En arbeidssøkers erkjennelser

Med jevne mellomrom leser jeg intervjuer og artikler om personer med synstap som enten ikke kommer seg ut i arbeid eller som faller ut av arbeidslivet. Det er som oftest trist lesning. Selv har jeg vært yrkesaktiv siden jeg var 21 år, noe som da gir meg en arbeidserfaring på snaut 15 år. Selv om jeg "kun" har vært ansatt to steder i disse årene har jeg opparbeidet meg mange tanker, erfaringer og opplevelser om både det å søke jobb og å fungere i arbeidslivet med et synstap. Noen av disse refleksjonene vil jeg dele med dere nå. Bakgrunnen for at jeg nå deler dette er som mye annet her i livet delt. Dels deler jeg fordi jeg for mange år tilbake begynt på en bok om temaet, og dels deler jeg fordi jeg har blitt oppfordret om å gjøre det. Boka ligger foreløpig på is, men oppfordringen jeg fikk kom for noen måneder siden. Den var både en positiv og vanskelig vekker. I fjor høst så jeg meg, av ulike årsaker, rundt etter en ny jobb. I den forbindelse snakket jeg med andre personer med synstap og forhørte meg blant annet om tilgjengligheten på saksbehandlingssystemene der de var ansatt. Det som overrasket meg var en tilbakemelding om at jeg som var blind burde la være å søke jobber når jeg først hadde kommet meg i arbeid. Prosessen var så vanskelig at jeg ikke burde utfordre skjebnen en gang Til. Det var i allefall slik jeg tolket budskapet. Skulle jeg bli værende bare fordi risikoen med å bytte arbeidsplass var så stor når det kommer til å få tilrettelagt arbeidsplassen og å få det praktiske til å fungere? Kanskje. Kanskje ikke. Jeg forstår på mange måter det som ble sagt. Det er mye som kan gå feil når jeg som blind skal komme i orden på en arbeidsplass. Som oftest handler det om at datasystemene ikke kan brukes, helt eller delvis, sammen med spesialutstyret jeg benytter for å bruke min datamaskin. Likevel klarer jeg ikke forholde meg til et slikt tankesett. Jeg ønsker å jobbe et sted som gir meg noe. Utfordrer meg og utvikler meg. Jeg ønsker å velge arbeidsplass ut i fra interesser og ambisjoner og ikke ut i fra kun trygghet og minsket fare for utilstrekkelig tilrettelegging. Den innstillingen mener jeg bidrar sterkt til at jeg opplever at jeg gjør gode intervjuer og fremstår som en interessant arbeidsøker. Med det utgangspunktet gikk jeg på jobbjakt og fant en spennende stilling nært der jeg nå bor. Nærhet til hjemsted er en viktig faktor når mange velger jobb. Det er det for meg også. Ikke fordi det er vanskelig å komme meg på jobb i Oslo, men fordi reisetiden er lang i forhold til levering og henting i barnehagen. Av erfaring vet jeg at det er helt nødvendig med god research før jeg skal skrive en jobbsøknad. Grunnlaget legges her med tanke på å sette min kompetanse i fokus. Desto sterkere dette fokuset er desto mindre vil opplysningen om at jeg er blind forstyrre en arbeidsgivers vurderinger. Jeg leste meg opp på arbeidsplassen og arbeidsoppgavene som skulle løses. Jeg snakket med folk som kjente til kommunen og kontaktet kolleger som visste mer om nøkkeloppgavene en det jeg gjorde. Jeg ringte også kontaktpersonen i stillingsannonsen. Dette har flere årsaker. For det først vil jeg gjerne høre stemmen på den som skal være leder for meg. Hva slags inntrykk får jeg, og bidrar det til at jeg ønsker å søke? For det andre er det en god måte å komme bak utlysningsteksten og få vite mer om arbeidsoppgavene og hvem de egentlig er ute etter. Sist, men ikke minst, ønsker jeg å gi min skriftelige søknad en stemme. En stemme som forhåpentligvis forsterker inntrykket av meg som en sterk kandidat til stillingen. For at det skal kunne skje er det nok avgjørende at jeg har gjort researchen slik at jeg kan stille de riktige og viktige spørsmålene. Søknadsteksten jobber jeg mye med. Gjenbruker formuleringer og ordbruk fra annonseteksten slik at jeg skaper et samsvar mellom det de søker og det jeg tilbyr. Helt siden jeg først kom i kontakt med arbeidssøkende mennesker med synstap har jeg fått spørsmålet om jeg opplyser at jeg ikke ser når jeg skriver en søknad. Det gjør jeg vanligvis ikke. Først og fremst fordi jeg mener at det kun virker forstyrrende for den som skal lese søknaden. Spesielt om vedkommende ikke vet noe om hvordan en ansatt med synstap skal og kan fungere i arbeid. Jeg vil at arbeidsgiver skal bli nysjerrig på min erfaring og min kompetanse. Det er det som er viktig. Jeg vil komme på intervju og da er alt jeg gjør i forkant med det utgangspunktet at jeg skal fremstå som kvalifisert og spennende. For å sette det på spissen så vil jeg fremstå som både normal og unik. Min søknad ble sendt og kort tid etter ble jeg oppringt fra virksomhetens leder. Som jeg hadde håpet sa hun at jeg var en spennende søker og at de gjerne ville at jeg skulle kommetil en samtale. Vi snakket litt rundt stillingen og min bakgrunn og underveis i samtalen ventet jeg på riktig tidspunkt for å slippe bomben. Bomben i dette tilfellet var at jeg er blind. Når jeg nå var kallt inn til intervju mente jeg det var både rettferdig og nødvendig å informere om dette. Jeg la det frem, slik jeg har gjort det før, på en slik måte at jeg kun fortalte dette nå slik at de fikk tid til å forberede eventuelle spørsmål. Det var nødvendig å si det slik at de ikke skulle få sjokk når jeg ruslet inn til intervju med hvit stokk i hånden, og muligens fremstå som en umulig person å ansette. Jeg mener også at det er rettferdig å si det fordi jeg ikke kan forvente at alle kan forholde seg til mitt synstap på en kunnskapsbasert og reflektert måte. Det mener jeg veldig få mennesker i samfunnet vårt har forutsetninger til å gjøre. Det kan selvsagt diskuteres om det burde være slik og hvem som har ansvar for å rette opp skjevheten. I min jobbsøkingsprosess er jeg kun interessert i å få jobben og da tar jeg ansvaret selv. Det kom nok også overraskende på personen i den andre enden. Gjennom telefonrøret kunne jeg nesten høre haken som datt ned i skrivebordet og jeg syntes også jeg kunne høre at hun svelget tungt. Det jeg tolket som reaksjonen gjorde meg usikker, men jeg passet på å skyte inn at jeg ikke mente at mitt synstap vil være til hinder for at jeg skulle kunne utføre oppgavene på en svært god måte. Samtalen ble etter hvert avsluttet og jeg kunne starte nedtellingen til selve intervjuet. I de følgende dagene leste jeg meg ytterligere opp på internett, i dokumenter og jeg lagde noen punkter som jeg mente var viktig at jeg fikk presentert. Punkter som skulle understreke hvor riktig jeg var for denne stillingen. I tillegg til det faglige oppdaterte jeg meg på mine rettigheter og muligheter i forhold til hjelpemidler og tilrettelegging. Det er spørsmål jeg vet mange arbeidsgivere ikke har et svar på og det var viktig for meg at jeg kunne ufarliggjøre det og presentere både praktiske og økonomiske løsninger på problemstillinger de muligens ville legge frem. Jeg var ute i god tid før intervjuet. Det ville ta seg dårlig ut om jeg kom for sent og jeg hadde tatt en drosje den korte turen fra togstasjonen. I motsetning til de fleste andre dager hadde jeg brukt tid på å plukke ut klærne og skoene jeg skulle ha på. Det skader sjelden å ha klær som matcher og som bidrar til å forsterke inntrykket jeg ønsker å gi. I dette tilfellet ønsket jeg å formidle meg selv som en fresh, blid og sjarmerende mann med en avslappet stil. Utseendet skulle ikke kunne bygge opp om et eventuelt bilde av blinde som bleke, utrente mennesker med liten interesse for klær og hvordan de tar seg ut. Det er vanskelig å si om det er min opplevelse av andres fordommer eller om fordommene er mine egne. Sannheten er hvertfall at jeg har møtt personer med synstap som jeg kunne si at hadde kommet bedre ut av en jobbsøkingsprosess dersom de hadde tatt bedre vare på sitt eget utseende. Jeg mener ikke at klær og kropp er avgjørende for om man får en jobb eller ikke, men det er mye som tyder på at slike ting er med på å påvirke en arbeidsgivers oppfatning av den som intervjues. Dermed tenker jeg at det er ekstra viktig for oss som ikke ser at det ikke i tillegg er andre ting som tar fokus vekk fra den kompetanse og de ferdighetene vi har. Altså sto jeg der og ventet. Ventet og følte