To spørsmål som kan fortelle mye

Jeg tenker til tide mye på hvordan blinde, inkludert meg selv, oppfattes av folk ”vi” møter på vår vei gjennom livet. Gjennom hele min karriere som synshemmet har jeg i mange sammenhenger hørt om alle fordommene som eksisterer der ute i den seende verden. Blant annet skal disse fordommene være medvirkende til at blinde og svaksynte ikke kommer i arbeid i like stor grad som de ønsker. Personlig liker jeg ikke å bruke begrepet fordommer. Jeg opplever at det automatisk setter den som vi antar har fordommer i et negativt lys. Jeg tror mer det handler om manglende kunnskap. Kunnskapen går nok i stor grad ut på at folk flest ikke vet hvordan blinde og svaksynte lever livene sine. Det er nok vanskelig for seende mennesker å forstå hvordan de selv skulle utført alle dagligdagse oppgaver dersom synet forsvant. Denne usikkerheten overfører trolig mange til den synshemmede de møter. Et godt Eksempel på min teori om denne saken fikk jeg får noen uker siden. Det var nemlig på tide å ta en tur til tannlegen. Valget av tannlege ble ikke avgjort av verken tannlegens pris, kompetanse eller omdømme. Som for mange av mine valg handler det om å velge det som er best tilgjenglig i forhold til at jeg skal komme meg dit på egenhånd. Optimistisk og fornøyd med at jeg endelig fikk gjort dette, ringte jeg for å bestille time. Allerede i denne samtalen merket jeg at ikke alle er vant med å håndtere blinde personer med behov for tannpleie. Timebestillingen gikk greit, og det ble avtalt tidspunkt. Så kom vi til punktet der jeg fortalte at jeg var blind, og at jeg derfor hadde behov for en detaljert veibeskrivelse slik at jeg kunne finne frem. Det ble stille i den andre enden. Så kom ordene. Beskrivende og automatisk med et snev av hastverk. Strømmen av ord ble avsluttet med setningen ”og så kan Du kjøre bilen helt frem til døren”. ”Jaha”, tenkte jeg og takket for informasjonen. Jeg brukte ikke tid på å forklare at jeg ikke hadde tenkt å kjøre bil i blinde, Men takket og la på. Dagen kom da jeg skulle få sjekket tanngarden min. Nydusjet og fresh ruslet jeg opp de få trinnene opp til inngangsdøren. Kanskje hadde resepsjonisten tenkt at jeg Skulle bli kjørt til døra? For det var det som ble resultatet. I bilen hadde min kone sagt at jeg trolig skulle til høyre når jeg kom inn døra. Det hadde jeg i tankene da jeg manøvrerte meg inn. Etter litt famling fant jeg dørhåndtaket, ogskrittet inni det jeg tror er et ganske lite rom. Bortsett fra radioen som delte herligheter fra P1 var det ingen lyd. Ingen som ønsket velkommen eller andre ting som antydet at jeg var kommet til riktig sted. Lukten av vaskemidler var kraftig. Et skarpt solskinn blendet meg fra høyre. Nølende tok jeg et par skritt inn i rommet. Snudde meg litt til høyre og litt til venstre. Tok inn så mye informasjon som jeg kunne. Dette er en ubehaglig situasjon å være i. Kanskje sitter det noen andre og venter på å komme inn. Kanskje står det planter, stolper, brosjyrehyller eller andre elementer som kan kræsjes med i nærheten. Kanskje er det ikke riktig rom. Jeg valgte å bli stående midt i rommet, og unnlot dermed å virre rundt og lete etter et sted å sitte. Plutselig ble jeg oppmerksom på to ting. Det ene var den karakteristiske lukten av tannlegekontor. Hva det er vet jeg ikke, men lukten av noen produkter de benytter brakte meg tilbake til ungdomsskolen og ventingen på skoletannlegen. Det andre var lyden av et tannlegeborr. Min reaksjon var delt. På den ene siden var jeg glad for få bekreftet at jeg var på riktig sted, men samtidig ble jeg urolig for hva som kunne vente der inne. Borring er ikke min greie … Etter å ha ventet noen minutter åpnet noen en dør og kom inn i rommet. Et lite øyeblikk vurderte jeg å hilse, men lot det være da jeg ikke var sikker på hvem det var. Det er vel ikke vanlig å hilse på andre pasienter på venterom? Jeg forble stille og tenkte at dersom det var en ansatt ville nok vedkommende ta kontakt. Personen gikk rett forbi meg og satte seg en meter unna. Så det var der sofaen var. Like etter åpnet en ny dør seg. Denne gang rett foran meg. En kvinnestemme sa ”Du må nok vente litt”. Snakket hun til meg eller den andre pasienten.? Jeg forble stille og satset på at det ikke var til meg. Det stemte. Hun hadde henvendt seg til den andre pasienten som viste seg å være en eldre mann. Der unngikk jeg en småflau situasjon der jeg svarer på en henvendelse som ikke er til meg. En dør lukket seg og jeg forsto at kvinnen hadde gått ut av rommet igjen. Det tok ikke lang tid før kvinnen var tilbake og denne gang sa hun ”Er det du som er Thomas?”