Et smell med flere dimensjoner

I det jeg har kommet meg ned de få trappetrinnene hører jeg skrittene. Samtidig som jeg bruker stokken for å orientere meg registerer jeg at støyen fra den raske gangen blir kraftigere. Med ett smeller jeg inn i en kropp. Den varme massen flytter seg et par skritt bakover som en følge av min fart og tyngde. Jeg stopper opp. Forundret, men ikke irritert. Det vil si, jeg ble ikke irritert før jeg forsto hva som hadde skjedd. En halvveis bekjent hadde med vilje plassert seg i veien for meg. Det ble en klein situasjon som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle håndtere. Det fremprovoserte kræsjet var åpenbart et forsøk på humor. Jeg klistret på meg et smil i det jeg fortsatte ferden bortover gangveien. Noen setninger lirte jeg også av meg.De sa noe om at han burde være forsiktig, jeg kunne jo ha slått ham ned. Mest spøk, litt alvor. Trolig var det hele et utslag av vedkommedes usikkerhet i forhold til mitt synstap. Jeg bruker mye humor, og muligens har jeg gitt inntrykk av at et slikt stunt vil være innenfor mine grenser. Det var det ikke. Det tror jeg også ble veldig klart av hele mitt kroppsspråk. Det jeg skulle gjort var nok å stoppe opp. Ta samtalen. Forklare, og få en forklaring. Valget mitt ble derimot å glatte over. LA DET GÅ. Fortsette som om ingenting hadde skjedd. Er det min ambivalens forbundet til mitt eget synstap som nok en gang slår inn? Jeg vil ikke at mitt synstap skal være noe negativt, eller belastende i høyere grad enn nødvendig. Hverken formeg selv, min familie, og ei heller ikke for mennesker rundt meg. Er valget om å ikke konfrontere min menneskelige sperring et valg tatt av feighet, eller skyldes det at jeg ikke vil gjøre ham forlegen? Kanskje frykter jeg at det å eskalere situasjonen vil trekke fokuset i større grad på mitt synstap, mens jeg vil at jeg skal ses på som en av de mange hardt arbeidende pendleren med hovedidentitet som familiefar? Har jeg lagt til meg en vane der jeg er opptatt av å være smilende, høflig og forståelsesfull? Og er disse egenskapene blitt så store deler av meg at jeg ikke kan si fra når jeg blir irritert fordi noen tråkker over mine egne grenser? Dette er relativt store spørsmål som ble utløst av en enkelt episode. Spørsmålene har nok uansett en sentral plass i et hvert menneskes liv. Hvordan tilpasser eg/vi oss for å bli en smidig del av samfunnet rundt? Jeg har ikke svaret. Tankene har jeg, men ingen svar. Tankene tar jeg med meg videre. Lærdommen for alle som vurderer et tilsvarende stunt må vel være, se opp for blinde menn i fart. Dere vet aldri når det smeller.

Millimeter

En kjent norsk musiker sang om at av og til er en millimeter nok. Jeg forstår hva hun mener. Hvertfall hvis vi kan øke det til en centimeter…. I ettermiddagsrushet snirklet jeg meg nedover Universitetsgaten. På vei hjem. Sola varmet ansikt og de bare armene. Fortauet var som vanlig full av mennesker, vogner, skilt og andre hindringer jeg ikke helt vet hva er. Jeg holdt min normale, og relativt høye, gangfart. Midt i en forbikjøring av noen tyske turister kjente jeg det…. Forbikjøringen krevde at jeg tok noen skritt til høyre ut mot fortauskanten. Smerten gjorde at jeg skvatt, stoppet og bannet høyt. Langs fortauskanten hadde det blitt plassert et skilt. Jeg hadde truffet nedre del av skiltet. Den spisse kanten hadde rispet en lang rift i pannen min. Kun en smertefull risping, men ingen kutt. Hadde jeg vært en centimeter høyere hadde nok riftet blitt til et blodig kutt. Dersom jeg hadde vært nærmere to centimeter høyere hadde nok spissen på skiltet borret seg inn i huden. Konsekvensen av det liker jeg ikke å tenke på…. Det er ikke første gang noe slikt har skjedd, og det kommer nok til å skje flere ganger. Selv om det ikke er ofte jeg skader meg, er det nok kun tilfeldigheter og flaks som bidrar til det. Til stadighet fornemmer jeg at jeg har gått akkurat forbi en åpen bildør eller stolpe, og jevnlig merker jeg at jeg med liten margin har gått under markiser, stilaser og lave vegghengte skilt. Selv om noen centimeter til hadde gjort min BMI litt bedre, så er jeg glad jeg ikke er høyere. Synshemmede over 180 cemtimeter burde nok ikke tillates å ferdes ute. Hvertfall ikke uten hjelm… Så en millimeter kan være nok. En centimeter kan virkelig være mer enn nok.

Påminnelsen.

Kjenner du følelsen? Følelsen som kommer av å haste ned til toget en tidlig mandag…. Tankene suser rundt i hodet, mens kroppen blir stadig varmere av rask gange og kompliserte tanker…. Kjenner du følelsen? Følelsen som følger av å være ukonsentrert og lite til stede i verden rundt deg…. Slik var min start på dagen. Disse følelsene dundret rundt i kroppen, og de fikk med ett selskap… Følelsen av forbauselse og redsel skyldte gjennom hode og kropp i det jeg tråkker utenfor kanten…… Jeg husker at jeg tenkte «Hvilken kant er dette?»…. Jeg var ikke lenge i luften… Mitt frie fall var ikke av det lengste… Jeg slo meg ikke nevneverdig…. Hvertfall ikke fysisk. Med en lett skjelving i kroppen registrerte jeg følgende… Jeg sto med et kne i bakken.. Fuglene sang rundt meg, og vinden rusket tak i min tynne jakke.. Jeg hadde glemt å svinge til høyre. I min tilstand av stress og manglende fokus på der jeg fysisk var, hadde jeg satt på en retningsvill autopilot. Det førte meg utenfor en 10 centimeter høy kant ned til parkeringsplassen. Følelsen det ga meg i det jeg tråkket utenfor gjenspeilet nok heller et fall på to meter, men jeg hadde flaks. Nok en gang ble jeg påminnet om at jeg faktisk ikke ser. Selv om jeg er godt kjent, og manøvrerer meg raskt og effektivt, så må jeg følge med. Mitt fokus må være på hver eneste kommende meter, hver enkelt sving, og på hver nærliggende kant. Dette var en god vekker på en mandags morgen. Lev i nuet og ha fokus der jeg er. Beskjed mottatt!