Et hverdagsliv er fyllt med store og små hendelser. Familie, jobb, trening, nærmiljø og min egen plass i samfunnet er noen områder i livet som gir meg grunn til mange refleksjoner. Situasjonene er trolig kjent for de fleste, men mitt perspektiv krydres ved at jeg lever dette livet som blind. I denne bloggen deler jeg mine tanker og erfaringer fra et lysende liv i mørke.
onsdag 30. april 2014
To spørsmål som kan fortelle mye
Jeg tenker til tide mye på hvordan blinde, inkludert meg selv, oppfattes av folk
”vi” møter på vår vei gjennom livet.
Gjennom hele min karriere som synshemmet har jeg i mange sammenhenger hørt om alle fordommene som eksisterer der ute i den seende
verden. Blant annet skal disse fordommene være medvirkende til at blinde og svaksynte
ikke kommer i arbeid i like stor grad som de ønsker.
Personlig liker jeg ikke å bruke begrepet fordommer. Jeg opplever at det automatisk
setter den som vi antar har fordommer i et negativt lys. Jeg tror mer det handler
om manglende kunnskap. Kunnskapen går nok i stor grad ut på at folk flest ikke vet
hvordan blinde og svaksynte lever livene sine. Det er nok vanskelig for seende mennesker
å forstå hvordan de selv skulle utført alle dagligdagse oppgaver dersom synet forsvant.
Denne usikkerheten overfører trolig mange til den synshemmede de møter. Et godt
Eksempel på min teori om denne saken fikk jeg får noen uker siden.
Det var nemlig på tide å ta en tur til tannlegen. Valget av tannlege ble ikke avgjort
av verken tannlegens pris, kompetanse eller omdømme. Som for mange av mine valg
handler det om å velge det som er best tilgjenglig i forhold til at jeg skal komme meg dit
på egenhånd.
Optimistisk og fornøyd med at jeg endelig fikk gjort dette, ringte jeg
for å bestille time.
Allerede i denne samtalen merket jeg at ikke alle er vant med
å håndtere blinde personer med behov for tannpleie. Timebestillingen gikk greit, og
det ble avtalt tidspunkt.
Så kom vi til punktet der jeg fortalte at jeg var blind, og at jeg derfor hadde behov for en detaljert veibeskrivelse slik at jeg kunne finne
frem.
Det ble stille i den andre enden.
Så kom ordene. Beskrivende og automatisk
med et snev av hastverk.
Strømmen av ord ble avsluttet med setningen ”og så kan
Du kjøre bilen helt frem til døren”.
”Jaha”, tenkte jeg og takket for informasjonen.
Jeg brukte ikke tid på å forklare at jeg ikke hadde tenkt å kjøre bil i blinde,
Men takket og la på.
Dagen kom da jeg skulle få sjekket tanngarden min. Nydusjet og fresh ruslet jeg opp
de få trinnene opp til inngangsdøren.
Kanskje hadde resepsjonisten tenkt at jeg
Skulle bli kjørt til døra?
For det var det som ble resultatet.
I bilen hadde min kone sagt at jeg trolig
skulle til høyre når jeg kom inn døra. Det hadde jeg i tankene da jeg manøvrerte
meg inn.
Etter litt famling fant jeg dørhåndtaket, ogskrittet inni det jeg tror
er et ganske lite rom.
Bortsett fra radioen som delte herligheter fra P1 var det
ingen lyd. Ingen som ønsket velkommen eller andre ting som antydet at jeg var kommet
til riktig sted.
Lukten av vaskemidler var kraftig. Et skarpt solskinn blendet
meg fra høyre.
Nølende tok jeg et par skritt inn i rommet. Snudde meg litt til høyre og litt til
venstre. Tok inn så mye informasjon som jeg kunne.
Dette er en ubehaglig situasjon
å være i. Kanskje sitter det noen andre og venter på å komme inn. Kanskje står det
planter, stolper, brosjyrehyller eller andre elementer
som kan kræsjes med i nærheten. Kanskje er det ikke riktig rom.
Jeg valgte å bli stående midt i rommet, og unnlot dermed å virre rundt og lete etter et sted å sitte.
Plutselig ble jeg oppmerksom på to ting. Det ene var den karakteristiske lukten
av tannlegekontor. Hva det er vet jeg ikke, men lukten av noen produkter de benytter
brakte meg tilbake til ungdomsskolen og ventingen på skoletannlegen. Det andre var
lyden av et tannlegeborr. Min reaksjon var delt. På den ene siden var jeg glad for
få bekreftet at jeg var på riktig sted, men samtidig ble jeg urolig for hva som
kunne
vente der inne. Borring er ikke min greie …
Etter å ha ventet noen minutter åpnet noen en dør og kom inn i rommet. Et lite øyeblikk
vurderte jeg å hilse, men lot det være da jeg ikke var sikker på hvem det var. Det
er vel ikke vanlig å hilse på andre pasienter på venterom? Jeg forble stille og
tenkte
at dersom det var en ansatt ville nok vedkommende ta kontakt. Personen gikk rett
forbi meg og satte seg en meter unna. Så det var der sofaen var.