. Jeg bekreftet og hun ble stille. Med nølende stemme spurte hun om jeg ville klare å fylle ut et helseskjema. Jeg sa at det nok ble vanskelig og løftet min hvite stokk et par centimeter opp fra gulvet som et signal. Stillhet. Jeg følte meg observert. Så sa hun bestemt at det skulle vi ordne og ba meg vente litt til. Jeg ble stående. Sekunder senere hørte jeg en mumlende samtale gjennom veggen og så raske skritt. Kvinnen var tilbake. Det var min tur og jeg ble bedt om å komme inn. I det jeg nærmet meg stemmen spurte hun litt usikkert ”er det…syns… synskade…?” Før hun fikk stotret seg ferdig svarte jeg smilende at jeg var riktig. Jeg er blind. Hun spurte om jeg trengte hjelp. Da jeg svarte at det hadde vært fint tok hun tak i armen min og førte meg inn i rommet. Raskt vurderte jeg om jeg skulle bruke tid på å forklare hvordan jeg ønsket å bli ledsaget. Av og til bruker jeg ikke energi på det, men denne gangen var jeg full av overskudd og stoppet mens jeg sa at jeg gjerne ville holde henne rett over albuen. Det hadde hun ingenting i mot og vi gikk videre. Mellom stoler og vegger ruslet vi og var med et inne i et rom hvor jeg oppfattet at det var mange ting plassert. Hvordan jeg oppfattet dette vet jeg ikke, men kanskje har det noe med akustikken i rommet og kanskje har det noe å gjøre med de visuelle bildene jeg har lagret av hvordan det skal se ut hos en tannlege. Fra venstre kom det et hyggelig ”Hei”. Det var tannpleieren. Hun og kvinnen som fulgte meg utvekslet noen ord så fortsatte mot tannlegestolen. Jeg stålsatte meg. Av erfaring vet jeg at det fort kan bli litt krøll når jeg skal ”plasseres” i en stol. Det kan være vanskelig å beskrive hvilken retning jeg skal sette meg og her var det i tillegg diverse utstyr jeg kunne kræsje med og i verste fall rive ned. Det gikk ganske så greit og med et var jeg trygt tilbakelent i stolen. Og så kom det. Som en nølende, men kraftig, bølge som med sin kraft kan riste ved mitt selvsikre fundament. Det første spørsmålet. Spørsmålet som kan si noe om hvordan jeg oppfattes. Hvilke egenskaper, eller mangel på egenskaper, som automatisk festes ved meg når jeg trer inn som blind i en situasjon der de andre som er til stede ikke kjenner til det potensial for mestring som ligger i hver enkelt som har et synstap. Tannpleieren spurte sakte ”Så du klarte å bestille time her selv?” Vedkommende var altså usikker på om jeg som blind kunne finne et telefonnummer og deretter betjene en telefon. Litt rystet, men fortsatt på plussiden når det kom til positive tanker, tok jeg på meg et stort smil og svarte at det ikke var vanskelig og kommenterte ikke saken ytterligere. Etter litt mer småprat kom neste bølge og nå ble jeg litt sjokkert. ”Klarer du å pusse tenne dine selv?”. Nå var det jeg som ble stille. Bare et par sekunder, men jeg trengte sekundene for å samle tankene og ta inn over meg hva som lå i det hun spurte om. Jeg gjenvant balansen og med nok et selvsikkert smil svarte jeg at jeg aldri hadde opplevd at det var et problem å pusse tennene. Resten av timen inneholdt ingen flere bølger. Jeg tror at når vi kom gjennom de første usikre minuttene gjenvant hun sin profesjonalitet og gjorde jobben sin slik hun var vant til å gjøre. Den rollen var hun helt klart trygg i og de usikre spørsmålene var det verken behov for eller rom for. Når jeg gikk derfra tenkte jeg mye på forskjellene som kan være mellom den jeg opplever å være og måten andre ser meg. Selvsikre og mestrende Thomas må visst i store og små sammenhenger være klar for å bli møtt av manglende kunnskap som muligens kan føre til at jeg ikke klarer å fremstå slik jeg ønsker. Signalene fra en hvit stokk og manglende blikkontakt kan være kraftigere enn jeg først hadde trodd. Hvordan kan vi bidra til at eksempelvis arbeidsgivere ikke får disse automatiske tankene om mestringsnivået til synshemmede? Jeg mener ikke å si at alle tenker slik, men samtidig kan vi nok ikke forvente at den gjennomsnittlige arbeidsgiver har et stort kunnskapsgrunnlag når det gjelder hva en synshemmet klarer i dagliglivet eller på jobb. Jeg tror oppgaven ligger hos hver enkelt av oss. Det må nok til at vi i store og små sammenhenger viser hva vi kan og ved eksempelets makt bidrar til å overbevise andre at vi både kan bruke telefoner og pusse tenner. PS: Jeg hadde ingen hull J