fredag 2. mai 2014

Kalde fakta

Jeg er blind. Det er ingen hemmelighet. De som kjenner meg vet det. De som kjenner navnet mitt vet nok også at jeg er blind. I 13 år har jeg sett så lite at jeg har gått inn under kriteriene for å få innvilgett førerhund.Det betyr at jeg lenge har sett svært dårlig. Jeg aksepterer at jeg er blind. Jeg lever med det. Faktisk vil jeg gå så langt å si at jeg lever godt med mitt synstap. Vel, stort sett lever jeg godt med det. I dag opplevde jeg at min tilsynelatende urokkelige selvfølelse nok en gang ble rokket ved. I dag ble jeg en av mange. I dag følte jeg meg litt liten. I dag fikk jeg bekreftet at jeg er blind. Det gjorde noe med meg. Det har tatt meg omtrent to år å komme til avgjørelsen om at jeg ønsker meg en ny førerhund. Det er også omtrent to år siden jeg pensjonerte min første lille hjelper. Avgjørelsen måtte følges opp med en søknad, og søknaden må underbygges med dokumentasjon. Blant det jeg nå må dokumentere er at jeg ser så dårlig at jeg innfrir kravene til å innvilges dette fantastiske hjelpemiddelet. En slik bekreftelse måtte jeg også ha for 13 år siden da jeg for første gang søkte om førerhund. Synet mitt har på ingen måte blitt bedre siden år 2000. Det har blitt mye dårligere. Likevel må søknaden dokumentere at jeg er sterkt synshemmet. Jeg blir både lattermild og oppgitt på samme tid når jeg tenker på tiden, pengene og ressursbruken som følger med fordi en blind mann må dokumentere at han fortsatt er blind. Likevel er det slik det er. Jeg fikk relativt raskt time hos øyelege, etter å ha blitt henvist av fastlegen min i forrige uke. Jeg har kun vært hos en øyelege siden jeg ble sterkt svaksynt, og etterhvert blind. Det var derfor naturlig for meg å ta turen til samme øyelegesenter denne gangen. En annen vesentlig årsak til at jeg valgte samme sted var at jeg til dels er kjent der. Det hjelper når jeg skal manøvrere meg rundt alene. For å spare tid tok jeg en taxi fra jobb, og det tok ikke mange minuttene før jeg gikk ut av drosjen. Det er både fasinerende og urovekkende at et så stort øyelegesenter har så lite fokus på universell utforming. I det minste skulle jeg tro at de tenkte på at kundegruppen ser dårlig. Min tanke ville da vært at de hadde fokus på godt lys og tydelige kontraster. Kanskje også en ledelinje, syntetisk tale i heisen, og muligens punktskrift på heisknappene. Det har de tidligere ikke vært gode på. Det skulle vise seg at det var de heller ikke nå. Heldigvis var min sjåfør en hyggelig og hjelpsom fyr. Når jeg spurte hvor trappen inn til bygget var, var han med en gang på tilbudssiden.Trengte jeg hjelp til å finne frem? Helt sikker kunne jeg ikke være, men tiltroen til et særdeles tilgjenglig bygg var ikke til stede. Altså takket jeg ja. Dermed tok han meg i armen. Mer nøyaktig, så tok han tak rundt håndleddet mitt. Rolig, men bestemt trakk han min 85 kilo tunge kropp opp trinnene. Det gikk sakte, og han telte trinnene med urolig stemme. Trolig var han urolig for at jeg skulle falle. Den spesielle, men ikke uvanlige, ledsagerteknikken fortsatte når vi var på toppen av trappen. I et lite øyeblikk måtte jeg smile. Det føltes som om jeg var et lite barn som bestemt ble fulgt av sin mor eller far fordi jeg ikke hadde hørt etter. Det var litt merkelig, men forbausende lite ubehagelig å bli ledet slik. Det har nok sammenheng med at jeg ikke kunne høre noen stemmer rundt meg, og fordi ikke mange kunne observere denne pussige polinesen lot jeg det gå. Med ett var vi inne i et stort rom, og føttene mine merket overgangen fra glatte fliser til gulvteppe. Det fulgte vi noen få meter. Så stanset vi brått og en dør ble åpnet. I det døren ble åpnet dyttet han meg forsiktig på plass inn i heisen. Jeg hørte at han bekreftende sa at jeg skulle til femte etasje. han trykket på knappen. Jeg takket for hjelpen, og døren gled igjen. Sekundet