Blind vold

På vei til jobben i dag fikk jeg et spørsmål fra en forbipasserende. Han lurte på om jeg var utrygg der jeg gikk rundt blind og forsvarsløs. Jeg svarte ved å gi ham et kort sammendrag av teksten under: De siste månedene har det vært mange oppslag i media om ransbølger i Oslo. Flere aviser har funnet ut at Oslo er Europas mest utrygge by. Ja, til og med New York skal visstnok være tryggere enn lille Oslo. I disse månedene har jeg ved flere anledninger blitt spurt om jeg som blind føler meg utrygg, når jeg ferdes rundt i byen. Samme type spørsmål fikk jeg også før antall ran i hovedstaden vokste til større og større høyder. Hver gang jeg får spørsmålet må jeg både tenke og kjenne etter. Er jeg utrygg? Er jeg trygg? Jeg lander på det samme svaret hver gang. Jeg føler meg trygg i Oslo. Det er ikke alltid jeg føler meg like vel, eller fortrolig med å ferdes i en folksom by med mye støy og aktivitet. Det handler mer om at slike forhold kan skape ekstra praktiske utfordringer, som igjen tapper meg for energi. Jeg er aldri redd for å være i bybildet. Når jeg tenker tilbake i tid, kan jeg heller ikke huske situasjoner der jeg har tenkt at nå kan jeg kanskje bli utsatt for et ransforsøk eller bli et voldsoffer. Den gangen jeg bestemte meg for å flytte fra lille Ås til store Oslo, var det helt klart stemmer i familien min som syntes at det ikke var en god ide. Oslo kan nok fremstå som utrygg for en blind mann. Innenfor dette temaet kan det helt klart være en ulempe, men faktisk også en fordel å være blind. Synstapet kan nok både skape ekstra utrygghet, men også skjerme meg for skumle tanker og påfølgende uro. Det å ikke kunne se, eller se svært lite, gjør meg og andre til et relativt enkelt offer. Jeg ville ikke kunne identifisere en eventuell raner. Ikke ville jeg kunne forsvare meg mot et plutselig slag. Det vil jeg aldri se komme. Det vil heller ikke være mulig for meg å se potensielt farlige situasjoner på avstand. Hvis det er en tilsynelatende skremmende gjeng med folk som står midt i gata, vil jeg gå rett på dem. Jeg vil uvitende rusle inn i mørke bakgater og andre skumle strøk. Jeg vil aldri kunne vite om noen følger etter meg, observerer meg på avstand, eller sakte, men sikkert omringer meg. På den andre siden gjør mitt synstap at jeg ikke kan tenke på at det er slik det er. Dersom jeg skulle være redd for at folk rundt meg muligens vil rane eller skade meg, da kunne jeg nok ikke gåt ut døren. Likevel er det akkurat det jeg gjør. Jeg går ut døren, og beveger meg nesten daglig i Oslo sentrum. Når jeg er ute på farten har jeg nok med å orientere meg. Jeg ser ikke menn med faretruende kroppsspråk. Det er umulig for meg å vurdere et gatebilde som potensielt truende. Det må jeg, og har jeg, akseptert. Ute av syne kan altså virkelig være ute av sinn. Jeg har hatt en tilknytning til Oslo i omlag 15 år nå. I løpet av disse årene kan jeg bare huske tre situasjoner som jeg vil si var både ubehaglige, og til dels farlige. Sommeren 2001 var en aktiv periode for meg. Jeg jobbet mye, og jeg trente mye. Den dagen jeg nå tenker på var jeg på vei gjennom Slottsparken. Klokka var rundt fem på ettermiddagen, og målet mitt var Friskis og Svettis i Vika. Jeg hadde jobbet til kvart på fem, og jeg rakk ikke spise middag. Derfor hadde jeg tatt turen innom baguette-sjappa i Sporveisgata. Der hadde jeg vært innom mange ganger før. Baguettene var gode, store og relativt billige. Det var en uslåelig kombinasjon for en ung mann i farta. Sulten var stor, og jeg hadde pakket opp baguetten allerede mens jeg var på vei ned den ustødige jerntrappen som førte opp til inngangsdøren. Deretter hadde jeg svingt til venstre, og så til venstre igjen. Da var jeg på god vei langs stikkveien ned til Underhaugsveien. Mens stokken lett pendlet foran meg, gikk jeg og småspiste. Kyllingbaguetten var saftig og god. Like ved Pasta Basta bråstoppet jeg. Det var noe ekkelt i baguetten. Et utrolig langt hårstrå!!! Jeg tenkte tilbake til baguette-sjappa. Det var ei dame som hadde solgt meg maten. Æsj! Jeg ble skikkelig irritert, og kastet den nå motbydelige maten i nærmeste søppelkasse. Jeg kjente på punktklokken min, og fant ut at jeg ikke hadde tid til å gå tilbake for å klage. Det hadde nok uansett hatt liten effekt i og med at jeg hadde kastet baguetten i ren affekt. Jeg gikk videre ned Hegdehausveien. Et stykke lenger ned paserte jeg uteserveringen til Peppes Pizza. Det luktet himmelsk, og aktiverte sultfølelsen min til et ekstremt nivå. Irritasjonen bygget seg opp igjen, og pendlingen med stokken ble nesten litt agressiv. Med høyt tempo krysset jeg Parkveien, og gikk inn i Slottsparken. På begge sider av veien der jeg gikk , var det mange folk som hadde slåt seg til for å nyte solstrålene. Været var deilig, men uheldigvis bedret det ikke humøret mitt. Selv om jeg gikk med hvit stokk hadde jeg en del syn igjen. Stokken ble mest brukt for å signalisere for verden rundt at jeg så dårlig. Det var hvertfall bruksområdet på dagtid. Når kvelden kom ble den mer brukt også til praktisk orientering. Med irritasjon boblende i rkroppen gikk jeg ut av Slottsparken noen minutter senere. Jeg kom meg inn på det ujevne fortauet langs Slottsbakken. Hellene var tidvis svært skjeve, og jeg gikk nå rolig for å ikke snuble. På venstre side var det et lavt kjettinggjerde, og på den andre siden av gjerdet var det grønnt og frodig gress. 25-30 meter foran meg så jeg fem skikkelser. De mer eller mindre blokkerte fortauet. Av og til valgte jeg å gå utenfor slike grupper når jeg møtte de på fortauet. Som oftest var årsaken til det at det var vanskelig å passere en hindring som ikke sto i ro. Når jeg nærmet meg så jeg at det var ungdommer. De sto rolig utn tegn til at de skulle flytte seg. Jeg kunne se at de så i min retning, og det så ut til at de snakket sammen. Skulle jeg gå ned fra fortauet og gå forbi? Irritasjonen min fikk nytt drivstoff. Jeg hørte meg selv halvhøyt si at "ikke faen om jeg skal gå rundt". Jeg økte tempoet. Nå var jeg bare omlag fem meter unna. En lav gutt med mørke klær sa noe høyt. Hva var det han sa? "Buuuu-huuuu. Jeg er blind. Det er synd på meg". Samtidig som han sa dette kunne jeg se at han virret med hodet, og med vilje kræsjet bort i en av kompisene sine. Sinnet bølget opp i meg. Jeg gikk rett mot gutten. Slang fra meg stokken, og tok et godt tak under armene hans. Deretter vred jeg ham, og meg, rundt og vippet han over kjettinggjerdet. Han deiset i bakken. Jeg bøyde meg over ham, og strakk ut armen ned mot ham. Pekefingeren min pekte rett i ansiktet hans. Stemmen min dirret i det jeg mer eller mindre ropte til ham... "Du holder KJEFT!!!". Stillhet. Jeg bråsnudde meg. Med en lang bevegelse bøyde jeg meg ned, og plukket opp stokken, samtidig som jeg begynte å gå videre. Adrenealinet mitt kokte og pulsen slo. Først når jeg nærmet meg overgangsfeltet ved Trondheimsveien snudde jeg meg. Ingen fulgte etter. Heldigvis var det ingen som fulgte etter. Guttene hadde vært 15-16 år gamle, og hadde de slått seg sammen hadde jeg fått juling. Det var min feil at det ble en farlig situasjon. Det var min feil, og jeg hadde flaks. Den andre episoden jeg tenker på som skummel, hendte i samme område av byen. Tidspunktet var denne gang rundt midnatt. Jeg hadde vært på besøk på andre siden av byen, og hadde tatt t-banen til Nationalteateret. Det hadde vært en fin og rolig kveld. Humøret mitt var på topp der jeg rolig ruslet opp Hegdehausveien. Det var ganske mørkt, og jeg brukte stokken aktivt for å holde retningen på fortauet. Bilveien til høyre for meg var stille, og det var lite folk på fortauene. Stille var det ikke utenfor Horrigans. selv om dette var før røykeloven hadde det samlet seg masse folk utenfor inngangen. Høylytte samtaler blandet seg med dunkingen fra kjip dancemusic. Fortauet bar mer eller mindre blokkert. Slik var hvertfall synsinntrykket jeg fikk når jeg skimtet oppover gaten. En bevegelig mørk masse sto frem i lyset fra belysningen omkring. Trolig var det utestedets gjester. Igjen måtte jeg stille meg selv spørsmålet om jeg skulle gå rundt? Denne gangen var det ingen irritasjon eller irrasjonell affekt som styrte valget mitt. det var noe like farlig. En form for vridd logikk hadde tatt kontrollen. Hvis jeg hadde sett normalt, ville jeg gått rundt da? I dag tenker jeg at svaret er ja, jeg ville gått rundt. I den perioden av livet mitt var jeg svært opptatt av å normalisere synstapet mitt. Dermed var det viktig for meg å gjøre som jeg trodde jeg ville gjøre hvis jeg fortsatt hadde "vanlig" syn. Altså gikk jeg rett på . Jeg hadde landet på konklusjonen om at selvsagt ville jeg ikke gått rundt. Lukten av røyk, parfyme og sprit traff neseborene mine. Det var veldig mye folk, og jeg klarte ikke finne en åpning i folkemassen som jeg kunne styre mot. Valget mitt ble derfor å pendle aktivt med stokken. Lage litt lyd, og satse på at noen så det. Forhåpentligvis ville noen flytte seg. Ingen så. Hvertfall var det ingen som flyttet seg. Med ett var jeg omfavnet av folkemengden. Ordene "unnskyld, unnskyld" var på repeat i munnen min. Sakte, men sikkert snek jeg meg mellom menneskene. Stokken måtte jeg holde vertikalt for at den ikke skulle bli tråkket på. Det så ut til å gå greit. Det neste minuttet ble skremmende og kaotisk. Jeg gikk rett inn i en rygg. Det var ikke hardt, men hardt nok til at jeg også dunket litt i bakhodet til personen foran meg. Det var nok ikke vond for noen av oss, men panne mot bakhode legges merke til. Før jeg visste ordet av det lå stokken min på bakken. Den hadde blitt slått ut av hånden min. Jeg kjente nå to hender rundt halsen. Hendene var koblet til en fyr som frådet mot meg. Mannen var hissig. Jeg reagerte instinktivt. Jeg plasserte håndflatene mine på brystkassen hans. Høyrehånden skled litt på det glatte stoffet i dressjakken hans.. Jeg satte høyrefoten litt bak den venstre, og lente meg litt bakover. Deretterdyttet jeg fra. Jeg har aldri vært spesielt sterk, men akkurat benkpress hadde jeg trent en del. Effekten vav presset var god. Hendene slapp halsen min, og fyren føyk inn i folkemengden rundt. Samtidig som han ble kastet vekk, forsvant han også ut av syne for meg. Altså visste jeg ikke hvor han var. Pulsen min hamret i halsen. Jeg forberedte meg på det verste. Kom det et slag? Jeg rakk ikke tenke noe mer før jeg hørte noen rope. «Vent! Han er blind!». Så ble det stille. Jeg følte hundre øyne stirre på meg, og alt jeg hørte var refrenget til enmiddelmådig låt fra Madonna. Jeg nølte litt før jeg bøyde meg ned for å finne stokken. Den bar borte. Hånden min famlet rundt på fortauet, mens jeg samtidig holdt fokus på folkemengden rundt meg. Lavt hørte jeg noen si «Her», og så fikk jeg