Like etter åpnet en ny dør seg. Denne gang rett foran meg. En kvinnestemme sa ”Du
må nok vente litt”. Snakket hun til meg eller den andre pasienten.? Jeg forble stille
og satset på at det ikke var til meg. Det stemte. Hun hadde henvendt seg til den
andre pasienten som viste seg å være en eldre mann. Der unngikk jeg en småflau situasjon
der jeg svarer på en henvendelse som ikke er til meg. En dør lukket seg og jeg forsto
at kvinnen hadde gått
ut
av rommet igjen. Det tok ikke lang tid før kvinnen var tilbake og denne gang sa
hun
”Er det du som er Thomas?”. Jeg bekreftet og hun ble stille. Med nølende stemme
spurte
hun om jeg ville klare å fylle ut et helseskjema. Jeg sa at det nok ble vanskelig
og løftet min hvite stokk et par centimeter opp fra gulvet som et signal. Stillhet.
Jeg følte meg observert. Så sa hun bestemt at det skulle vi ordne og
ba meg vente litt til. Jeg ble stående. Sekunder senere hørte jeg en mumlende samtale
gjennom veggen og så raske skritt. Kvinnen var tilbake. Det var min tur og jeg ble
bedt om å komme inn. I det jeg nærmet meg stemmen spurte hun litt usikkert ”er det…syns…
synskade…?” Før hun fikk stotret seg ferdig svarte jeg smilende at jeg var riktig.
Jeg er blind. Hun spurte om jeg trengte hjelp. Da jeg svarte at det hadde vært fint
tok hun tak i armen min og førte meg inn i rommet. Raskt vurderte jeg om jeg skulle
bruke tid på å forklare hvordan jeg ønsket å bli ledsaget. Av og til bruker jeg
ikke
energi på det, men denne gangen var jeg full av overskudd og stoppet mens jeg sa
at
jeg gjerne ville holde henne rett over albuen. Det hadde hun ingenting i mot og
vi gikk videre. Mellom stoler og vegger ruslet vi og var med et inne i et rom hvor
jeg oppfattet at det var mange ting plassert. Hvordan jeg oppfattet dette vet jeg
ikke, men kanskje har det noe med akustikken i rommet og kanskje har det noe å gjøre
med de visuelle bildene jeg har lagret av hvordan det skal se ut hos en tannlege.
Fra venstre kom det et hyggelig ”Hei”. Det var tannpleieren. Hun og kvinnen som
fulgte
meg utvekslet noen ord så fortsatte mot tannlegestolen. Jeg stålsatte meg. Av erfaring
vet jeg at det fort kan bli litt krøll når jeg skal ”plasseres” i en stol. Det kan
være vanskelig å beskrive hvilken retning jeg skal sette meg og her var det i tillegg
diverse utstyr jeg kunne kræsje med og i verste fall rive ned. Det gikk ganske så
greit og med et var jeg trygt tilbakelent i stolen. Og så kom det. Som en nølende,
men kraftig, bølge som med sin kraft kan riste ved mitt selvsikre fundament. Det
første spørsmålet. Spørsmålet som kan si noe om hvordan jeg oppfattes. Hvilke egenskaper,
eller mangel på egenskaper, som automatisk festes ved meg når jeg trer inn som blind
i en situasjon der de andre som er til stede ikke kjenner til det potensial for
mestring som ligger i hver enkelt som har et synstap.
Tannpleieren spurte sakte ”Så du klarte å bestille time her selv?” Vedkommende var
altså usikker på om jeg som blind kunne finne et telefonnummer og deretter betjene
en telefon. Litt rystet, men fortsatt på plussiden når det kom til positive tanker,
tok jeg på meg et stort smil og svarte at det ikke var vanskelig og kommenterte
ikke
saken ytterligere. Etter litt mer småprat kom neste bølge og nå ble jeg litt sjokkert.
”Klarer du å pusse tenne dine selv?”. Nå var det jeg som ble stille. Bare et par
sekunder, men jeg trengte sekundene for å samle tankene og ta inn over meg hva som
lå i det hun spurte om. Jeg gjenvant balansen og med nok et selvsikkert smil svarte
jeg at jeg aldri hadde opplevd at det var et problem å pusse tennene.
Resten av timen inneholdt ingen flere bølger. Jeg tror at når vi kom gjennom de
første
usikre minuttene gjenvant hun sin profesjonalitet og gjorde jobben sin slik hun
var
vant til å gjøre. Den rollen var hun helt klart trygg i og de usikre spørsmålene
var det verken behov for eller rom for.
Når jeg gikk derfra tenkte jeg mye på forskjellene som kan være mellom den jeg opplever
å være og måten andre ser meg. Selvsikre og mestrende Thomas må visst i store og
små sammenhenger være klar for å bli møtt av manglende kunnskap som muligens kan
føre til at jeg ikke klarer å fremstå slik jeg ønsker. Signalene fra en hvit stokk
og manglende blikkontakt kan være kraftigere enn jeg først hadde trodd. Hvordan
kan
vi bidra til at eksempelvis arbeidsgivere ikke får disse automatiske tankene om
mestringsnivået
til synshemmede? Jeg mener ikke å si at alle tenker slik, men samtidig kan vi nok
ikke forvente at den gjennomsnittlige arbeidsgiver har et stort kunnskapsgrunnlag
når det gjelder hva en synshemmet klarer i dagliglivet eller på jobb.
Jeg tror oppgaven ligger hos hver enkelt av oss. Det må nok til at vi i store og
små sammenhenger viser hva vi kan og ved eksempelets makt bidrar til å overbevise
andre at vi både kan bruke telefoner og pusse tenner.
PS: Jeg hadde ingen hull J
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar