Flukten fra Moby Dick

Jeg har alltid vært glad i å lese. Så ivrig var jeg at jeg i barndommen fikk mitt blide fjes klisteret opp på veggen i Ås bibliotek som en av kommunens lesehester. Til tider var det ikke grenser for hvor mange sider jeg kunne sluke på en dag. Historiene var mange og det samme var inntrykkene som satt seg. Flere av disse inntrykkene har festet seg godt og jeg har de med meg den dag i dag. Blant disse er opplevelsen ved å lese Moby Dick. Historien er sikkert kjent for de fleste, men det jeg har tatt med meg fra denne klassikeren er forståelsen av å ha en tanke som nesten aldri slipper. Noe som murrer i bakhodet hele tiden og som påvirker store og små beslutninger i livet. Jeg har også en slik tanke. Forskjellen mellom meg og kapteinen som beskrives i boka er at han var stadig på jakt etter den hvite hvalen. Den ble en besettelse han aldri ble kvitt. For meg er det motsatt. Gjennom mange år har jeg unngått den. Min hvite hval. Min Moby Dick.. Jeg vil påstå at jeg nå med mange års erfaring fra å leve som blind er ganske mobil og relativt uredd for å bevege meg i et bymiljø. I fjor flyttet jeg fra Oslo og tilbake til Ås der jeg er oppvokst. Når det valget ble tatt var det med en gang klart for meg at jeg nå måtte møte det jeg til tider har følt er min nemesis som blind. Hva kan det være? Vel, det er muligens enkelt å tenke seg at det å flytte ut av Oslo vil by på mange utfordringer for en blind person. Det kunne være det faktum at jeg får over en times reise hver vei når jeg skal på jobb.Lang reisevei og pendling kan være slitsomt for de fleste og mange personer med synstap opplever et behov for å disponere energien sin for å få dagen, og livet, til å gå rundt. Jeg forsøker å utnytte tiden til å tenke, ikke tenke, høre på musikk eller ha gode samtaler med venner og naboer. En annen lett tenklig utfordring kunne være at på vinteren er det ikke måkt på veiene når jeg skal gå ned til toget om morgenen. det skaper naturlig nok noen utfordringer i forhold til å finne veien. I vinter var det dager da jeg ikke helt visst om jeg var på fortauet, i bilveien eller i hagen til naboen. En annen mulig utfordring vil kunne være å komme meg til og fra jobb når togene er innstillte. Det er praktisk vanskelig å finne bussene som går for togene, og av og til strander togene på togstasjoner der jeg ikke er kjent. Det kan være kinkig. Tidligere var det problematisk å vite hvilket spor toget kom på. Spesielt utfordrende var det når togene skiftet spor på grunn av forsinkelser. I slike situasjoner er det fort gjort å havne på feil tog. Jeg har selv hatt mine turer med toget til Lillestrøm. De som er litt kjent med norske toglinjer vet at det ikke er veien til Ås. Jeg kan også forstå at mange ville bli urolige ved tanken på å krysse veien når det enten er trikker som suser forbi, uventet veiarbeid eller så mye regn at støyen overdøver både lyden fra bilene og pipingen fra lydfyret.Til tider har jeg også vært litt svett i håndflatene når jeg nærmet meg det siste overgangsfeltet før jeg var tryggt fremme på jobb. Ekstra spennende blir det på vinteren når den lave fortauskanten blir skjult av snøen. Dermed vet jeg aldri helt om jeg er på fortauet eller om jeg er så langt ut i veien at jeg snart blir brukt som bordtennisball av en av byens mange råkjørende busser. Alle disse små og store utfordringene lever jeg greit med. De løser jeg enten ved å ta meg ekstra god tid, slå følge med venner og naboer, og/eller slå meg til ro med at omverdenen vil meg godt og at alt ordner seg. Den samme tanken har jeg ikke om min hvite hval. Allerede på toget tenker jeg på det, og til tider merker jeg en uro som setter seg i magen. Kommer det til å gå greit i dag? Vi får se. I det jeg går av toget får jeg andre ting å tenke på. Nationalteateret stasjon er mitt stoppested når jeg skal på jobb. Småtrøtt som jeg er på en vanlig jobbdag må jeg konsentrere meg og tenke etter hvilken retning jeg skal gå når jeg kommer ut på perrongen. Høyre eller venstre? Et feil valg kan gi meg en svært uønsket lang spasertur. Jeg finner det ruglete underlaget på perrongen og satser stort sett på at jeg har husket riktig. Stokken lar jeg gli langs den taktile kanten slik at jeg holder retningen bortover til rulletrappene. Sansene er på høygir. Jeg lytter etter mennesker foran meg for å unngå snubling, dulting og kræsj. Etter 10-20 meter merker jeg to ting. Det ene er lyden av rulletrappen. Når lyden er blitt sterk nok antar jeg at jeg er så nær at jeg skrår mot lyden og slipper tryggheten i det taktile underlaget. Når det er gjort kan jeg konsentrere meg om lukten. Lukten av nystekte boller fra Narvesen i etasjen over er det andre jeg alltid leggermerke til. Det er både en fantastisk kilde til orientering og informasjon om hvor jeg er. Samtidig er det en pine for relativt unge menn som ikke har behov for noen ekstra kilo. Stokken treffer etter hvert metalkanten i bunnen av rulletrappen. Jeg bremser litt ned og lar stokken gli over på den bevegelige trappen. Etter noen års trening tråkker jeg uanstrengt på et trinn i fart og justerer eventuelle ustøheter ved et skritt til høyre eller venstre, fremover eller bakober. Piece of cake. Det samme gjelder avstigningen. Jeg konsentrer meg om lydbildet og merker raskt at jeg snart er oppe. Stokken føres ned på trinnene og i det den treffer kanten på toppen av trappen løfter jeg automatisk foten og tråkker straks støtt ned på fast grunn. I den grad en lukt kan være overdøvende, så er lukten av boller nå så sterk at jeg nesten kan peke rett på inngangsdøren til Narvesen. Jeg triangulerer min posisjon ved å kombinere retningsangivelsen fra lukten og lyden fra rulletrappen som fører ned på perrongen igjen. Jeg må bevege meg mellom disse to referansepunktene for å unngå stolper, skilt og alt mulig annet som jeg ikke vet hva er. Denne orienteringsøvelsen går stort sett alltid bra. Når lyden og lukten er bak meg må jeg skifte fokus. Nå gjelder det å finne min hvite hval. Jeg konsentrerer meg enda litt mer og lytter. Lytter etter lyden fra svingdøren. Min hvite hval. Vanligvis hører jeg den ikke. Den beveger seg lydløstog jeg vet aldri om jeg går rett på eller til siden for den. Jeg puster ujevnt og noen ganger kan jeg ta meg selv i å holde pusten. Spenningen i kroppen øker i takt med hvert skritt som jeg antar tar meg nærmere min kilde til uro. Så hva er egentlig mitt problem med svingdører? Eller som jeg liker å kalle de - de helvetes svingdørene. Hva kan skje når en blind mann skal ferdes raskt og effektivt gjennom ondskapens sluser? La meg lage en oversikt: 1. Jeg kan kræsje i folk som kommer ut av svingdøren. 2. Jeg kan ta på folk som kommer ut av døren. I utgangspunktet er vel ikke kroppskontakt så ille, men det er utrolig hvor jeg kan kommme til å treffe når hendene mine leter etter en dør i bevegelse. 3. Jeg kan dunke hodet i dørkanten som vinkles ut mot meg når jeg er på vei inn. 4. Stokken kan sette seg fast mellom døren og veggen i svingdøren. Det resulterer i at hele døren stanser. Det er da en interessant øvelse å forsøke å lirke stokken løs mens folk hoper seg opp rundt meg. 5. Sekken kan sette seg fast mellom døren og veggen. Samme utfordring som i punktet over, men hakket verre. Tenk deg selv hvordan det er å forsøke å dra seg løsnår armer og overkropp ganske enkelt er låst fast. Eksemplene over er ikke hypotetiske. Som enkjent reklame så godt sa det, "been there, done that". Jeg har gjort alt flere ganger. Når jeg sitter og skriver dette kjenner jeg på ubehaget. Det er ikke den fysiske smerten jeg kan oppleve ved å kræsje med hode, arm eller fot. Jeg smeller daglig inn i ulike ting uten at det bekymrer meg nevneverdig. Det er mer stresset som jeg opplever når noe skjer, og i enkelte tilfeller er det nok med vissheten om at kanskje noe kan komme til å skje. Muligens er jeg redd for å skvette. Kanskje er det mest fordi det oppleves som litt flaut. Jeg ønsker at jeg skal oppleves som mestrende, og ikke som famlende eller klønete.