stokken i hånden min. Sakte reiste jeg meg. Uten et ord fortsatte jeg opp Hegdehausveien. Jeg var skjelven. Hjerteslagene roet seg ikke før jeg gikk inn i Sporveisgaten. Følelsen av at det hadde vært nære på noe tragisk var stor. Han kunne ha slått, han kunne hatt kniv, men også denne gangen gikk det bra. Den siste hendelsen jeg har i tankene, var trolig ikke farlig. Jeg tror hvertfall ikke at den var det. Likevel følte jeg meg svært urolig for at noe kunne komme til å skje. Det var en varm maidag. Jeg gikk rolig, men målrettet opp Karl Johan. Jeg skulle på jobb. Selv om jeg gikk behersket opp gaten, var det et yrende liv av tanker og kroppslige reaksjoner inne i meg. Bak meg gikk nemlig en høylytt, og trolig rusa, mann. Han ropte skjellsord etter meg, og oppførte seg truende. Turen opp Karl Johan hadde først fortonet seg som normalt. Jeg hadde gått av bussen på Jernbanetorget. Gatene var relativt tomme. Det var nok ikke unaturlig, i og med at klokka bare var ti på sju på morgenen. Som vanlig på denne tiden av døgnet var jeg trøtt. Jeg hadde mer enn nok med å holde fokuset oppe, og orientere meg effektivt på denne etappen frem til jobb. Slik jeg husker det hadde jeg så vidt passert uteserveringen til Peppes Pizza da jeg hørte ham første gang. «Er du blind?» Hverken tonefallet eller dialekten hans lar seg gjengi i tekst. Jeg ble urolig bare ved å høre ordene han ytret. Stemmen kom fra et sted like bak meg og til venstre. Enten hadde jeg passert ham, eller så hadde han kanskje startet å gå i det han så meg gå forbi. «Er du blind?», gjentok han med høynet stemme. Mens jeg fortsatt gikk fremover, snudde jeg mot lyden, og svarte bekreftende. Han fortsate å følge etter meg. Av en eller annen grunn hadde han et behov for å skjelle meg ut. Ordene han brukte egner seg ikke på trykk, så jeg skal ikke gjengi de. Det var likevel ikke ordene, men kraften i budskapet som traff noe i meg. I det jeg gikk forbi Burger King på min venstre side, ble begeret mitt fyllt opp. Da sa han noe som trigget sterke følelser hos meg. «Stakkars blinde faen!». Reaksjonen jeg fikk var et kokende sinne. Jeg hadde mest lyst til å stoppe. Stoppe opp og snu meg mot ham. Konfrontere ham slik machomenn gjør. I motsetning til de tidligere situasjonene brukte jeg et par sekunder ekstra på å tenke. Hva ville jeg oppnå ved å stoppe? Hva skulle jeg si, og hva skulle jeg gjøre? Hva ville han eventuelt gjøre hvis jeg tok til motmæle? Jeg fikk ingen gode svar på mine spørsmål. Dermed gikk jeg bare videre. Taktikken min var å holde et jevnt tempo opp bakken vi nå var i bunnen av. Jeg nektet å løpe, men vurderte det slik at jeg kunne gå fra ham, og samtidig beholde verdigheten. Det gikk fint. Han holdt ikke følge opp bakken. Snart var jeg på toppen, krysset gaten, og gikk til høyre mot Stotorget. Denne gangen var det mer fornuft enn flaks som hindret en farlig situasjon. I løpet av mine snaut 15 år med daglig besøk, i det som nå er Europas farligste by, har jeg kunne vært involvert i disse tre hendelsene. To av hendelsene gikk jeg mer eller mindre inn i selv. Den siste kunne jeg enkelt løst raskt ved å øke tempoet mitt. Staheten hindret meg i det. Så svaret er nei. Jeg er ikke redd, og jeg føler meg ikke utrygg. Det skyldes nok at jeg ikke føler at jeg har hatt grunn til å skulle kjenne på slike tanker. Det viktigste er nok likevel at jeg ikke kan tillate meg å tenke på eventuelle farlige situasjoner som kan oppstå. Hvis jeg gjør det, vil jeg da tørre å gå ut min egen inngangsdør…? Jeg var nemlig ikke helt alene på min ferd opp byens paradegate.