Noen tanker om blind tillitt

Det var varmt. Veldig varmt. Heldigvis fungerte airconditionen i drosjen slik den skulle. Så kanskje var det mer spenningen i kroppen som gjorde at jeg følte meg så varm? Det er vanskelig å si, men tankene mine vekslet mellom varmen og det som kanskje skulle skje om kort tid. Her satt jeg altså. I en drosje på vei til en del av Oslo som jeg ikke kjenner godt. Drosjen snirklet seg lydløst rundt i Oslos gater på vei til en adresse. Adressen og det som befant seg der gjorde at drosjesjåføren fikk en overrasket tone på stemmen da jeg fortalte hvor jeg skulle. Drosjen senket farten, svingte og stanset brått. Vi var visst fremme. Sjåføren spratt ut av bilen og jeg ble sittende. Enkelte sjåfører blir litt urolige når jeg åpner døren selv. Jeg hadde for øyeblikket ikke overskudd til å ta den lille kampen det ville være med å forklare at jeg klarte helt fint å komme meg alene ut av en bil selv om jeg var blind. Døren åpnet seg og jeg svingte meg ut. Bilen var høy så jeg nærmest skled ned fra setet og ned på asfalten. Det sterke lyset snek seg inn bak solbrillene og forsterket inntrykket av den flotte sommeren vi nå hadde. Av gammel vane fra mine seende dager snudde jeg hodet til høyre og venstre for å se meg om. Naturlig nok så jeg ingenting. Ingenting som i alle fall kunne si noe om hvor jeg skulle gå. Brått ble jeg oppmerksom på to ting. Nesa plukket opp en smått ubehagelig lukt av urin som ble varmet opp av solen. Senere skulle den lukten få sin forklaring. Det andre jeg registrerte var noen fete gitarriff som kom fra et sted til høyre for meg. Lyset reflekterte kraftig i det jeg antok var veggen rett frem. Jeg tenkte at fargen på veggen nok er lys slik som den speiler sollyset. Jeg flyttet litt på føttene og merket en nedsenkning i asfalten på fortauet. Det kjentes ut som gammeldagse rennesteiner og jeg fastslo at vi nok var i et eldre område av Oslo. Jeg ble dratt ut av tankerekken min da jeg hørte sjåføren mumle noe på sitt uklare, men svært livlige, forsøk på norsk. Han tok tak i overarmen min og vi gikk oppover gaten til venstre. Både lukten av urin og lyden av rock ble med et svakere. Etter noen meter svingte vi til høyre, og jeg snublet litt i noen trappetrinn som førte oss opp til en stor dør. At døren var stor forsto jeg ut i fra smellet og vibrasjonene den ga fra seg i det sjåføren dro i døra og konstanterte at den var låst. Han virret litt til både høyre og venstre mens han gjentok adressen jeg hadde gitt ham. Uten forvarsel gikk han ned fra trinnene. Jeg hang med som en litt ustabil sykkel som fraktes ned en trapp. Jeg var nå litt retningsvill, men kjente raskt den syrlige lukten og lyden fra musikken ble sterkere. Det ble rask gange før sjåføren ba meg passe på hodet. Deretter bar det ned en tre-fire trappetrinn. Jeg ble halvveis skjøvet inn i et svalt rom. Gjennom den pumpende rocken hørte jeg at sjåføren mumlet at dette var riktig sted. Han klappet meg på skulderen og forsvant opp trinnen og ut i varmen. Sekunder senere hørte jeg en bildør som ble åpnet og raskt lukket. I sekundene som fulgte rakk jeg å registrere at jeg nå sto svett og forfjamset i et ukjent lokale som jeg måtte stole på var dit jeg hadde ønsket å dra. Etter registreringen kom refleksjonen. Som blind er jeg prisgitt andres velvilje og valg. Hvert fall i mange situasjoner. Jeg var nå fraktet gjennom byen uten at jeg hadde kontroll på hvor jeg havnet. Heldigvis gjør teknologien sitt til at jeg alltids skulle finne ut hvor jeg var og hvor jeg skulle gå ved å bruke GPS. Likevel må jeg ha en stor grad av tillitt til menneskene rundt meg. Uten den tillitten ville jeg nok hatt en stor grad av uro og bekymring i forhold til alt mulig som kan skje en godtroende blind mann fra landsbygda. Det ble ikke lang tid til refleksjon og undring. I et rolig parti av en, for meg ukjent, trashmetal-låt ble jeg oppmerksom på en dyp stemme som snakket til meg. Han gjentok setningen og me en interessant engelsk, som var en blanding av britisk, amerikansk og østeuropeisk, ble jeg ønsket velkommen. Det var Ivan. Jeg var på rett sted. Noen timer tidligere hadde jeg ringt rundt til ulike steder og forhørt meg om ledig kapasitet, pris og tanker de hadde om det jeg ønsket meg. Det jeg ønsket meg var en tatovering. Det er mulig at du som leser dette nå stusser over at en blind mann ønsker seg en tatovering. Hva er poenget med å pryde kroppen med noe man selv ikke kan se? Vel, for meg var det mer snakk om symbolikken. Motivet jeg ønsket meg knyttet seg til å markere at jeg var far til to flotte gutter som jeg ønsket det beste i verden. Jeg ønsket meg to Koi-fisker på armen. Naturlig nok hadde jeg ikke mulighet til å bla gjennom bildene som var lagt ut på nettsidene til ulike tatoveringssjapper. Det jeg måtte basere meg på var førsteinntrykket jeg fikk av de jeg snakket med på telefonen. Videre måtte jeg stole på magefølelsen når vi snakket sammen om tatoveringene jeg så for meg. Til syvende og sist handlet det om at jeg måtte få tillitt til den jeg snakket med. Tillitten skulle på mange måter erstatte det jeg mistet ved at jeg selv ikke kunne vurdere kvaliteten på arbeidet de tidligere hadde gjort. Valget ble egentlig ganske enkelt. Det ble Bad Boys Tattoo. Årsaken til det var en umiddelbar tillitt jeg følte når jeg snakket med eieren. Hun var imøtekommende, vennlig og interessert. Samtidig stilte hun noen konstruktive og kritiske spørsmål til det jeg hadde sett for meg. Jeg fulgte magefølelsen, og noen timer senere stå jeg altså foran Ivan Kaska. Han hadde en stemme som kunne skremme vannet av de fleste hvis den ble brukt på riktig måte i en god thriller. Stemmen, suplert av den røffe musikken, gjordeat jeg fikk litt kalde føtter når jeg sank ned i den kjølige og smått klamme skinnsofaen. Med min rustne engelsk startet vi samtalen som skulle lede frem til at jeg valgte tatovering. I samtalen sjedde det noe. Min skepsis minket. Ordvalgene hans mildnet det harde uttrykket som stemmen hans formidlet. Interessen han viste for mine tanker om hva jeg ville med min tatovering skygget for uroen jeg følte rundt det å skulle velge noe som var så varig som en tatovering. Spesielt med tanke på at valget skulle tas uten å selv ha sett forslaget. Til slutt var vi enige. Han beskrev og forklarte. Tegnet med fingeren sin på armen og skulderen min. Jeg fikk nok informasjon til at jeg kunne danne meg et bilde av hva han så for seg. Prosessen førte til tillitt. Jeg kunne ikke avgjøre visuelt om motivet så bra ut, men jeg stolte på hans vurdering. Jeg stolte på at han valgte noe som ville passe for meg og for det jeg ville ha ut av tatoveringen. 20 minutter senere var han i gang. Jeg var godt plassert i noe som kunne minne om en liten tannlegestol. Luften var fyllt med lukten av kjemikalier. Jeg satt i bar overkropp og armen min var nettopp blitt barbert. Det første stikket var mer ubehaglig enn jeg hadde tenkt meg, og jeg smilte skjevt mens jeg tenkte at dette kan bli interesant. Dette var snakk om en prosess som i første omgang ville ta tre timer. Og det var da kun snakk om grunnarbeidet. Fargeleggingen skulle gjøres om noen uker. I timene som fulgte fikk jeg god tid til å tenke. Etter hvert som huden på armen ble nummen klarte jeg å vende fokuset vekk fra ubehaget til noe litt mer filosofisk. Jeg vendte tilbake til mine tidligeretanker om tillitt og hvor avhengig jeg tidvis er av folk rundt meg. Det er hvertfall slik i mange situasjoner. Situasjonen jeg nå befannt meg i var nok et ekstremt tilfelle. Jeg stolte på at en mann jeg ikke kjenner skulle forevige et fargerikt bilde av to fisker på armen min, og jeg hadde utrolig nok tillitt til at det han gjorde var bra. Et ekstremt eksempel på noe som skjer meg så å si hver dag. Rekken av situasjoner der jeg må stole på andre er nærmest uendelig. Jeg må stole på at ansatte plukker ut frukt som ser bra ut, velger pizzastykker og boller som er de ferskeste, og at de ikke alltid gir meg det dyreste alternativet når det er mulighet for valg mellom tilsvarende produkter. Jeg må ha tillitt til at frisøren klipper meg på en måte som gjør at jeg ser bra ut. Jeg må tro på selgere når de sier at bukser og jakker sitter fint og at fargene kler meg. Når jeg skal på en buss eller trikk må jeg forholde meg til svaret jeg får fra mennesker rundt meg, og satse på at de gir meg et svar som er basert på at de faktisk vet eller har sett etter om det er riktig buss. Enkelte ganger får jeg spørsmål fra forbipasserende om jeg trenger hjelp til å finne frem. De gangen jeg trenger hjelp må jeg ha tillitt til at de fører meg til riktig sted. Skulle jeg tenkt på at de muligens vil rane meg så hadde det vært utfordrende å ferdes der ute i den store verden. Listen over situasjoner er som sagt lang, men listen forteller meg likevel noe som er felles. På grunn av at jeg har mistet synet må jeg både forholde meg til mennesker rundt meg på en annen måte enn tidligere, og jeg må føle meg trygg på at folk vil meg vel. Det gjør jeg. Jeg tror folk flest vil meg vel. Jeg tror at de gjør det beste for at jeg skal få det jeg trenger og for at jeg skal ha det bra. Det er muligens naivt, men jeg liker den måten å tenke på. På mange måter handler det nok om minst to ting. Mitt menneskesyn er slik at jeg har troen på det gode i alle mennesker. Videre er det en tillitt jeg må ha fordi jeg vet at jeg til dels er forsvarsløs der ute i den store verden. Tillitten jeg har til verden og menneskene rundt meg gjør at jeg beveger meg avslappet rundt i Oslo. Jeg tror at dersom jeg har behov for hjelp så får jeg det. Jeg tror også at hjelpen jeg får er ekte og oppriktig. Et slikt tankesett gjør at jeg føler at det er enklere å leve som blind enn jeg nok hadde tenkt før jeg mistet synet. Forklaringen på det er nok lett å se dersom jeg tenker meg at jeg ikke hadde den tillitten. Da er jeg usikker på om jeg ville våget meg utenfor husets fire vegger. Dessverre er det slik at mange blinde og sterkt svaksynte faktisk ikke tør gå ut døren hjemme. Tanken på det gjør meg trist. Jeg var ferdig med refleksjonene mine og døste i stolen mens jeg lyttet til musikken. Med ett tasset det inn en fransk bulldog etterfulgt av en stemme jeg kjente igjen. Det var eieren av Bad Boys Tattoo. Hennes impulsive respons på arbeidet Ivan hadde gjort så langt på armen min underbygget tillitten jeg hadde gitt ham. Hun var mildt sagt positiv. Bulldogen var hennes og var nok opphavet til lukten som hadde møtt meg da jeg kom ut av drosjen tidligere den etter middagen. Omsider var dagens arbeid på armen over. Det var på tide å komme meg hjem. Jeg betalte kontant og stolte på at jeg fikk riktig beløp tilbake. Drosjen ble bestillt og jeg gikk rolig ut i sommervarmen som fortsatt fyllte lufta. Sårheten jeg kjennte i armen plaget meg lite. Denne kvelden var det bare en meget synlig bekreftelse på at blind tillitt ofte lønner seg. Det skulle vise seg at drosjesjåføren satte meg av på feil sted i forhold til det jeg ba om, men selv en slik utfordring rokket ikke ved min nå forsterkede tro på menneskeheten og at det går meg godt så lenge jeg stoler på folk. For øvrig vil jeg anbefale Bad Boys Tattoo til både blinde og seende som kunne tenke seg et varig kunstverk på kroppen.