senere beveget heisen seg opp over. Knirkende og sakte. Som for å konstantere det opplagte, lot jeg fingrene gli over etasjeknappene. Ingen punktskrift. Heisen stoppet. Jeg hørte at døren gled opp, men oppfattet at lyden kom fra et sted bak meg. Derfor snudde jeg meg, og strakk ut hånden for å finne dørkarmen. der var det bare en vegg. Hadde jeg hørt feil? Litt stresset snudde jeg meg raskt rundt, strakk ut hånden og tok et skritt frem. Stengt. Nå gikk jeg fra litt stresset til veldig stresset. Hvordan skulle jeg komme meg ut? Hvis heisen nå startet igjen ville jeg ikke vite hvilken etasje jeg havnet i. selvsagt kunne jeg bare spørre de som hadde tilkallt heisen, men en slik rasjonell tanke fikk ikke plass i en hektisk hjerne. Et klikk bak meg. Deretter en rolig stemme. "Du skal ut denne veien"». Nesten momentant kjente jeg kroppen slappe av, og jeg smilte skjevt. Smilte og mumlet halvhøyt en forklaring. En helt klart unødvendig forklaring. Trolig trengte den vennlige stemmen ingen bakgrunn for hvorfor jeg surret rundt i en stillestående heis. Han så helt klart den hvite stokken. Årsaken til fomlingen var nok åpenbar. Likevel følte jeg et behov for å si noe om det. Jeg ristet av meg flauheten og gikk ut av heisen. Min reddende engel steg inn, og heisen startet raskt sin ferd ned igjen. Hånden min gled over den kalde og rue betongveggen. Først til høyre, og så tilbake til venstre. hvor var døren? Fingertuppene traff kjølig metall, og automatisk fulgte hånden metallet nedover. Jeg husket riktig. Dørhåndtaket var på høyre side. Jeg åpnet forsiktig døren og steg med to korte skritt inn i rommet. Det første jeg la merke til var noen kraftige taklys. Deretter fokuserte jeg på lydbilddet.Rolig. Dempede stemmer et stykke unna. Summing fra det som nok var ventilasjonsanlegget. Skrått til høyre for meg hørte jeg to kvinner som pratet rolig sammen. Det vil si den ene stemmen hørtes ut som en voksen kvinne. Den andre minnet meg mer om ei av jentene som var innom på Halloween og var på godisjakt. med andre ord hørtes hun veldig ung ut. Det tok ikke lang tid før den voksne stemmen henvendte seg til meg og sa at resepsjonen var der hun satt. Jeg vendte meg mot stemmen og gikk nærmere. Stokken traff det som viste seg å være resepsjonen. På oppfordring oppga jeg mitt navn, og navnet til øyelegenn som skulle kikke på meg. Timen ble funnet, og jeg fikk vite at jeg skulle undersøkes og tas bilde av før jeg kom inn til legen. Det vil si, øynene skulle undersøkes og tas bilde av. Første stopp var en form for screening. Maskinen husket jeg fra forrige besøk, og den hadde ikke endret plassering. Den sto fortsatt ved enden av resepsjonsdisken.Jeg tok stokken i høyre hånd og lot venstre hånd følge disken. Det var bare noen meter frem. Hånden traff screeningmaskinen med et lett dunk og jeg stoppet. Korte instruksjoner fulgte fra den voksne stemmen og fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Stolen sto rett frem. Haken skulle plasseres på platen. Øynene skulle se frem. Den siste delen er vanskelig å få til, og det er noe jeg misliker. Etterhvert som synet mitt har blitt dårligere, og nå nesten er helt borte, har øynene startet sitt eget regime. Jeg har ikke lenger kontroll på hvor de kikker. Høyre? Venstre? Opp? Ned? Det er ganske ubehaglig å skulle forsøke å se frem når jeg vet at øynene vandrer. En ting er i det daglige. Da tenker jeg lite på det. I denne situasjonen visste jeg at hun bak disken hadde fokus på mitt manglende fokus med øynene. Jeg følte meg rar. Følelsen av annerledeshet boblet opp i magen. Den rakk å ta seg en tur opp i nakken også før jeg tok til fornuft. Dette var jobben hennes. Hun så øyne i alle forfatninger hele dagen. Uansett var det lite å gjøre med hvordan øynene mine oppførte seg. Det har jeg egentlig akseptert. Så er det det med aksept. Den er for meg skiftende i styrke