Dilemma

 

I fjor høst hadde jeg en opplevelse som jeg til stadighet tenker på. Det var ikke

noe spektakulært eller langvarig. Det var rett og slett et møte med et menneske som

tilfeldigvis var der jeg var, og som så at jeg nok hadde behov for en hjelpende hånd.

Hendelsen var ikke unik og jeg har hatt hundrevis av slike møter gjennom de årene

jeg har hatt et synstap. Likevel var det noe ved det hun sa som jeg ikke får ut av

hodet.

 

En solfyllt dag i starten av september satt jeg på toget hjem fra Oslo. Det hadde

vært en fin dag på jobb, og jeg hadde satt meg på toget med en god følelse av tilfredshet.

Jeg hadde akkurat startet på jobb igjen etter en måneds pappa-perm, og jeg tenkte

at hverdagslivet var på plass igjen.  Det kunne jeg leve godt med.

 Skjæret i sjøen

var at toget nå så ut til å bli forsinket. Nok en gang hadde mitt tog havnet bak

lokaltoget til Ski og det skaper som oftest forsinklser. Vanligvis slår jeg med greit

til ro med tingenes tilstand, men akkurat i dag hadde jeg en avtale hos fastlegen

som jeg hadde beregnet å rekke akkurat. Dette forutsatte selvsagt at toget var i

rute. Det så ikke ut til å bli tilfelle.

 Stressnivået økte i takt med forsinkelsen.

Mine automatiske tanker satte inn stadig høyere gir i samspillet med min visualiserte gjennomføringen av ruten fra

toget til fastlegens kontor. Normalt sett ville jeg rekke det på 5 minutter.

 Løypa sto klart for meg i mitt hode. Jeg skulle ta til venstre når jeg kom ut av toget.

Følge perrongen til jeg kom til de tre trinnene i enden. Så skulle jeg følge en asfaltert

sti i snaut hundre meter før jeg snek meg mellom to containere. Derfra gikk veien

over en humpete og ujevn grusplass. Plassen førte meg opp til bilveien som skulle

krysses. På den andre siden måtte jeg finne en vei som ledet meg mellom to bygninger

og ut på en annen bilvei. Der skulle jeg lete etter fortauet på høyre side og følge

det frem til veiarbeidet litt nede i gata. Der måtte jeg finne en vei rundt eller

satse på at det var noen der som kunne lede meg forbi. Forhåpentligvis kom jeg meg

raskt gjennom der og så gjensto det bare å finne døren inn til bygget der fastlegen

holdt til. To etasjer opp og så runde hjørnet og inn på venterommet.

 Altså en rute

uten særlig store hindringer. Selv i blinde.

 

 Det var ingen uro hos meg da jeg i forkant av denne

dagen tenkte på hvordan jeg skulle finne frem.Nok en gang oppdaget jeg forskjellene

som kan eksistere mellom tanke og virkelighet.

 

Toget ankom Ås fem minutter etter tidstabellen. Sola hadde varmet opp togvogna og

ført til klam og tett luft. Det kjentes veldig godt å rusle ned trinnene og ut i

frihet. Som teknikken tilsier berørte stokken perrongen først, og på det første steget

på betongen vridde jeg kroppen rett til venstre. Nå var jeg i orienteringsmodus.

Målet var rask, trygg og effektiv manøvrering helt frem til kontorlokalene. Samtidig

som jeg snirklet meg rundt andre passasjerer som enten var på vei ut eller inn av

toget, skrudde jeg på GPS'en. I rask gange registrerte jeg lyden fra bilveien til

høyre for meg og lot stokken passe på min venstre side. Der var perrongkanten. En

hendelse senere dette året viste meg at det er helt nødvendig å passe på slike kanter…

 

 Etter noen meter gikk jeg inn i en skygge og solen ble borte. Akustikken endret

seg og jeg forsto at jeg nå var under gangbrua. Det betyr at jeg har om lag hundre

meter igjen av perrongen før det er tre trinn ned. Jeg økte tempoet og hørte fra

jakkelomma at GPS'en straks var klar. Jeg tok et sidesteg til høyre og lot stokken

følge den kanten. Tempoet kunne dermed økes ytterligere. Nå visste jeg at jeg kunne

gå rett frem uten fare for å falle uten for kanten. Trinnene kom og jeg manøvrerte

meg greit ned. Skrådde til høyre før det var en sving til venstre. Stokken fant

asfaltkanten til høyre og ruta var nå klar. Rett frem i ca hundre meter. En rask

tur innom klokka fortalte at jeg nå hadde to minutter til timen startet.

 Det var klart for meg at det ville jeg ikke kunne rekke. Jeg kjente at stresset i kroppen

økte. Varmen på ryggen steg og jeg la merke til at jeg ikke pustet skikkelig.

 Nå som jeg var oppmerksom på dette brukte jeg et par sekunder på å fokusere på pusten

min, og jeg følte at stressreaksjonene slapp. Mens jeg pustet inn duften fra gress

og busker rundt meg fikk jeg med meg at lyden fra bilveien ble dempet.Dermed antok

jeg at nå var jeg bak lagerbygget og straks ved neste veiskille.

 Det stemte.

 Noen sekunder senere meldte GPS'en om at det fantes et landemerke noen meter foran meg

og til høyre. Jeg senket farten og lott stokken undersøke grusen på høyre side. Straks

etter kjente jeg at det var en kan som gikk nedover og jeg svingte. Et par pendelbevegelser

med stokken og jeg fant en container på hver side. Korrekt. Nesten samtidig suste

en trailer forbi et stykke foran meg. Bilveien var med andre ord ikke langt unna.

 

Med bestemte skritt småjogget jeg over dumper og humper. Da jeg nådde asfalten stoppet

jeg og lyttet. Ingen biler. Det vil si, trolig ingen biler. De stillegående elektriske

motorene har gjort kryssing av veier et hakk mer spennende enn jeg liker det.

 Raskeskritt førte meg også denne gangen tryggt over veien. Jeg kjennte at jeg var stresset.

Jeg hadde ikke lyst til å miste timen min, og dermed risikere å vente lenge på å

komme inn til legen.

 

 Stokken fant en vei som gikk nedover. Det var riktig. Jeg skulle

nedover en bakke og så mellom to bygninger.

 Jeg fulgte veien, men ganske raskt føltes

noe feil. Det var for bratt. Jeg snudde og gikk tilbake. På fortauet gikk jeg litt

frem og tilbake for å finne en ny vei. Forhåpentligvis den riktige.

 Med raske, og trolig hektiske, bevegelserundersøkte jeg ulike alternativer. Uten hell.

Hvor var jeg nå?

 

 Med ett ble jeg oppmerksom på en forsiktig stemme. Stemmen snakket visst til meg.

 «Trenger du hjelp?».

 Jeg stoppet. Lettelse.

Smilet mitt kom fort og jeg vendte meg mot stemmen. Det hørtes ut som ei ung jente,

men hvem vet? Jeg har forsøkt å vurdere alder ut fra stemme ved flere anledninger, og stort sett tar jeg feil.

 I det jeg kjente at smilet kom på plass merket jeg samtidig at ansiktet må ha hatt

et stivt uttrykk. Det samme gjaldt resten av kroppen. Det skyldtes nok ganske enkelt

kombinasjonen av sterk konsentrasjon og stress.

 Jeg gikk noen skritt nærmere stemmen.

Stoppet. Smilte. Jeg svarte at jeg forsøkte å finne en vei som førte meg til Moervein.

Hun lurte på hvor jeg skulle, og jeg fortalte.

 «Bli med meg» sa den vennlige stemmen.

 

Jeg takket. Det ble et øyeblikk stillhet og trolig vurderte hun hvordan hun skulle

få med seg denne mannen videre. Deretter hørte jeg rasling fra et syntetisk stoff,

samt noen lyder som fortalte meg at hun snudde en sykkel. I det jeg begynte å gå enda litt

nærmere stemmen spørte hun hvordan det var enklest å gjøre det i forhold til ledsaging. Det var overraskende for meg at hun stillte spørsmålet. De aller fleste tar enten tak i armen min, eller i ren og skjær ubetenksomhet går de videre uten å tenke på at jeg faktisk ikke ser hvor de går.

 

Jeg forklarte, og med ett var albuen hennes nær min venstre hånd. Den syntetiske

lyden var visst fra jakken hennes.

 Så var vi på vei.

 

 Etter noen få meter kom ordene.

Ordene som jeg ikke får ut av hodet.

 Hun sa at hun ikke hadde visst om hun skulle

tørre å spørre om jeg trengte hjelp.

 

 «Åh?», var mitt svar.

 Tidligere hadde hun opplevd

at andre synshemmede hadde blitt sinte på henne når hun tok kontakt for å tilby sin hjelp.

 Mitt fokus var der og da at jeg måtte rekke timen. Derfor bet jeg meg ikke særig merke

i setningen og den opplevelsen hun hadde hatt.

 

 Med overraskende ro og presisjon førte

hun meg effektivt frem til inngangen som ville føre meg til fastlegen. Jeg takket

for hjelpen og hastet videre.

 Timen rakk jeg. Det var ingen andre der, og de få minuttene

jeg var forsinket ble ikke et tema.

 

Når jeg etter 20 minutter kom ut i frisk luft igjen sank tankene og inntrykkene inn.

Jeg tenkte på at jeg alltid må passe på å ha en buffer med tid slik at jeg slipper

slikt stress neste gang jeg har en avtale. Videre konstanterte jeg at jeg nok ikke

er en supermann innen orientering og det må jeg ta konsekvensen av. Trening, trening

og trening.

 Så tenkte jeg på min reddende engel, og forståelsen av det hun hadde sagt til meg.

Hun hadde opplevd sinne fra personer hun ville hjelpe. Den opplevelsen kunne ha

gjort at hun hadde valgt å ikke ta kontakt med meg av frykt for igjen å få en dårlig

tilbakemelding. Tankevekkende.

