grad på mitt synstap, mens jeg vil at jeg skal ses på som en av de mange hardt arbeidende pendleren med hovedidentitet som familiefar? Har jeg lagt til meg en vane der jeg er opptatt av å være smilende, høflig og forståelsesfull? Og er disse egenskapene blitt så store deler av meg at jeg ikke kan si fra når jeg blir irritert fordi noen tråkker over mine egne grenser? Dette er relativt store spørsmål som ble utløst av en enkelt episode. Spørsmålene har nok uansett en sentral plass i et hvert menneskes liv. Hvordan tilpasser eg/vi oss for å bli en smidig del av samfunnet rundt? Jeg har ikke svaret. Tankene har jeg, men ingen svar. Tankene tar jeg med meg videre. Lærdommen for alle som vurderer et tilsvarende stunt må vel være, se opp for blinde menn i fart. Dere vet aldri når det smeller.