fra situasjon til situasjon. Etter et par minutter fikk maskinen det den ville. Som belønning fikk jeg sviende øyedråper Dryppet i begge øynene. Det var et slags vorspiel til fotograferingen av netthinnen. Det er et effektivt øyelegesenter,og med en rask bevegelse var jeg på beina igjen. På vei til neste stopp. Samlebåndet var velsmurt, og sekunder senere satt jeg plassert på venterommet. Turen fra stol til stol var ikke lang. Bare 10-15 meter. Likevel var den innholdsrik. I det jeg hadde reist meg fra stolen forberedte jeg meg på en mulig flau situasjon. Det var helt klart at jeg ville trenge ledsaging frem til venterommet. For kort tid siden hadde jeg latt meg lede etter håndleddet fra drosjen til heisen. Rundt meg var det nå trolig flere mennesker som kunne observere meg. Derfor trengte jeg en viss verdighet. I dette tilfellet betyr det at jeg ville at ledsagingen skulle se bra ut og følge boka. Sakte og forsiktig løftet jeg min venstre hånd slik at den var i litt under 90 graders vinkel. Forsiktigheten er basert på uheldige erfaringer. Jeg vet sjelden hvor høy personen som skal ledsage meg er. Lite vet jeg om i hvilken vinkel han eller hun står i. Det kan også være kinkig å beregne avstanden mellom oss. Selv om de fleste som skal ledsage en blind person nok vil ha forståelse for at det skjer, er det likevel kleint å komme bort i rompe, pupper, lår eller enda mer intime områder. Denne gangen var min bekymring unødvendig. Nesten momentant traff fingerspissene albuen hennes Jeg tok et lett tak og omtrent samtidig beveget hun på seg. I det fingrene mine tok rundt hennes overarm registrerte jeg to ting. For det første merket jeg at huden hennes vkjentes veldig varm ut. Så trolig var jeg ganske kald på hendene. Det likte jeg dårlig. Jeg vil gjerne at det skal oppleves mest mulig ok for den som ledsager meg. En ting er å dra rundt på meg, men i tillegg må hun tolerere mine iskalde fingre. Jeg vet at det kan høres ut som en liten detalj, men for meg er det en skjørhet knyttet til om en ledsagningssituasjon oppleves greit eller ei. Det andre jeg la merke til var vinkelen på armen som jeg holdt i. Det fremsto som klart for meg at hun var vant til å ledsage, men det var også tydelig at hun ikke hadde terpet på detaljene. Overarmen sto ganske langt ut fra kroppen, og underarmen pekte fremover. Hun beveget kroppen uanstrengt, mens hennes høyre arm var stiv. det er ganske vanlig for ufaglærte. Hun manøvrerte meg bort til stolen, og nok en gang kom det korte, men presise beskjeder som gjorde at jeg uten problemer fant stolsetet. Så var hun borte. Etter noen få minutter var jeg i gang med en tankerekke om hvor meningsløst det var at jeg satt der og brukte tid på å få bekreftet noe som er opplagt. Før jeg rakk å frustrere meg i særlig stor grad hørte jeg den unge stemmen. Lydløst hadde hun nærmet seg meg, og nå sa hun navnet mitt. Mer presist er det vel at hun sa navnet jeg brukte første gang jeg var der for 13 år siden. Altså vasket de ikke sine registere mot Folkeregisteret. En nerdete og unødvendig kunnskap, men slike automatiske assosiasjoner lar seg ikke så lett kontrollere. Jeg snudde meg litt i stolen, vinklet hodet opp mot stemmen og smilte.Hun var litt mer forsiktig enn den voksne stemmen, men beskjeden var likevel klar. Det var hun som skulle ta bildene, og nå var det min tur. I en rolig bevegelse reiste jeg meg, samtidig som jeg gjentok øvelsen med hånden.Sakte opp, og fokus på å unngå pinlige kræsj. Også denne gangen ble jeg møtt med en albue som var på tilbudssiden. Herlig! Hendene mine hadde fått tilbake varmen, så nå føltes det helt greit å ta tak rundt nedre del av hennes overarm. En særdeles tynn overarm som sto i stil med den unge stemmen. Teknikken hennes var den samme som den voksne kollegaen hadde benyttet. Albuen vinklet ut fra kroppen, og hun holdt hånden sin fremover. Stivt, og