Flukten fra Moby Dick

Jeg har alltid vært glad i å lese. Så ivrig var jeg at jeg i barndommen fikk mitt blide fjes klisteret opp på veggen i Ås bibliotek som en av kommunens lesehester. Til tider var det ikke grenser for hvor mange sider jeg kunne sluke på en dag. Historiene var mange og det samme var inntrykkene som satt seg. Flere av disse inntrykkene har festet seg godt og jeg har de med meg den dag i dag. Blant disse er opplevelsen ved å lese Moby Dick. Historien er sikkert kjent for de fleste, men det jeg har tatt med meg fra denne klassikeren er forståelsen av å ha en tanke som nesten aldri slipper. Noe som murrer i bakhodet hele tiden og som påvirker store og små beslutninger i livet. Jeg har også en slik tanke. Forskjellen mellom meg og kapteinen som beskrives i boka er at han var stadig på jakt etter den hvite hvalen. Den ble en besettelse han aldri ble kvitt. For meg er det motsatt. Gjennom mange år har jeg unngått den. Min hvite hval. Min Moby Dick.. Jeg vil påstå at jeg nå med mange års erfaring fra å leve som blind er ganske mobil og relativt uredd for å bevege meg i et bymiljø. I fjor flyttet jeg fra Oslo og tilbake til Ås der jeg er oppvokst. Når det valget ble tatt var det med en gang klart for meg at jeg nå måtte møte det jeg til tider har følt er min nemesis som blind. Hva kan det være? Vel, det er muligens enkelt å tenke seg at det å flytte ut av Oslo vil by på mange utfordringer for en blind person. Det kunne være det faktum at jeg får over en times reise hver vei når jeg skal på jobb.Lang reisevei og pendling kan være slitsomt for de fleste og mange personer med synstap opplever et behov for å disponere energien sin for å få dagen, og livet, til å gå rundt. Jeg forsøker å utnytte tiden til å tenke, ikke tenke, høre på musikk eller ha gode samtaler med venner og naboer. En annen lett tenklig utfordring kunne være at på vinteren er det ikke måkt på veiene når jeg skal gå ned til toget om morgenen. det skaper naturlig nok noen utfordringer i forhold til å finne veien. I vinter var det dager da jeg ikke helt visst om jeg var på fortauet, i bilveien eller i hagen til naboen. En annen mulig utfordring vil kunne være å komme meg til og fra jobb når togene er innstillte. Det er praktisk vanskelig å finne bussene som går for togene, og av og til strander togene på togstasjoner der jeg ikke er kjent. Det kan være kinkig. Tidligere var det problematisk å vite hvilket spor toget kom på. Spesielt utfordrende var det når togene skiftet spor på grunn av forsinkelser. I slike situasjoner er det fort gjort å havne på feil tog. Jeg har selv hatt mine turer med toget til Lillestrøm. De som er litt kjent med norske toglinjer vet at det ikke er veien til Ås. Jeg kan også forstå at mange ville bli urolige ved tanken på å krysse veien når det enten er trikker som suser forbi, uventet veiarbeid eller så mye regn at støyen overdøver både lyden fra bilene og pipingen fra lydfyret.Til tider har jeg også vært litt svett i håndflatene når jeg nærmet meg det siste overgangsfeltet før jeg var tryggt fremme på jobb. Ekstra spennende blir det på vinteren når den lave fortauskanten blir skjult av snøen. Dermed vet jeg aldri helt om jeg er på fortauet eller om jeg er så langt ut i veien at jeg snart blir brukt som bordtennisball av en av byens mange råkjørende busser. Alle disse små og store utfordringene lever jeg greit med. De løser jeg enten ved å ta meg ekstra god tid, slå følge med venner og naboer, og/eller slå meg til ro med at omverdenen vil meg godt og at alt ordner seg. Den samme tanken har jeg ikke om min hvite hval. Allerede på toget tenker jeg på det, og til tider merker jeg en uro som setter seg i magen. Kommer det til å gå greit i dag? Vi får se. I det jeg går av toget får jeg andre ting å tenke på. Nationalteateret stasjon er mitt stoppested når jeg skal på jobb. Småtrøtt som jeg er på en vanlig jobbdag må jeg konsentrere meg og tenke etter hvilken retning jeg skal gå når jeg kommer ut på perrongen. Høyre eller venstre? Et feil valg kan gi meg en svært uønsket lang spasertur. Jeg finner det ruglete underlaget på perrongen og satser stort sett på at jeg har husket riktig. Stokken lar jeg gli langs den taktile kanten slik at jeg holder retningen bortover til rulletrappene. Sansene er på høygir. Jeg lytter etter mennesker foran meg for å unngå snubling, dulting og kræsj. Etter 10-20 meter merker jeg to ting. Det ene er lyden av rulletrappen. Når lyden er blitt sterk nok antar jeg at jeg er så nær at jeg skrår mot lyden og slipper tryggheten i det taktile underlaget. Når det er gjort kan jeg konsentrere meg om lukten. Lukten av nystekte boller fra Narvesen i etasjen over er det andre jeg alltid leggermerke til. Det er både en fantastisk kilde til orientering og informasjon om hvor jeg er. Samtidig er det en pine for relativt unge menn som ikke har behov for noen ekstra kilo. Stokken treffer etter hvert metalkanten i bunnen av rulletrappen. Jeg bremser litt ned og lar stokken gli over på den bevegelige trappen. Etter noen års trening tråkker jeg uanstrengt på et trinn i fart og justerer eventuelle ustøheter ved et skritt til høyre eller venstre, fremover eller bakober. Piece of cake. Det samme gjelder avstigningen. Jeg konsentrer meg om lydbildet og merker raskt at jeg snart er oppe. Stokken føres ned på trinnene og i det den treffer kanten på toppen av trappen løfter jeg automatisk foten og tråkker straks støtt ned på fast grunn. I den grad en lukt kan være overdøvende, så er lukten av boller nå så sterk at jeg nesten kan peke rett på inngangsdøren til Narvesen. Jeg triangulerer min posisjon ved å kombinere retningsangivelsen fra lukten og lyden fra rulletrappen som fører ned på perrongen igjen. Jeg må bevege meg mellom disse to referansepunktene for å unngå stolper, skilt og alt mulig annet som jeg ikke vet hva er. Denne orienteringsøvelsen går stort sett alltid bra. Når lyden og lukten er bak meg må jeg skifte fokus. Nå gjelder det å finne min hvite hval. Jeg konsentrerer meg enda litt mer og lytter. Lytter etter lyden fra svingdøren. Min hvite hval. Vanligvis hører jeg den ikke. Den beveger seg lydløstog jeg vet aldri om jeg går rett på eller til siden for den. Jeg puster ujevnt og noen ganger kan jeg ta meg selv i å holde pusten. Spenningen i kroppen øker i takt med hvert skritt som jeg antar tar meg nærmere min kilde til uro. Så hva er egentlig mitt problem med svingdører? Eller som jeg liker å kalle de - de helvetes svingdørene. Hva kan skje når en blind mann skal ferdes raskt og effektivt gjennom ondskapens sluser? La meg lage en oversikt: 1. Jeg kan kræsje i folk som kommer ut av svingdøren. 2. Jeg kan ta på folk som kommer ut av døren. I utgangspunktet er vel ikke kroppskontakt så ille, men det er utrolig hvor jeg kan kommme til å treffe når hendene mine leter etter en dør i bevegelse. 3. Jeg kan dunke hodet i dørkanten som vinkles ut mot meg når jeg er på vei inn. 4. Stokken kan sette seg fast mellom døren og veggen i svingdøren. Det resulterer i at hele døren stanser. Det er da en interessant øvelse å forsøke å lirke stokken løs mens folk hoper seg opp rundt meg. 5. Sekken kan sette seg fast mellom døren og veggen. Samme utfordring som i punktet over, men hakket verre. Tenk deg selv hvordan det er å forsøke å dra seg løsnår armer og overkropp ganske enkelt er låst fast. Eksemplene over er ikke hypotetiske. Som enkjent reklame så godt sa det, "been there, done that". Jeg har gjort alt flere ganger. Når jeg sitter og skriver dette kjenner jeg på ubehaget. Det er ikke den fysiske smerten jeg kan oppleve ved å kræsje med hode, arm eller fot. Jeg smeller daglig inn i ulike ting uten at det bekymrer meg nevneverdig. Det er mer stresset som jeg opplever når noe skjer, og i enkelte tilfeller er det nok med vissheten om at kanskje noe kan komme til å skje. Muligens er jeg redd for å skvette. Kanskje er det mest fordi det oppleves som litt flaut. Jeg ønsker at jeg skal oppleves som mestrende, og ikke som famlende eller klønete.