Er det virkelig slik at noen blir sinte når de blir spørt om de trenger hjelp? For

meg er det en forunderlig tanke.

 Jeg klarer ikke helt å se for meg situasjonen. Et menneske vil hjelpe et annet,

men blir avfeid med en hissig kommentar. Selvsagt har jeg forståelse for at selv

om man er blind så betyr ikke det at man automatisk trenger hjelp i ennhver aktivitet

eller situasjon.

 Nesten daglig blir jeg kontaktet av forbipasserende som lurer på

om de kan hjelpe meg med noe. Enkelte ganger har noen tatt tak i armen min og uten

å si noe begynt å følge meg over veien. Det er en rar følelse, særlig fordi det kan

faktisk hende at jeg ikke sskulle over den veien. Likevel har jeg aldri følt sinne

eller irritasjon. Jeg har satt det på kontoen for velvilje i samfunnet.

 Folk er godevpå bunnen. Selv om deres innstinkt feiltolker en situasjon betyr ikke det at de gjør

det med dårlige intensjoner eller holdninger.

 

Hva er det egentlig de ser, de som ser, når de kaster blikket på en mann eller kvinne

med hvit stokk? Er det automatisk en forbindelse mellom synet av stokken og oppfatningen

av at vedkommende som bruker stokken også har behov for hjelp?

 Trolig er det slik at mennesker som hverken har praktisk erfaring med, eller faglig kunnskap om, hvordan mennesker med synstap kan fungere i forhold til orientering vurderer mestringspotensialet

ut fra hvordan de tenker at de selv ville fungert uten syn. For de aller fleste inkluderer

det tanker om kaos, redsel, hjelpesløshet og kanskje pasivitet. Hvis det stemmer

er det ikke rart at de vil hjelpe.

 

 Til tider fremmes det påstander om at vi lever

i et samfunn fyllt med kalde mennesker som kun har fokus på seg selv og sine behov.

Er ikke det jeg nå reflekterer rundt et eksempel på det motsatte?

 

 Det er nok også mulig å se det fra en annen vinkel. Er mennesker med synstap en

gruppe som er så annerledes at vi naturlig må hjelpes? Er tilbudet om hjelp et uttrykk

for manglende tro på at funksjonshemmede kan klare seg selv? Må de sterke hjelpe

de svake, og eksisterer det mange samtaler der den sterke stolt forteller om dagens

gode gjerning der han hjalp den svake?

 Kanskje, men jeg tviler på at det er mange som vil kunne tenke slik.

 Min opplevelse er snarere at mennesker som ser normalt er fasinert og imponert over

at vi som ser lite eller ingenting tør gå ut døren. De aller fleste med normalt syn

ser på det som utenkelig for sin egen del. Altså vil de bistå alle oss som ferdes

rundt om i samfunnet slik at reisen blir mest mulig smidig og enkel.

 Jeg tror ikke vi engang skal tenke på å forvente at mennesker rundt oss skal ha forutsetninger

for å vurdere når det er riktig å spørre om en person med hvit stokk trenger hjelp.

Det er umulig for andre en oss selv å vurdere. Jeg tror også normal skikk og bruk

tilsier en viss høflighet i forhold til andre mennesker. Med det mener jeg at selv

om jeg for hundrede gang blir spørt om jeg trenger hjelp for å krysse en gate så

må jeg svare på en hyggelig måte. Ta initiativet for det det er. En god tanke med

et godt motiv.

 

 Videre tror jeg også at sinnet som min hjelper beskrev også kan ha

vært en feiltolkning fra hennes side. Jeg tror både ansiktsuttrykk og kroppsspråk

kan endres nesten umerkelig for flere av oss som manøvrerer rundt med et synstap.

Behovet for konsentrasjon er så stort at muligens kropp og ansikt strammer seg og

sender ut et feil signal. En avbrytelse i denne konsentrasjonen kan muligens også

føre til at man svarer kort og kanskje irritert.

 

Jeg vet ikke om et slikt dilemma kan løses. Dilemmaet som inneholder ønsket om å

hjelpe på den ene siden, og nødvendigheten av å ha tro på at et funksjonstap ikke

nødvendigvis medfører et hjelpebehov. Jeg vet med meg selv at jeg ønsker at folk

skal spørre. Min unge hjelper skal ikke ståovenfor et dilemma der hun må vurdere

om hun tør å spørre om jeg trenger hjelp.

Derfor oppfordrer jeg alle til å løfte blikket. Se på menneskene rundt deg. Spør

om noen trenger hjelp dersom du tenker tanken. Hvis du blir spørt om du trenger hjelp,

så svar det som er riktig for deg. Svar på en ok måte.Det er riktig å verdsette gode

intensjoner selv om det ikke samsvarer med dine behov.

 

 Til min hjelper vil jeg si takk. Takk for hjelpen, og takk for at du ved din ærlighet

Gjorde meg bevisst på at verden er full av dilemmaer som vi alle må bidra til å løse.