litt angstrengt kroppsstilling. Hun hadde helt klart fått samme opplæring som den voksne stemmen, men det var også påfallende at det gikk vesentlig saktere. Hun var nok hakket mer uerfaren, og dermed også en smule usikker. Farten ble ytterligere senket i det vi skulle trå over en dørkarm som trolig var 2 centimeter høy. Etter å ha ruslet rundt i Jotunheimen på fottur, er ikke dørkarmer det jeg frykter mest av hindringer. Det kunne selvsagt ikke hun vite. Det hadde sikkert vært greit om jeg hadde sagt fra, men det følte jeg ikke for der og da. Vi økte tempoet et lite knepp, og etter noen meter endret underlaget seg. Fra glatte fliser tråkket jeg nå på et tykt teppe. En tykk matte er kanskje en mer dekkende beskrivelse. Jeg hadde merket denne samme matten ved resepsjonen, så kanskje var vi i ferd med å passere den nå? Det rakk jeg ikke bekrefte eller avkrefte. Etter noen skritt til var vi på flisene igjen. Akustikken i rommet ble endret. Rommet åpnet seg. Romfølelsen gikk fra tett og dempet til luftig og klar. Det ble tydelig av lydbildet jeg fanget opp. Trolig var det enda et venterom på min venstre side. Jeg kunne høre flere stemmer i gang med rolige samtaler. Jeg hørte også en dør som åpnet seg på min høyre side. Det hørtes ut som døren jeg hadde gått inn for 15 minutter siden. Den unge stemmen gjorde meg oppmerksom på nok en truende dørkarm, og vi senket farten. Vi steg inn i et ganske lite rom. Det var hvertfall følelsen jeg fikk. Det var tett luft, og lyden var dempet. Automatisk kikket jeg meg rundt for å se om det var noe jeg kunne fange opp. Lyset i taket var skarpt og litt plagsomt. Blendet meg nesten. Til venstre for meg skimtet jeg noe mørkt som var formet som en vinkel. Synsinntrykket mitt, godt hjulpet av fri tolkning, bestemte seg for at det var et skrivebord. Skrått til høyre skimtet jeg noe stort. Hva det var, og hvor stort det egentlig var, ante jeg ikke. Det var visst dit jeg skulle for det var den veien jeg ble ledet. Foran den uformelige haugen sto det noe mørkt som var mye lavere enn kolossen. Jeg tippet at det var en stol, og jeg fikk rett. Det ble litt fomling med hendene før jeg fant stolryggen. Når det var gjort satt jeg meg ned. Brettet stokken og vendte kroppen og ansiktet mot der jeg antok at hun sto. Jeg bommet med omlag en meter, og sakte vendte jeg ansiktet mitt mot der lyden av stemmen kom fra. Jeg fikk vite at hun nå skulle ta bilder av netthinnen. bildene skulle øyelegen vurdere for å se på utviklingen av synstapet mitt. Greit nok. Neste skritt var å plassere mitt venstre øye foran et lite hull i den store boksen jeg nå satt klint inntil. Stolen jeg var plassert i var så lav at jeg måtte virkelig strekke hals for å nå opp. Til slutt var jeg der, og øyet mitt skimtet lys inne i boksen. Et skarpt lys som føltes ubehaglig for øyet. Nå begynte noen interessante minutter. Meningen var nemlig at øyet mitt skulle kikke rett på et punkt der inne. Dette var nødvendig for at maskinen skulle få tatt et godt fotografi.. Som befalt presset jeg ansiktet inn mot maskinen slik at øyet kom lengst mulig inn i det lille hullet. Det ble stille i rommet. Veldig stille. Deretter en kort setning fra den unge stemmen. Hun lurte på om jeg kunne holde øyet i ro. Ubehaget steg opp i kroppen. Det startet som så mange ganger før i magen og stormet opp til nakken, og satte seg så i hele hodet. Jeg ble varm i ansiktet, og kroppen stivnet til. Hun satt nå og så på øyet mitt som trolig virret forvirret rundt på skjermen hennes. Annerledesheten sto for meg som en diger elefant i rommet. Den var der, men det ble ikke sagt noe. Grunnen til at det ikke ble sagt noe om annerledeshet er nok at for henne var det trolig ikke første gang hun så noe slikt. For meg handlet det om at jeg ikke visste helt hva jeg skulle si om det. Jeg visste jo at øyet mitt vandret, men det tenker jeg som nevnt lite på. Jeg trakk pusten, og sa at etter at synet mitt var blitt så dårlig som det var nå har jeg ikke helt kontroll på hvor det ser. Spesielt ikke når det er sterkt lys. Da orienterer det seg rundt etter eget velbefinnende. Jeg merket at hun la hånden på hodet mitt. En liten hånd. Det var kansje ikke så rart at den var liten, med tanke på den tynne armen jeg hadde holdt i for kort stund siden. Jeg merket at jeg smilte. Smilet hadde kommet som et resultat av en kjapp assosiasjon. Den unge stemmen, og den trolig lille og tynne kroppen, tilhørte kanskje ikke ei ung jente. Kanskje var det heller Linni Meister som hadde startet i ny jobb? Jeg har aldri sett Linni Meister, men jeg har blitt fortalt subjektive beskrivelser av hennes utseende. Beskrivelsene sto i stil med det jeg hadde hørt og kjent av min hyggelige ledsager. Smilet mitt ble mindre når hun fortalte at hun ikke var så flink med dette aparatet, men at hun skulle forsøke å styre hodet mitt på plass slik at bildet kunne tas. Jeg sa at det måtte hun bare gjøre. Dermed dro hun litt, dyttet litt, nølte litt og holdt meg til slutt fast. Et par klikk kunne høres borte ved tastaturet, og så var bildene tatt. Igjen ble det stille i rommet. Linni satt sikkert og vurderte resultatet av fotograferingen. Nølende sa hun at hun ikke var sikker på om det var godt nok det hun hadde gjort. Hun ville høre med en kollega. Med raske og lette skritt marsjerte hun over gulvet, åpnet døren og ble borte. Jeg satt igjen med hodet trykket inn mot den digre maskinen. I lett frykt for at jeg skulle gjøre noe galt ble jeg sittende slik uten å røre på meg. Jeg hørte noen stemmer som nærmet seg, og like etter hørtes skritt. Trolig hadde de gått over matten ved resepsjonen. Linni og den voksne stemmen kom inn i rommet. Umiddelbart tok den voksne stemmen kommandoen. Hun kikket på bildene. Taushet. Så gikk hun mot meg, la hånden på bakhodet mitt og dyttet lett mot venstre. Hun ba meg se rett frem. Jeg gjentok min forklaring, og hun dyttet videre. Det ble flere runder med manøvrering før Linni fikk beskjed om å ta bilder. Det var en merkelig følelse å sitte der. Både følte jeg meg litt mislykket som ikke engang klarte å se rett frem. Det var heller ikke fritt for at jeg følte at jeg satt på utstilling. Det var lite igjen av en vanligvis selvsikker Thomas. Her var jeg tilsynelatende kun et øye. Ikke minst var jeg kun et øye som i tillegg ikke fungerte. Jeg var ødelagt. Heldigvis gikk det bedre med høyre øye. Jeg ser ikke noe særlig mer på det, men motorisk sett så har det fortsatt bedre funksjon. Jeg opplever at jeg stort sett kan styre det dit jeg vil. Den voksne stemmen hadde forlatt Linni og meg, og jeg hadde reist meg. I det hun fortalte at jeg nå skulle sitte og vente på øyelegen, tok jeg opp stokken og brettet den ut igjen. Linni stillte seg opp foran meg og jeg hektet meg på overarmen hennes. Jeg var nesten utmattet. Det hadde tatt på å ta bilder. Det var nok både energitappende å forsøke og styre øynene, samtidig som det mentalt sett var tungt å få en følelse av å være ødelagt. Det var derfor helt greit at det gikk sakte.Farten var rolig over dørstokken, og det var også et lavt tempo over flisene, over teppet og tilbake på flisene. Det hadde kommet mange andre pasienter. Det preget lydbildet, og nå hørte jeg folk over alt. En ny dørstokk ble forsert og jeg tror vi var tilbake i rommet der jeg hadde blitt hentet. Det var noe med akustikken der inne, kombinert med et glorete taklys som ga meg den følelsen. Vi gikk videre inn i lokalet. Det var smalt, og jeg merket veggene på begge sider av meg. Selv om jeg ikke hørte noen som snakket fikk jeg også med meg at det satt mennesker på mange av stolene vi passerte. Jeg hørte pust, bevegelser og musikk fra øretelefoner. Kroppslukt og parfyme fyllte også de trange gangene. Kneet mitt strøyk bort i et par andre