meg bra. Jeg var forberedt og klar. Det gikk mennesker forbi meg og jeg var fokusert på de som passerte. Klar for å strekke ut en hånd. Være i forkant slik at jeg unngikk den litt kleine situasjonen der jeg ikke får med meg at en hånd strekkes ut, eller at jeg ikke finner den når jeg skjønner at noen vil hilse. Jeg hørte med et at noen sa "Hei, er du Thomas?" Jeg bekreftet og satt straks i gang med småprat. Kontaktetablering har blitt en av mine sterkeste sider og jeg vil utnytte den for alt den er verdt. Spesielt i slike situasjoner der jeg vet at jeg trolig må overbevise de som skal intervjue meg. Kankje ikke så mye i forhold til om jeg er kvalifisert for jobben, men først og fremst med tanke på at jeg kan passe inn sosialt og fungere praktisk. Når jeg satte meg ned ved bordet følte jeg meg observert. Kanskje tenkte de "kommer han til å velte kaffekoppen», eller "faller han kanskje av stolen?". Jeg vet ikke, men stemningen var nok litt usikker det første minuttene. For alt jeg vet var det første gang de satt i samme rom som noe så eksotisk som en blind mann. Intervjuet og samtalen gikk etter hvert veldig bra. Da vi nærmet oss slutten kom endelig spørsmålet jeg hadde ventet på, "Thomas, hva trenger du av tilrettelegging?". Jeg smilte og svarte at jeg hadde ventet på det spørsmålet. Jeg svarte godt for meg og følte at jeg ufarliggjorde situasjonen. Det var satt av en time til intervjuet og vi brukte over 1,5 time. Det tolket jeg som positivt. Positivt var det. Jeg fikk jobben. Uheldigvis var det stor avstand mellom lønnstilbudet og mitt ønske. Så jeg takket nei. Det kan virke råflott når det er en kjennsgjerning at mange personer med synstap ikke kommer i arbeid. Likevel kan jeg ikke velge å bytte jobb dersom det ikke er en stilling som har de faglige utfordringene og økonomiske rammene som jeg er ute etter. For de fleste andre jobbsøkende i Norge er det på samme måte. Dersom man ikke må bytte jobb eller er arbeidsledig så skal det være mye som er på plass før man bytter jobb. Slik vil jeg at det skal være for meg også. Selv om jeg er blind.Det er en naturlig måte for meg å tenke på. Denne naturligheten gjorde at jeg delte deler av min arbeidssøkende prosess med mine venner på Facebook. Nå kommer jeg til oppfordringen jeg fikk om å dele mine erfaringer. Til min forbauselse var det minst en som rett og slett ble forbannet på min innstilling til jobbsøking. Jeg fikk beskjed om at mange så opp til meg og at det var vanskelig å forholde seg til at det alltid gikk bra for meg. Det var flere ting jeg reagerte på i tilbakemeldingen jeg fikk. For det første kjenner jeg meg ikke igjen i at mange personer med synstap ser opp til meg. For det andre har jeg ikke for vane å legge ut mine problemer og utfordringer på Facebook. Det har med hvordan jeg velger å bruke et sosialt medium å gjøre. Det var nesten provoserende at jeg ble ansvarliggjort for at aandre ikke alltid lykkes. Særlig med tanke på at jeg heller ikke alltid lykkes. Mine bekymringer og utfordringer deler jeg her, og lenker til tekstene deler jeg på facebook. Selv om tilbakemeldingen var til dels vanskelig å svelge tok jeg deler av den til meg. Resultatet av det har du akkurat lest. Det som er viktig for meg ervissheten om at selv om jeg er blind så har jeg fortsatt et stort mulighetsrom. Det avhenger Av min kompetanse, ferdigheter og personlige evner om jeg kan utnytte mulighetene. Noe annet vil jeg ikke være med på. Ordene i denne teksten er ment å beskrive noen av mine tanker rundt dette å søke jobb. Trolig er ikke alle enige i det jeg skriver, men det er bare fint. Det bekrefter allsidigheten som eksisterer i oss som mennesker. Den eneste fellesnevneren vi til dels har er at vi i ulik grad ser mindre enn befolkningen for øvrig. Dermed må vi alle gjøre det beste ut i fra de forutsetningene livet har gitt oss. Også når det kommer til deltakelse i arbeidslivet. Om seks måneder går engasjementet mitt ut her jeg nå er ansatt. Så da følger det kanskje både oppdateringer på Facebook og nye tekster som beskriver en arbeidssøkers erkjennelser og erfaringer 