To spørsmål som kan fortelle mye

Jeg tenker til tide mye på hvordan blinde, inkludert meg selv, oppfattes av folk ”vi” møter på vår vei gjennom livet. Gjennom hele min karriere som synshemmet har jeg i mange sammenhenger hørt om alle fordommene som eksisterer der ute i den seende verden. Blant annet skal disse fordommene være medvirkende til at blinde og svaksynte ikke kommer i arbeid i like stor grad som de ønsker. Personlig liker jeg ikke å bruke begrepet fordommer. Jeg opplever at det automatisk setter den som vi antar har fordommer i et negativt lys. Jeg tror mer det handler om manglende kunnskap. Kunnskapen går nok i stor grad ut på at folk flest ikke vet hvordan blinde og svaksynte lever livene sine. Det er nok vanskelig for seende mennesker å forstå hvordan de selv skulle utført alle dagligdagse oppgaver dersom synet forsvant. Denne usikkerheten overfører trolig mange til den synshemmede de møter. Et godt Eksempel på min teori om denne saken fikk jeg får noen uker siden. Det var nemlig på tide å ta en tur til tannlegen. Valget av tannlege ble ikke avgjort av verken tannlegens pris, kompetanse eller omdømme. Som for mange av mine valg handler det om å velge det som er best tilgjenglig i forhold til at jeg skal komme meg dit på egenhånd. Optimistisk og fornøyd med at jeg endelig fikk gjort dette, ringte jeg for å bestille time. Allerede i denne samtalen merket jeg at ikke alle er vant med å håndtere blinde personer med behov for tannpleie. Timebestillingen gikk greit, og det ble avtalt tidspunkt. Så kom vi til punktet der jeg fortalte at jeg var blind, og at jeg derfor hadde behov for en detaljert veibeskrivelse slik at jeg kunne finne frem. Det ble stille i den andre enden. Så kom ordene. Beskrivende og automatisk med et snev av hastverk. Strømmen av ord ble avsluttet med setningen ”og så kan Du kjøre bilen helt frem til døren”. ”Jaha”, tenkte jeg og takket for informasjonen. Jeg brukte ikke tid på å forklare at jeg ikke hadde tenkt å kjøre bil i blinde, Men takket og la på. Dagen kom da jeg skulle få sjekket tanngarden min. Nydusjet og fresh ruslet jeg opp de få trinnene opp til inngangsdøren. Kanskje hadde resepsjonisten tenkt at jeg Skulle bli kjørt til døra? For det var det som ble resultatet. I bilen hadde min kone sagt at jeg trolig skulle til høyre når jeg kom inn døra. Det hadde jeg i tankene da jeg manøvrerte meg inn. Etter litt famling fant jeg dørhåndtaket, ogskrittet inni det jeg tror er et ganske lite rom. Bortsett fra radioen som delte herligheter fra P1 var det ingen lyd. Ingen som ønsket velkommen eller andre ting som antydet at jeg var kommet til riktig sted. Lukten av vaskemidler var kraftig. Et skarpt solskinn blendet meg fra høyre. Nølende tok jeg et par skritt inn i rommet. Snudde meg litt til høyre og litt til venstre. Tok inn så mye informasjon som jeg kunne. Dette er en ubehaglig situasjon å være i. Kanskje sitter det noen andre og venter på å komme inn. Kanskje står det planter, stolper, brosjyrehyller eller andre elementer som kan kræsjes med i nærheten. Kanskje er det ikke riktig rom. Jeg valgte å bli stående midt i rommet, og unnlot dermed å virre rundt og lete etter et sted å sitte. Plutselig ble jeg oppmerksom på to ting. Det ene var den karakteristiske lukten av tannlegekontor. Hva det er vet jeg ikke, men lukten av noen produkter de benytter brakte meg tilbake til ungdomsskolen og ventingen på skoletannlegen. Det andre var lyden av et tannlegeborr. Min reaksjon var delt. På den ene siden var jeg glad for få bekreftet at jeg var på riktig sted, men samtidig ble jeg urolig for hva som kunne vente der inne. Borring er ikke min greie … Etter å ha ventet noen minutter åpnet noen en dør og kom inn i rommet. Et lite øyeblikk vurderte jeg å hilse, men lot det være da jeg ikke var sikker på hvem det var. Det er vel ikke vanlig å hilse på andre pasienter på venterom? Jeg forble stille og tenkte at dersom det var en ansatt ville nok vedkommende ta kontakt. Personen gikk rett forbi meg og satte seg en meter unna. Så det var der sofaen var. Like etter åpnet en ny dør seg. Denne gang rett foran meg. En kvinnestemme sa ”Du må nok vente litt”. Snakket hun til meg eller den andre pasienten.? Jeg forble stille og satset på at det ikke var til meg. Det stemte. Hun hadde henvendt seg til den andre pasienten som viste seg å være en eldre mann. Der unngikk jeg en småflau situasjon der jeg svarer på en henvendelse som ikke er til meg. En dør lukket seg og jeg forsto at kvinnen hadde gått ut av rommet igjen. Det tok ikke lang tid før kvinnen var tilbake og denne gang sa hun ”Er det du som er Thomas?”. Jeg bekreftet og hun ble stille. Med nølende stemme spurte hun om jeg ville klare å fylle ut et helseskjema. Jeg sa at det nok ble vanskelig og løftet min hvite stokk et par centimeter opp fra gulvet som et signal. Stillhet. Jeg følte meg observert. Så sa hun bestemt at det skulle vi ordne og ba meg vente litt til. Jeg ble stående. Sekunder senere hørte jeg en mumlende samtale gjennom veggen og så raske skritt. Kvinnen var tilbake. Det var min tur og jeg ble bedt om å komme inn. I det jeg nærmet meg stemmen spurte hun litt usikkert ”er det…syns… synskade…?” Før hun fikk stotret seg ferdig svarte jeg smilende at jeg var riktig. Jeg er blind. Hun spurte om jeg trengte hjelp. Da jeg svarte at det hadde vært fint tok hun tak i armen min og førte meg inn i rommet. Raskt vurderte jeg om jeg skulle bruke tid på å forklare hvordan jeg ønsket å bli ledsaget. Av og til bruker jeg ikke energi på det, men denne gangen var jeg full av overskudd og stoppet mens jeg sa at jeg gjerne ville holde henne rett over albuen. Det hadde hun ingenting i mot og vi gikk videre. Mellom stoler og vegger ruslet vi og var med et inne i et rom hvor jeg oppfattet at det var mange ting plassert. Hvordan jeg oppfattet dette vet jeg ikke, men kanskje har det noe med akustikken i rommet og kanskje har det noe å gjøre med de visuelle bildene jeg har lagret av hvordan det skal se ut hos en tannlege. Fra venstre kom det et hyggelig ”Hei”. Det var tannpleieren. Hun og kvinnen som fulgte meg utvekslet noen ord så fortsatte mot tannlegestolen. Jeg stålsatte meg. Av erfaring vet jeg at det fort kan bli litt krøll når jeg skal ”plasseres” i en stol. Det kan være vanskelig å beskrive hvilken retning jeg skal sette meg og her var det i tillegg diverse utstyr jeg kunne kræsje med og i verste fall rive ned. Det gikk ganske så greit og med et var jeg trygt tilbakelent i stolen. Og så kom det. Som en nølende, men kraftig, bølge som med sin kraft kan riste ved mitt selvsikre fundament. Det første spørsmålet. Spørsmålet som kan si noe om hvordan jeg oppfattes. Hvilke egenskaper, eller mangel på egenskaper, som automatisk festes ved meg når jeg trer inn som blind i en situasjon der de andre som er til stede ikke kjenner til det potensial for mestring som ligger i hver enkelt som har et synstap. Tannpleieren spurte sakte ”Så du klarte å bestille time her selv?” Vedkommende var altså usikker på om jeg som blind kunne finne et telefonnummer og deretter betjene en telefon. Litt rystet, men fortsatt på plussiden når det kom til positive tanker, tok jeg på meg et stort smil og svarte at det ikke var vanskelig og kommenterte ikke saken ytterligere. Etter litt mer småprat kom neste bølge og nå ble jeg litt sjokkert. ”Klarer du å pusse tenne dine selv?”. Nå var det jeg som ble stille. Bare et par sekunder, men jeg trengte sekundene for å samle tankene og ta inn over meg hva som lå i det hun spurte om. Jeg gjenvant balansen og med nok et selvsikkert smil svarte jeg at jeg aldri hadde opplevd at det var et problem å pusse tennene. Resten av timen inneholdt ingen flere bølger. Jeg tror at når vi kom gjennom de første usikre minuttene gjenvant hun sin profesjonalitet og gjorde jobben sin slik hun var vant til å gjøre. Den rollen var hun helt klart trygg i og de usikre spørsmålene var det verken behov for eller rom for. Når jeg gikk derfra tenkte jeg mye på forskjellene som kan være mellom den jeg opplever å være og måten andre ser meg. Selvsikre og mestrende Thomas må visst i store og små sammenhenger være klar for å bli møtt av manglende kunnskap som muligens kan føre til at jeg ikke klarer å fremstå slik jeg ønsker. Signalene fra en hvit stokk og manglende blikkontakt kan være kraftigere enn jeg først hadde trodd. Hvordan kan vi bidra til at eksempelvis arbeidsgivere ikke får disse automatiske tankene om mestringsnivået til synshemmede? Jeg mener ikke å si at alle tenker slik, men samtidig kan vi nok ikke forvente at den gjennomsnittlige arbeidsgiver har et stort kunnskapsgrunnlag når det gjelder hva en synshemmet klarer i dagliglivet eller på jobb. Jeg tror oppgaven ligger hos hver enkelt av oss. Det må nok til at vi i store og små sammenhenger viser hva vi kan og ved eksempelets makt bidrar til å overbevise andre at vi både kan bruke telefoner og pusse tenner. PS: Jeg hadde ingen hull J