knær i det vi svingte mot høyre. Jeg var med andre ord langt fra alene her. Linni senket farten ytterligere og informerte meg om at øyelegens kontor nå var til venstre for meg. Jeg kikket i den retningen og ble positivt overrasket. Døren var mørk, og utgjorde en god kontrast til den lyse veggen. Det samme gjaldt rekken me stoler som var på min høyre side. Mørke stoler mot lys vegg. Jeg slapp armen hennes og strakk hånden min fremover. Den traff en plakat av noe slag. Fingrene mine gled nedover plakaten og traff en ruere flate. Muligens murvegg.Like etter fant fingrene mine toppen på stolryggen, og jeg orienterte meg i forhold til den. Et par sekunder senere satt jeg tryggtt på plass. Jeg takket for hjelpen mens Linni lente seg forbi meg og la noe i en hylle. Jeg gikk ut i fra at det var bildene mine. Hun ønsket meg lykke til og forsvant i den retningen vi hadde kommet fra. Jeg tok opp telefonen og hørte hvor mye klokken var. Det var et kvarter til jeg hadde time. Jeg pustet ut og nærmest sank på plass i stolen. Det var så rart å sitte der. I løpet av en kort halvtime følte jeg at jeg hadde vært gjennom så mye. I dagliglivet tenker jeg ikke så ofte på at jeg ikke ser. Hverdagen min er på mange områder tilpasset synstapet, og det aller meste fungerer bra. Her jeg nå satt var alt annet enn synstapet mitt uinteressant. Alt det jeg får til, og alt det jeg er verdt, var som visket bort. Igjen satt kun et par øyne uten funksjon og praktisk verdi. screeningen og fotograferingen hadde vært objektive målinger på en del av mine muligheter til å fungere som menneske. Målingene hadde gitt meg strykkarakter, og det var tungt å svelge. Selv om det var opplagt fra før. Lite visste jeg at jeg skulle få denne opplagte sannheten ytterligere presisert og understreket. Det ble min tur. To minutter over avtalt tid, men slikt godtar jeg uten å blunke. Nå var jeg uansett mest interessert i å få hele dette opplegget overstått. Det var en gjenkjennelse i stemmen hennes da øyelegen sa navnet mitt, samtidig som hun kikket ned på meg. Jeg brettet ut stokken mens jeg reiste meg. Høyre hånd strakk jeg frem for å hilse.Øyelegen tok hånden min og ga meg et fast og varmt håndtrykk. Med stor ro i stemmen sa hun at hun alltid lurte på om blinde hadde en favoritt side å ledsages på. Jeg svarte med et lite smil, og en liten risting på hodet. For meg spillte det liten rolle. Hun dultet sin høyre albue mot min venstre hånd og jeg tok tak. I motsetning til den voksne stemmen og frøken Meister, var hun ikledd en langermet skjorte. de andre kvinnene hadde hatt på seg kortermede overdeler i likt stoff. Kanskje en form for uniform? Øyelegen var også stødig og effektiv i sin ledsaging. Med meg på slep hadde hun armen hengende inntil kroppen. Hånden pekte nedover og hun virket helt avslappet. Raske skritt førte oss over gulvet i det dunkle kontoret. Mens resten av lokalet jeg hadde vært innom var preget av et, for meg, sterkt lys var det ganske mørkt her inne. Jeg registrerte to lyskilder i taket, og de pekte på hvert sitt punkt i gulvet. Det skulle raskt vise seg at det var henholdsvis hennes og min plass som ble opplyst. Jeg ble sluppet av ved stolen slik at jeg kjente stolsetet mot mitt høyre ben. En rask bevegelse ned med høyre arm og jeg fant armelenet. Deretter dumpet jeg ned i den store stolen. Jeg vendte oppmerksomheten mot lyden av papirer som ble bladd i, kun avbrutt av noen tastetrykk på et tastatur. Jeg forble taus. Vanligvis liker jeg smaltalk i slike situasjoner, men akkurat nå hadde jeg ingenting å komme med. Jeg bare var, og det var mer enn nok for øyeblikket. Tausheten føltes tyngende, men den ble med ett brutt. Jeg fikk noen spørsmål. Hun lurte blant annet på om alt synet nå var borte. Det opplevdes mer som at hun konstanterte det, men formulerte det som et spørsmål. Jeg kjente et stikk i magen. Det var noe unormalt ekkelt ved denne situasjonen. Jeg har både tenkt på dette før, og jeg har svart på det spørsmålet uten problemer når andre jeg kjenner har lurt på det samme. Kan det være at jeg kjente igjen spørsmålene fra tidligere besøk hos henne? De første timene hadde jeg hatt mer syn, og det var en viss redsel hos meg de gangene jeg tok nye synsmålinger. Hvor mye hadde jeg igjen nå? den dag i dag tenker jeg ikke på det. I relativt mange år har jeg hatt så lite syn at jeg ikke har merket noen særlig forskjell i synsfunksjonen. Jeg er blind, og lever som jeg er blind. Så jeg svarte henne som sant var at jeg ikke hadde merket så stor forskjell siden sist gang jeg var der. Hun noterte. Med en rask bevegelse strakk hun seg til venstre for meg og dro frem noe. Det viste seg å være et apparat til bruk under synsmålinger. For tredje gang i dag fikk jeg beskjed om å legge haken på platen og se rett frem. Deretter skulle jeg se til høyre og så til venstre. Det skulle etterfølges av blikk oppover og blikk nedover. Som en maskin fulgte jeg alle hennes kommandoer. Lydløst og presist. Jeg fikk beskjed om å sette meg tilbake som normalt i stolen. Hun fjernet apparatet, og slo så av lyset i rommet. Neste kontante beskjed var at jeg skulle holde hånden foran mitt venstre øye. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Hun lyste inn i øyet mitt og jeg ble bedt om å si fra når jeg så lyset. Det var også meningen at jeg skulle melde fra når jeg så at lyset beveget på seg. Hvis det hadde vært oppkjøring til sertifikatet jeg hadde vært i ferd med å gjennomføre, hadde jeg strøket på stedet. Jeg registrerte såvidt lyset, og det var minimalt med bevegelse jeg kunne melde tilbake om. Det samme gjentok seg med hvenstre øyet. Det var lite lys å skimte i den tunnelen, og det var temmelig klart at jeg ikke kunne se at lyset beveget seg. Testen ble avsluttet. Stillheten tok igjen rommet. Jeg var trist. Hun sa det jeg visste hun kom til å si. Det var blitt borte en del syn siden sist. Hun sa det enkelt og rett frem. "Nei, du ser ikke stort». Det hadde hun rett i. Det stemte på en prikk, og jeg har vært klar over det lenge. Likevel var det vondt å høre. Det var som om jeg nå skjønnte at jeg også kan miste det lille jeg har av synsrest. Rent praktisk har det nok ikke mye å si, men det gjorde noe med meg å få bekreftet at det både er ille, og det kommer til å bli verre. Øyelegen skrev ut dokumentasjonen som jeg trengte for å søke om førerhunden.Det ble et lett ordskifte om hvilke hunderaser som ble benyttet til det formålet, og hvilke som egnet seg best. Så var smaltalken over. Vi hadde begge viktigere ting å gjøre. Jeg hektet meg på overarmen hennes. I god fart, og med målrettede steg, gikk vi mot resepsjonen. Føttene mine steg opp på matten, og like etter var vi fremme. Det var kø. I en lang setning informerte øyelegen både meg, og menneskene bak disken, om hva som skulle gjøres. Et kort håndtrykk senere var legen forsvunnet videre til neste pasient. Hendene mine hvilte på den glatte og solide resepsjonsdisken. Jeg merket at jeg var blitt kald på hendene igjen. Denne gang tror jeg ikke det hadde noe med kulden ute å gjøre. Dette hadde nok mere med en form for innvendig frost. Min indre gnist hadde fått litt juling, og mesteparten av energien min ble brukt til å fordøye og sortere. dermed var det nok ikke mye energi igjen til å varme fingre og tær. Den unge stemmen snakket til meg. Kortterminalen var plassert på andre enden av disken. Nå sto jeg rett ved screeningmaskinen. En lang, og sakte bevegelse førte meg i retning av stemmen. Fingrene gled langs det glatte treverket. Det var omlag fem meter bort. Hånden traff stativet som terminalen sto på, og rett bak den hørte jeg Linni taste inn det som trolig var beløpet. Hun lurte på om jeg trengte hjelp med kortet slik at jeg fikk satt det riktig på plass. Kanskje var det