Selvutvikling på Østfoldbanen

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å sette ord på hva jeg føler når jeg står midt oppe

i det.

 Det kan føles som å stå i et vakuum. Følelsen av å bli sugd inn i et rom der

jeg ikke vet hva som venter meg, eller hva utfallet kan bli.

 

 Tre trinn opp og så enten

til venstre eller til høyre. Det knyter seg litt i magen og jeg merker at jeg nesten

holder pusten.

 Konsentrerer meg. Fokuserer og lytter.

 

 Er det noen tegn, lyder eller

signaler jeg kan bruke?

 

 Skal jeg feige ut og bli stående?

 

 Nei, ikke enda en gang.

 

Hvorfor skal jeg nøle? Hva er det som hindrer meg?

 

 

Dette er tanker og fysiske reaksjoner jeg ofte har kjent på. Til tider har de vært

en del av hverdagen min. Helt siden synet mitt ble såpass svekket at jeg ikke lenger

kunne se om det var ledig plass på toget eller på bussen.

 I mange år bodde jeg slik

til at jeg kun tok korte turer med buss, tog og trikk. Dermed var det greit å tenke

at ”nei, jeg kan stå.

 Det er bare en kort tur”. Det var en enkel måte å skyve vekk

sannheten om at jeg rett og slett kviet meg for å finne en plass å sitte.

 Nå som

jeg har flyttet ut på landet har jeg en drøy halvtime på toget for å komme inn til

Oslo. Etter noen dager med selvvalgt ståplass kjente jeg både på kropp og sjel at

det ikke var en langvarig løsning.

 Knær og rygg fikk smerter og slitasje.

 Selvfølelsen

fikk også juling.

 

 Her står jeg. Rehabiliterte Thomas. Han som fikser det meste, tar alle utfordringer på strak arm og gjør det med et selvsikkert smil.

 

 Jeg som til tider så enkelt har snakket om viktigheten av å våge og finne den indre motivasjonen til

å utfordre oss selv når det er situasjoner som er vanskelige.

 

 Her sto jeg altså. Det kunne ikke fortsette slik.

 

 

For meg var første skritt at jeg måtte tenke over hva det er som gjør at jeg ikke

tør å tre inn i vogna, og stille spørsmålet til passasjerene rundt meg;

 ”Unnskyld, er det ledig her?”.

 

 Svaret kom raskt. Hva om ingen svarte? Hva ville jeg gjøre dersom

jeg sto midt blant en gjeng med sittende mennesker og ingen svarte meg? Skulle jeg

da spørre en gang til? Hva ville de i så fall tenke?

 Tanken på at jeg eventuelt måtte

rygge og stille meg tilbake like ved trappa, gjorde at det knøt seg i magen.

 Følelsen

av å ikke ha kontroll er forferdelig.

 

 Så tenkte jeg at kanskje kan jeg la være å

spørre. Bare gå inn og finne en plass.

 Hvor langt inn i vogna skulle jeg da gå før

jeg ga opp?

 Jeg kunne la hendene gli øverst på setene og sette meg der jeg ikke kjente

at det satt noen. Men hva hvis jeg tok feil? Jeg er glad i nye bekjentskap, men det

er trolig få mennesker som ønsker et første møte der jeg enten tar de i ansiktet,

på puppene eller setter meg i fanget deres.

 

 Det så ut til at jeg måtte tilbake til

å be om hjelp. Spørre om det var ledig plass et sted. Stille et spørsmål ut i tomme

luften og satse på at jeg fikk napp.

 

 Jeg bestemte meg for å starte allerede på turen

hjem fra jobb. Det ble derfor et tog tidligere hjem. Da ville jeg unngå store

folkemengder og trengsel på toget når jeg skulle drive med selvutvikling og grensesprengning..

 

Det var med stor iver og glød jeg ruslet nedover perrongen på Nationalteateret litt

før halv tre.

 Dempede samtaler og sus fra ventilasjonen var det første jeg la merke

til. Jeg stilte inn kursen mot den særegene lyden fra ventilasjonsanlegget, og sjekket

hvilket spor toget skulle gå fra. Det var fra spor tre.

Jeg holdt kursen. Dreide mot høyre, og lot stokken gli i korte bevegelser helt til jeg traff det ruglete underlaget i nærheten av perrongkanten.

 Jeg var på riktig vei.

 Jeg fortsatte rett frem til jeg

hørte lyden av ventilasjonen rett over meg. Gikk så om lag 10 meter lenger bort og

stoppet.

 Etter noen turer med toget har jeg lært meg at første vogn stopper ca her.

Nå var det bare å vente. Åtte minutter til toget kom.

 

Slagplanen var klar. Være rask frem til døra. Forsøke å finne ut når folk sluttet

å strømme ut av toget, og være blant de første inn døra.

 Så svinge til venstre, Og inn til setene.

 

 Jeg valgte venstre kun fordi jeg tenkte at jeg måtte ha en klar

plan. Ikke nøle og stoppe for å gjøre et forsøk på å få med meg hvor de fleste andre

passasjerene gikk.

 Jeg skulle til venstre. Uansett hindring.

 

Klokka var 14.41 da jeg hørte toget komme. Rundt meg merket jeg at folk rørte på

seg og gikk nærmere perrongkanten.

 Jeg fulgte etter. Pendlet stokken sakte fra side

til side og fant det taktile underlaget.

 På veien frem støtte jeg bort i et par mennesker, og stokken hang seg fast i et ben eller to, men til slutt var jeg på plass.

 

 Lyden av toget som bremset ned ble sterkere, og jeg registrerte fornøyd at jeg nok var på

riktig sted.

 

 Toget stoppet. Jeg strakk ut en arm, og forsøkt å få hånden frem til

toget. Etter et par skritt fikk jeg tak i en kald og våt overflate. Nesten samtidig

hørte jeg at døren åpnet seg til venstre for meg, og jeg gikk mot lyden.

 Hånden fulgte hele tiden togveggen.

 Jeg gikk helt til ansiktet ble sneiet av en bag.

 

 Foran meg sto det en høy skikkelse. Jeg la forsiktig en hånd på bagen.

 Jeg satset på at han eller hun skulle inn på toget. Hvis det stemte ville jeg på denne måten få en effektiv ledsagning.

 

Personen foran meg tok et par skritt fremover. Jeg hang på.

 Brått vendte bagen mot venstre og så inn til høyre.

 

 Jeg mistet grepet, men snudde også til høyre. Da gled stokken ned mellom perrongen og toget.

 

 Med en hånd lett utstrakt foran meg gikk

jeg mot det jeg trodde var trappa inn til toget. Jeg hadde rett.

 

 Tre trinn opp, og så svingte jeg bestemt mot venstre. Fulgte strømmen av mennesker som ønsket

å finne seg en plass.

 

 Nå var det på tide. Tiden var inne for å ta det store spranget.

Spørre om hjelp. Gjøre meg sårbar.

 Sette i gang en hendelsesrekke jeg ikke visste

hvor ville ende.

 Det høres kanskje i overkant dramatisk ut, men jeg kjente at jeg

ble varm i kroppen og at jeg pustet kun høyt oppe i halsen. Fokuset var stort og

jeg var helt klart preget.

 

 Med et var jeg inne. Høyre hånd skled inntil en seterygg, og jeg stoppet.

 Tok skrittet og åpnet munnen. ”Unnskyld, er det en ledig plass her?».

 

Det føltes som evigheter. Det kom ingen tilbud om plass eller hjelp.

 Trolig var det bare gått noen sekunder, men jeg forsto at mitt spørsmål nok hadde druknet i støyen

fra klær, bagasje og pratsomme passasjerer.

 

 Jeg pustet dypt, og snudde meg litt mot

høyre. Med hånden på den rue seteryggen henvendte jeg meg til de som satt i setene

sine.

 

 ”Unnskyld, er det en ledig plass her?”

 

 Denne gangen hevet jeg stemmen et par

hakk. Med et følte jeg at jeg ble observert. Kartlagt og målt.

 Jeg ser for meg blikket

som ser opp på meg uten å få blikkontakt. Så glir blikket nedover, og da blir den

hvite stokken synlig.

 To sekunder senere reiste en mann seg, mens han med hyggelig

stemme sa ”Ja, du kan sitte her”.

 Jeg ble lettet, men samtidig usikker på hvor ”her”

var. For å være i forkant strakte jeg ut en hånd, og den ble heldigvis møtt av mannens

hånd. Han førte meg mellom det som skulle vise seg å være to seterader med tre

seter i hver. Jeg ålte meg mellom poser og knær, og ble sakte ”plassert ned mellom

to personer.

 Jeg takket for hjelpen og pustet dypt inn. Jeg trengte oksygen.

 

 Sakte, men sikkert kjente jeg at spenningen slapp taket. Muskulaturen i magen og i ansiktet

slappet av, og pulsen roet seg.

 

 Jeg hadde satset og oppnådd det jeg ville. Det hadde

kostet, men der jeg nå satt var det liten tvil om at mestringsfølelsen var stor.

Selv om jeg hadde bedt om hjelp. Eller kanskje nettopp fordi jeg hadde bedt om hjelp?

I ukene som fulgte ble dette gjentatt flere ganger og med stort hell. Ubehaget dukket

opp i det jeg skulle tre inn i togvogna, men jeg ble ikke så preget etter hvert som

jeg fikk positive opplevelser av mestring. Nå som jeg tar toget til faste tider har

jeg også blitt kjent med flere pendler og de hjelper til på ulikt vis. Noen ledsager

meg til en plass og enkelte andre slår seg ned og prater hele veien inn til Oslo

eller hjem til Ås. Det er hyggelig. Andre går diskré bak meg og ledsager meg med

ord og beskrivelser. De få gangene jeg nå ikke uoppfordret får hjelp har jeg likevel

blitt så trygg og kjent på toget at jeg finner meg en plass selv. Teknikken er enkel.

Jeg holder hendene litt ut til sidene og fører fingrene på utsiden av stolryggene.

Der kjenner jeg raskt om det er en arm som stikker ut. Er det ikke det lar jeg hånda

gli opp på toppen av setet før jeg fører den ned på innsiden av seteryggen. Så smetter

jeg raskt ned i setet og smiler tilfreds. Dersom jeg ikke finner ledig plass på de

to-tre første radene koster det meg lite å spørre en av de som sitter rundt meg.

Selvstendighet er visst ikke alltid det samme som å gjøre ting selv.

Jeg er nå tilbake til å tenke at jeg må våge å utfordre meg selv i de situasjonene

hvor jeg føler ubehag og får negative tanker og kroppslige reaksjoner. Hverdagen

er full av små og store utfordringer og situasjoner som må løses for å være selvstendig

og tilfreds som synshemmet og som individ. For meg var det å finne en plass på toget

lenge en umulig barriere som sugde energi ut av kroppen og skapte en negativ balanse

hos meg flere ganger i uka. Nå er det en mye mindre utfordring. Heldigvis har jeg

et par områder til å jobbe med før jeg blir helt perfekt 