Dilemma

 

I fjor høst hadde jeg en opplevelse som jeg til stadighet tenker på. Det var ikke

noe spektakulært eller langvarig. Det var rett og slett et møte med et menneske som

tilfeldigvis var der jeg var, og som så at jeg nok hadde behov for en hjelpende hånd.

Hendelsen var ikke unik og jeg har hatt hundrevis av slike møter gjennom de årene

jeg har hatt et synstap. Likevel var det noe ved det hun sa som jeg ikke får ut av

hodet.

 

En solfyllt dag i starten av september satt jeg på toget hjem fra Oslo. Det hadde

vært en fin dag på jobb, og jeg hadde satt meg på toget med en god følelse av tilfredshet.

Jeg hadde akkurat startet på jobb igjen etter en måneds pappa-perm, og jeg tenkte

at hverdagslivet var på plass igjen.  Det kunne jeg leve godt med.

 Skjæret i sjøen

var at toget nå så ut til å bli forsinket. Nok en gang hadde mitt tog havnet bak

lokaltoget til Ski og det skaper som oftest forsinklser. Vanligvis slår jeg med greit

til ro med tingenes tilstand, men akkurat i dag hadde jeg en avtale hos fastlegen

som jeg hadde beregnet å rekke akkurat. Dette forutsatte selvsagt at toget var i

rute. Det så ikke ut til å bli tilfelle.

 Stressnivået økte i takt med forsinkelsen.

Mine automatiske tanker satte inn stadig høyere gir i samspillet med min visualiserte gjennomføringen av ruten fra

toget til fastlegens kontor. Normalt sett ville jeg rekke det på 5 minutter.

 Løypa sto klart for meg i mitt hode. Jeg skulle ta til venstre når jeg kom ut av toget.

Følge perrongen til jeg kom til de tre trinnene i enden. Så skulle jeg følge en asfaltert

sti i snaut hundre meter før jeg snek meg mellom to containere. Derfra gikk veien

over en humpete og ujevn grusplass. Plassen førte meg opp til bilveien som skulle

krysses. På den andre siden måtte jeg finne en vei som ledet meg mellom to bygninger

og ut på en annen bilvei. Der skulle jeg lete etter fortauet på høyre side og følge

det frem til veiarbeidet litt nede i gata. Der måtte jeg finne en vei rundt eller

satse på at det var noen der som kunne lede meg forbi. Forhåpentligvis kom jeg meg

raskt gjennom der og så gjensto det bare å finne døren inn til bygget der fastlegen

holdt til. To etasjer opp og så runde hjørnet og inn på venterommet.

 Altså en rute

uten særlig store hindringer. Selv i blinde.

 

 Det var ingen uro hos meg da jeg i forkant av denne

dagen tenkte på hvordan jeg skulle finne frem.Nok en gang oppdaget jeg forskjellene

som kan eksistere mellom tanke og virkelighet.

 

Toget ankom Ås fem minutter etter tidstabellen. Sola hadde varmet opp togvogna og

ført til klam og tett luft. Det kjentes veldig godt å rusle ned trinnene og ut i

frihet. Som teknikken tilsier berørte stokken perrongen først, og på det første steget

på betongen vridde jeg kroppen rett til venstre. Nå var jeg i orienteringsmodus.

Målet var rask, trygg og effektiv manøvrering helt frem til kontorlokalene. Samtidig

som jeg snirklet meg rundt andre passasjerer som enten var på vei ut eller inn av

toget, skrudde jeg på GPS'en. I rask gange registrerte jeg lyden fra bilveien til

høyre for meg og lot stokken passe på min venstre side. Der var perrongkanten. En

hendelse senere dette året viste meg at det er helt nødvendig å passe på slike kanter…

 

 Etter noen meter gikk jeg inn i en skygge og solen ble borte. Akustikken endret

seg og jeg forsto at jeg nå var under gangbrua. Det betyr at jeg har om lag hundre

meter igjen av perrongen før det er tre trinn ned. Jeg økte tempoet og hørte fra

jakkelomma at GPS'en straks var klar. Jeg tok et sidesteg til høyre og lot stokken

følge den kanten. Tempoet kunne dermed økes ytterligere. Nå visste jeg at jeg kunne

gå rett frem uten fare for å falle uten for kanten. Trinnene kom og jeg manøvrerte

meg greit ned. Skrådde til høyre før det var en sving til venstre. Stokken fant

asfaltkanten til høyre og ruta var nå klar. Rett frem i ca hundre meter. En rask

tur innom klokka fortalte at jeg nå hadde to minutter til timen startet.

 Det var klart for meg at det ville jeg ikke kunne rekke. Jeg kjente at stresset i kroppen

økte. Varmen på ryggen steg og jeg la merke til at jeg ikke pustet skikkelig.

 Nå som jeg var oppmerksom på dette brukte jeg et par sekunder på å fokusere på pusten

min, og jeg følte at stressreaksjonene slapp. Mens jeg pustet inn duften fra gress

og busker rundt meg fikk jeg med meg at lyden fra bilveien ble dempet.Dermed antok

jeg at nå var jeg bak lagerbygget og straks ved neste veiskille.

 Det stemte.

 Noen sekunder senere meldte GPS'en om at det fantes et landemerke noen meter foran meg

og til høyre. Jeg senket farten og lott stokken undersøke grusen på høyre side. Straks

etter kjente jeg at det var en kan som gikk nedover og jeg svingte. Et par pendelbevegelser

med stokken og jeg fant en container på hver side. Korrekt. Nesten samtidig suste

en trailer forbi et stykke foran meg. Bilveien var med andre ord ikke langt unna.

 

Med bestemte skritt småjogget jeg over dumper og humper. Da jeg nådde asfalten stoppet

jeg og lyttet. Ingen biler. Det vil si, trolig ingen biler. De stillegående elektriske

motorene har gjort kryssing av veier et hakk mer spennende enn jeg liker det.

 Raskeskritt førte meg også denne gangen tryggt over veien. Jeg kjennte at jeg var stresset.

Jeg hadde ikke lyst til å miste timen min, og dermed risikere å vente lenge på å

komme inn til legen.

 

 Stokken fant en vei som gikk nedover. Det var riktig. Jeg skulle

nedover en bakke og så mellom to bygninger.

 Jeg fulgte veien, men ganske raskt føltes

noe feil. Det var for bratt. Jeg snudde og gikk tilbake. På fortauet gikk jeg litt

frem og tilbake for å finne en ny vei. Forhåpentligvis den riktige.

 Med raske, og trolig hektiske, bevegelserundersøkte jeg ulike alternativer. Uten hell.

Hvor var jeg nå?

 

 Med ett ble jeg oppmerksom på en forsiktig stemme. Stemmen snakket visst til meg.

 «Trenger du hjelp?».

 Jeg stoppet. Lettelse.

Smilet mitt kom fort og jeg vendte meg mot stemmen. Det hørtes ut som ei ung jente,

men hvem vet? Jeg har forsøkt å vurdere alder ut fra stemme ved flere anledninger, og stort sett tar jeg feil.

 I det jeg kjente at smilet kom på plass merket jeg samtidig at ansiktet må ha hatt

et stivt uttrykk. Det samme gjaldt resten av kroppen. Det skyldtes nok ganske enkelt

kombinasjonen av sterk konsentrasjon og stress.

 Jeg gikk noen skritt nærmere stemmen.

Stoppet. Smilte. Jeg svarte at jeg forsøkte å finne en vei som førte meg til Moervein.

Hun lurte på hvor jeg skulle, og jeg fortalte.

 «Bli med meg» sa den vennlige stemmen.

 

Jeg takket. Det ble et øyeblikk stillhet og trolig vurderte hun hvordan hun skulle

få med seg denne mannen videre. Deretter hørte jeg rasling fra et syntetisk stoff,

samt noen lyder som fortalte meg at hun snudde en sykkel. I det jeg begynte å gå enda litt

nærmere stemmen spørte hun hvordan det var enklest å gjøre det i forhold til ledsaging. Det var overraskende for meg at hun stillte spørsmålet. De aller fleste tar enten tak i armen min, eller i ren og skjær ubetenksomhet går de videre uten å tenke på at jeg faktisk ikke ser hvor de går.

 

Jeg forklarte, og med ett var albuen hennes nær min venstre hånd. Den syntetiske

lyden var visst fra jakken hennes.

 Så var vi på vei.

 

 Etter noen få meter kom ordene.

Ordene som jeg ikke får ut av hodet.

 Hun sa at hun ikke hadde visst om hun skulle

tørre å spørre om jeg trengte hjelp.

 

 «Åh?», var mitt svar.

 Tidligere hadde hun opplevd

at andre synshemmede hadde blitt sinte på henne når hun tok kontakt for å tilby sin hjelp.

 Mitt fokus var der og da at jeg måtte rekke timen. Derfor bet jeg meg ikke særig merke

i setningen og den opplevelsen hun hadde hatt.

 

 Med overraskende ro og presisjon førte

hun meg effektivt frem til inngangen som ville føre meg til fastlegen. Jeg takket

for hjelpen og hastet videre.

 Timen rakk jeg. Det var ingen andre der, og de få minuttene

jeg var forsinket ble ikke et tema.

 

Når jeg etter 20 minutter kom ut i frisk luft igjen sank tankene og inntrykkene inn.

Jeg tenkte på at jeg alltid må passe på å ha en buffer med tid slik at jeg slipper

slikt stress neste gang jeg har en avtale. Videre konstanterte jeg at jeg nok ikke

er en supermann innen orientering og det må jeg ta konsekvensen av. Trening, trening

og trening.

 Så tenkte jeg på min reddende engel, og forståelsen av det hun hadde sagt til meg.

Hun hadde opplevd sinne fra personer hun ville hjelpe. Den opplevelsen kunne ha

gjort at hun hadde valgt å ikke ta kontakt med meg av frykt for igjen å få en dårlig

tilbakemelding. Tankevekkende.

Er det virkelig slik at noen blir sinte når de blir spørt om de trenger hjelp? For

meg er det en forunderlig tanke.

 Jeg klarer ikke helt å se for meg situasjonen. Et menneske vil hjelpe et annet,

men blir avfeid med en hissig kommentar. Selvsagt har jeg forståelse for at selv

om man er blind så betyr ikke det at man automatisk trenger hjelp i ennhver aktivitet

eller situasjon.

 Nesten daglig blir jeg kontaktet av forbipasserende som lurer på

om de kan hjelpe meg med noe. Enkelte ganger har noen tatt tak i armen min og uten

å si noe begynt å følge meg over veien. Det er en rar følelse, særlig fordi det kan

faktisk hende at jeg ikke sskulle over den veien. Likevel har jeg aldri følt sinne

eller irritasjon. Jeg har satt det på kontoen for velvilje i samfunnet.

 Folk er godevpå bunnen. Selv om deres innstinkt feiltolker en situasjon betyr ikke det at de gjør

det med dårlige intensjoner eller holdninger.

 

Hva er det egentlig de ser, de som ser, når de kaster blikket på en mann eller kvinne

med hvit stokk? Er det automatisk en forbindelse mellom synet av stokken og oppfatningen

av at vedkommende som bruker stokken også har behov for hjelp?

 Trolig er det slik at mennesker som hverken har praktisk erfaring med, eller faglig kunnskap om, hvordan mennesker med synstap kan fungere i forhold til orientering vurderer mestringspotensialet

ut fra hvordan de tenker at de selv ville fungert uten syn. For de aller fleste inkluderer

det tanker om kaos, redsel, hjelpesløshet og kanskje pasivitet. Hvis det stemmer

er det ikke rart at de vil hjelpe.

 

 Til tider fremmes det påstander om at vi lever

i et samfunn fyllt med kalde mennesker som kun har fokus på seg selv og sine behov.

Er ikke det jeg nå reflekterer rundt et eksempel på det motsatte?

 

 Det er nok også mulig å se det fra en annen vinkel. Er mennesker med synstap en

gruppe som er så annerledes at vi naturlig må hjelpes? Er tilbudet om hjelp et uttrykk

for manglende tro på at funksjonshemmede kan klare seg selv? Må de sterke hjelpe

de svake, og eksisterer det mange samtaler der den sterke stolt forteller om dagens

gode gjerning der han hjalp den svake?

 Kanskje, men jeg tviler på at det er mange som vil kunne tenke slik.

 Min opplevelse er snarere at mennesker som ser normalt er fasinert og imponert over

at vi som ser lite eller ingenting tør gå ut døren. De aller fleste med normalt syn

ser på det som utenkelig for sin egen del. Altså vil de bistå alle oss som ferdes

rundt om i samfunnet slik at reisen blir mest mulig smidig og enkel.

 Jeg tror ikke vi engang skal tenke på å forvente at mennesker rundt oss skal ha forutsetninger

for å vurdere når det er riktig å spørre om en person med hvit stokk trenger hjelp.

Det er umulig for andre en oss selv å vurdere. Jeg tror også normal skikk og bruk

tilsier en viss høflighet i forhold til andre mennesker. Med det mener jeg at selv

om jeg for hundrede gang blir spørt om jeg trenger hjelp for å krysse en gate så

må jeg svare på en hyggelig måte. Ta initiativet for det det er. En god tanke med

et godt motiv.

 

 Videre tror jeg også at sinnet som min hjelper beskrev også kan ha

vært en feiltolkning fra hennes side. Jeg tror både ansiktsuttrykk og kroppsspråk

kan endres nesten umerkelig for flere av oss som manøvrerer rundt med et synstap.

Behovet for konsentrasjon er så stort at muligens kropp og ansikt strammer seg og

sender ut et feil signal. En avbrytelse i denne konsentrasjonen kan muligens også

føre til at man svarer kort og kanskje irritert.

 

Jeg vet ikke om et slikt dilemma kan løses. Dilemmaet som inneholder ønsket om å

hjelpe på den ene siden, og nødvendigheten av å ha tro på at et funksjonstap ikke

nødvendigvis medfører et hjelpebehov. Jeg vet med meg selv at jeg ønsker at folk

skal spørre. Min unge hjelper skal ikke ståovenfor et dilemma der hun må vurdere

om hun tør å spørre om jeg trenger hjelp.

Derfor oppfordrer jeg alle til å løfte blikket. Se på menneskene rundt deg. Spør

om noen trenger hjelp dersom du tenker tanken. Hvis du blir spørt om du trenger hjelp,

så svar det som er riktig for deg. Svar på en ok måte.Det er riktig å verdsette gode

intensjoner selv om det ikke samsvarer med dine behov.

 

 Til min hjelper vil jeg si takk. Takk for hjelpen, og takk for at du ved din ærlighet

Gjorde meg bevisst på at verden er full av dilemmaer som vi alle må bidra til å løse.

Selvutvikling på Østfoldbanen

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å sette ord på hva jeg føler når jeg står midt oppe

i det.

 Det kan føles som å stå i et vakuum. Følelsen av å bli sugd inn i et rom der

jeg ikke vet hva som venter meg, eller hva utfallet kan bli.

 

 Tre trinn opp og så enten

til venstre eller til høyre. Det knyter seg litt i magen og jeg merker at jeg nesten

holder pusten.

 Konsentrerer meg. Fokuserer og lytter.

 

 Er det noen tegn, lyder eller

signaler jeg kan bruke?

 

 Skal jeg feige ut og bli stående?

 

 Nei, ikke enda en gang.

 

Hvorfor skal jeg nøle? Hva er det som hindrer meg?

 

 

Dette er tanker og fysiske reaksjoner jeg ofte har kjent på. Til tider har de vært

en del av hverdagen min. Helt siden synet mitt ble såpass svekket at jeg ikke lenger

kunne se om det var ledig plass på toget eller på bussen.

 I mange år bodde jeg slik

til at jeg kun tok korte turer med buss, tog og trikk. Dermed var det greit å tenke

at ”nei, jeg kan stå.

 Det er bare en kort tur”. Det var en enkel måte å skyve vekk

sannheten om at jeg rett og slett kviet meg for å finne en plass å sitte.

 Nå som

jeg har flyttet ut på landet har jeg en drøy halvtime på toget for å komme inn til

Oslo. Etter noen dager med selvvalgt ståplass kjente jeg både på kropp og sjel at

det ikke var en langvarig løsning.

 Knær og rygg fikk smerter og slitasje.

 Selvfølelsen

fikk også juling.

 

 Her står jeg. Rehabiliterte Thomas. Han som fikser det meste, tar alle utfordringer på strak arm og gjør det med et selvsikkert smil.

 

 Jeg som til tider så enkelt har snakket om viktigheten av å våge og finne den indre motivasjonen til

å utfordre oss selv når det er situasjoner som er vanskelige.

 

 Her sto jeg altså. Det kunne ikke fortsette slik.

 

 

For meg var første skritt at jeg måtte tenke over hva det er som gjør at jeg ikke

tør å tre inn i vogna, og stille spørsmålet til passasjerene rundt meg;

 ”Unnskyld, er det ledig her?”.

 

 Svaret kom raskt. Hva om ingen svarte? Hva ville jeg gjøre dersom

jeg sto midt blant en gjeng med sittende mennesker og ingen svarte meg? Skulle jeg

da spørre en gang til? Hva ville de i så fall tenke?

 Tanken på at jeg eventuelt måtte

rygge og stille meg tilbake like ved trappa, gjorde at det knøt seg i magen.

 Følelsen

av å ikke ha kontroll er forferdelig.

 

 Så tenkte jeg at kanskje kan jeg la være å

spørre. Bare gå inn og finne en plass.

 Hvor langt inn i vogna skulle jeg da gå før

jeg ga opp?

 Jeg kunne la hendene gli øverst på setene og sette meg der jeg ikke kjente

at det satt noen. Men hva hvis jeg tok feil? Jeg er glad i nye bekjentskap, men det

er trolig få mennesker som ønsker et første møte der jeg enten tar de i ansiktet,

på puppene eller setter meg i fanget deres.

 

 Det så ut til at jeg måtte tilbake til

å be om hjelp. Spørre om det var ledig plass et sted. Stille et spørsmål ut i tomme

luften og satse på at jeg fikk napp.

 

 Jeg bestemte meg for å starte allerede på turen

hjem fra jobb. Det ble derfor et tog tidligere hjem. Da ville jeg unngå store

folkemengder og trengsel på toget når jeg skulle drive med selvutvikling og grensesprengning..

 

Det var med stor iver og glød jeg ruslet nedover perrongen på Nationalteateret litt

før halv tre.

 Dempede samtaler og sus fra ventilasjonen var det første jeg la merke

til. Jeg stilte inn kursen mot den særegene lyden fra ventilasjonsanlegget, og sjekket

hvilket spor toget skulle gå fra. Det var fra spor tre.

Jeg holdt kursen. Dreide mot høyre, og lot stokken gli i korte bevegelser helt til jeg traff det ruglete underlaget i nærheten av perrongkanten.

 Jeg var på riktig vei.

 Jeg fortsatte rett frem til jeg

hørte lyden av ventilasjonen rett over meg. Gikk så om lag 10 meter lenger bort og

stoppet.

 Etter noen turer med toget har jeg lært meg at første vogn stopper ca her.

Nå var det bare å vente. Åtte minutter til toget kom.

 

Slagplanen var klar. Være rask frem til døra. Forsøke å finne ut når folk sluttet

å strømme ut av toget, og være blant de første inn døra.

 Så svinge til venstre, Og inn til setene.

 

 Jeg valgte venstre kun fordi jeg tenkte at jeg måtte ha en klar

plan. Ikke nøle og stoppe for å gjøre et forsøk på å få med meg hvor de fleste andre

passasjerene gikk.

 Jeg skulle til venstre. Uansett hindring.

 

Klokka var 14.41 da jeg hørte toget komme. Rundt meg merket jeg at folk rørte på

seg og gikk nærmere perrongkanten.

 Jeg fulgte etter. Pendlet stokken sakte fra side

til side og fant det taktile underlaget.

 På veien frem støtte jeg bort i et par mennesker, og stokken hang seg fast i et ben eller to, men til slutt var jeg på plass.

 

 Lyden av toget som bremset ned ble sterkere, og jeg registrerte fornøyd at jeg nok var på

riktig sted.

 

 Toget stoppet. Jeg strakk ut en arm, og forsøkt å få hånden frem til

toget. Etter et par skritt fikk jeg tak i en kald og våt overflate. Nesten samtidig

hørte jeg at døren åpnet seg til venstre for meg, og jeg gikk mot lyden.

 Hånden fulgte hele tiden togveggen.

 Jeg gikk helt til ansiktet ble sneiet av en bag.

 

 Foran meg sto det en høy skikkelse. Jeg la forsiktig en hånd på bagen.

 Jeg satset på at han eller hun skulle inn på toget. Hvis det stemte ville jeg på denne måten få en effektiv ledsagning.

 

Personen foran meg tok et par skritt fremover. Jeg hang på.

 Brått vendte bagen mot venstre og så inn til høyre.

 

 Jeg mistet grepet, men snudde også til høyre. Da gled stokken ned mellom perrongen og toget.

 

 Med en hånd lett utstrakt foran meg gikk

jeg mot det jeg trodde var trappa inn til toget. Jeg hadde rett.

 

 Tre trinn opp, og så svingte jeg bestemt mot venstre. Fulgte strømmen av mennesker som ønsket

å finne seg en plass.

 

 Nå var det på tide. Tiden var inne for å ta det store spranget.

Spørre om hjelp. Gjøre meg sårbar.

 Sette i gang en hendelsesrekke jeg ikke visste

hvor ville ende.

 Det høres kanskje i overkant dramatisk ut, men jeg kjente at jeg

ble varm i kroppen og at jeg pustet kun høyt oppe i halsen. Fokuset var stort og

jeg var helt klart preget.

 

 Med et var jeg inne. Høyre hånd skled inntil en seterygg, og jeg stoppet.

 Tok skrittet og åpnet munnen. ”Unnskyld, er det en ledig plass her?».

 

Det føltes som evigheter. Det kom ingen tilbud om plass eller hjelp.

 Trolig var det bare gått noen sekunder, men jeg forsto at mitt spørsmål nok hadde druknet i støyen

fra klær, bagasje og pratsomme passasjerer.

 

 Jeg pustet dypt, og snudde meg litt mot

høyre. Med hånden på den rue seteryggen henvendte jeg meg til de som satt i setene

sine.

 

 ”Unnskyld, er det en ledig plass her?”

 

 Denne gangen hevet jeg stemmen et par

hakk. Med et følte jeg at jeg ble observert. Kartlagt og målt.

 Jeg ser for meg blikket

som ser opp på meg uten å få blikkontakt. Så glir blikket nedover, og da blir den

hvite stokken synlig.

 To sekunder senere reiste en mann seg, mens han med hyggelig

stemme sa ”Ja, du kan sitte her”.

 Jeg ble lettet, men samtidig usikker på hvor ”her”

var. For å være i forkant strakte jeg ut en hånd, og den ble heldigvis møtt av mannens

hånd. Han førte meg mellom det som skulle vise seg å være to seterader med tre

seter i hver. Jeg ålte meg mellom poser og knær, og ble sakte ”plassert ned mellom

to personer.

 Jeg takket for hjelpen og pustet dypt inn. Jeg trengte oksygen.

 

 Sakte, men sikkert kjente jeg at spenningen slapp taket. Muskulaturen i magen og i ansiktet

slappet av, og pulsen roet seg.

 

 Jeg hadde satset og oppnådd det jeg ville. Det hadde

kostet, men der jeg nå satt var det liten tvil om at mestringsfølelsen var stor.

Selv om jeg hadde bedt om hjelp. Eller kanskje nettopp fordi jeg hadde bedt om hjelp?

I ukene som fulgte ble dette gjentatt flere ganger og med stort hell. Ubehaget dukket

opp i det jeg skulle tre inn i togvogna, men jeg ble ikke så preget etter hvert som

jeg fikk positive opplevelser av mestring. Nå som jeg tar toget til faste tider har

jeg også blitt kjent med flere pendler og de hjelper til på ulikt vis. Noen ledsager

meg til en plass og enkelte andre slår seg ned og prater hele veien inn til Oslo

eller hjem til Ås. Det er hyggelig. Andre går diskré bak meg og ledsager meg med

ord og beskrivelser. De få gangene jeg nå ikke uoppfordret får hjelp har jeg likevel

blitt så trygg og kjent på toget at jeg finner meg en plass selv. Teknikken er enkel.

Jeg holder hendene litt ut til sidene og fører fingrene på utsiden av stolryggene.

Der kjenner jeg raskt om det er en arm som stikker ut. Er det ikke det lar jeg hånda

gli opp på toppen av setet før jeg fører den ned på innsiden av seteryggen. Så smetter

jeg raskt ned i setet og smiler tilfreds. Dersom jeg ikke finner ledig plass på de

to-tre første radene koster det meg lite å spørre en av de som sitter rundt meg.

Selvstendighet er visst ikke alltid det samme som å gjøre ting selv.

Jeg er nå tilbake til å tenke at jeg må våge å utfordre meg selv i de situasjonene

hvor jeg føler ubehag og får negative tanker og kroppslige reaksjoner. Hverdagen

er full av små og store utfordringer og situasjoner som må løses for å være selvstendig

og tilfreds som synshemmet og som individ. For meg var det å finne en plass på toget

lenge en umulig barriere som sugde energi ut av kroppen og skapte en negativ balanse

hos meg flere ganger i uka. Nå er det en mye mindre utfordring. Heldigvis har jeg

et par områder til å jobbe med før jeg blir helt perfekt 