vissheten om at jeg snart var på vei vekk fra dette stedet som gjorde at jeg fikk et bluss av godt humør. Uansett hva det var, lirte jeg av meg en halvmorsom setning om at om det var noe jeg kunne så var det å bruke penger. Lett latter hørtes fra bak terminalen. Selv kronet jeg kommentaren min med et lite smil. Regningen var nå betalt. Neste oppgave var å finne utgangsdøren. Jeg orket ikke å lete etter den selv, og spurte derfor om hun kunne dytte meg i riktig retning. «Naturligvis», sa stemmen bak disken. I løpet av noen sekunder hadde Linni rundet resepsjonen og jeg holdt tak i armen hennes. Det viste seg å være bare noen korte skritt fra der jeg sto og til døren. Heisen sto der når vi kom ut i trappegangen. Klangen i rommet var hul. Stemmen min hørtes påtatt glad ut når jeg ba henne pent om å trykke på riktig knapp i heisen. Det gjorde hun med et verbalt smil, mens hun holdt døren åpen for meg. Jeg steg inn i heisen, takket for hjelpen og lukket øynene. Linni hadde sagt hadet, og jeg var nå alene med lyden av knirkende heis. Det var godt. Øynene mine var fortsatt lukket når heisen stoppet. Den indre døren åpnet seg, og jeg åpnet øynene. Jeg tok et kort skritt frem og strakk ut hånden for å dytte den ytre døren opp.Om ikke de er gode på universell utforming i det bygget, så var de hvertfall flinke til å smøre dørene. Den ytre døren hadde nemlig blitt åpnet allerede. Det medførte at jeg såvidt klasket bort i ansiktet til en eller annen som var på vei inn. Jeg unnskyldte meg, men fikk ingen respons. Flauheten gled av meg også denne gangen. Jeg var nå ute i et stort åpent rom. Noen meter foran meg hørte jeg susingen fra trafikken. Det var et glimrende lydfyr, og jeg satte kursen mot døra. Bekreftelsen på at jeg var på riktig vei fikk jeg når jeg satte føttene ned på den tykke matten som jeg hadde blitt slept over for en time siden. Jeg stanset på toppen av trappen. Stoppet og tenkte. Stoppet og følte. Hvordan hadde jeg det? Jeg var sliten, lei og litt forundret over at det var slik jeg hadde det. Det hadde jeg ikke forutsett når jeg satte meg i drosjen på vei opp hit. dette skulle være en rutineundersøkelse som skulle konstantere det selvsagte. det ble mer enn det. Denne timen hadde rystet meg. Ikke voldsomt, men nok til at jeg var preget. Tankene surret rundt i hodet, og jeg kjente at kroppen min var anspent. I tillegg hadde jeg en dundrende hodepine. Jeg hadde lyst til å reise hjem. Reise hjem tidlig og slenge meg på sofaen og sove. Lade batteriene i et par timer før jeg hentet barna i barnehagen. Jeg ringte etter en drosje. Samtidig som jeg lyttet til summetonen kikket jeg ut over noe jeg ikke kunne se. Jeg så på deler av en by mine øyne ikke kunne kjenne igjen, men som jeg visste var der. En stemme brøt den monotone lyden av summetonen. Valget ble med ett enkelt. Jeg måtte tilbake på jobb. Dit måtte jeg ikke bare fordi jeg hadde mye å gjøre. Enda viktigere var det å dra dit fordi jeg hadde vurdert å reise hjem. Det å velge passivitet når noe var tungt var, og er fortsatt, en vei jeg ikke kan gå. Den kan lede til mørke stunder. De resterende timene på jobb gjorde meg godt. Selv om hendelsene i dag hadde preget Meg, merket jeg at effekten ble vannet ut time for time. Time for time gjorde jeg nemlig noe av det som gir meg verdi og glede. Time for time ble fokuset på at jeg er blind mindre og mindre. Arbeidsdagen, og hverdagslivet, bekrefter nemlig alt det som er større enn mitt synstap.Jeg er mye mer enn blind. Timen hos øyelegen hadde gitt meg de kalde fakta. Jeg er blind. Det er ingen hemmelighet. Det vil aldri forandre seg i positiv retning. Kalde fakta kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg kan gjøre noe med hvordan jeg lever med dem.. Det gjør jeg. Dag for dag. Time for time. Det er de viktigste faktaene for meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar